Nei, å være snill hele tiden gir ikke lykke. Men nå er det ikke egen lykke jeg setter høyest heller. Hadde jeg gjort det ville nok min nermeste verden vært helvete på jord
Enig i at for å være snill må man være, eller oppfattes som slem innimellom. I barneoppdragelse, f.eks. vil nok mange foreldre oppfattes som "slemme" fordi barnet ikke får viljen sin. Men sannheten er en langt annen: Barn trenger rimelige grenser, og mangel på grensesetting fører til utrygge barn.
Ærlighet varer lengst, heter det, men det er ikke alle som tåler å høre sannheten... Så kansje den riktige påstanden om meg er ikke at jeg er "snill" bestandig, men prøver å være rettferdig. Dette fører selvfølgelig til at jeg ikke er like godt likt av alle, men hvilken rolle spiller det ? Den som skal være venn med all verden er ikke sin egen venn, det er nå min oppfatning.
Snillisme er rett og slett bortkastet. Ved å bruke seg selv som skjold for å forandre verden må man regne med å få seg noen på kjeften.
Alikevel betegnes jeg som snill av mine venner, og disse vennene trykker jeg til mitt hjerte.
mhm helt sant det. bedre å være snill å bli å gla å morsom hele veien. lettere å møte interesange menesker da. 
