Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Fantasivenner = Hjelpere?

[HellsAngel]

Jeg kom til å tenke på en ting.. Da jeg var liten hadde jeg en hel haug med fantasivenner, noen av dem visste jeg ikke eksisterte, men andre kunne jeg klart og tydelig se, noe jeg faktisk husker.

Nå vet jo ikke jeg om jeg husker rett, men spesielt en gutt som jeg lekte mye med, som het Hullik, kan jeg fortsatt huske den dag i dag. Han var med meg overalt, en liten gutt på min egen alder (rundt 4-5), med grønn lue og blå, altfor stor jakke. Han var sammen med meg i rundt et år, til mine foreldres store fortvilelse. Hvis vi f. eks gikk inn på bussen, skrek jeg at Hullik måtte være med. De ble selvfølgelig møkk lei hele Hullik, for han var alt som stod i hodet mitt. Jeg lekte alltid alene, selv om jeg hadde mange venner. Hullik var skikkelig kul, for han likte å leke med de tingene jeg likte.

Jeg husker flere ganger Hullik rev ned ting, og jeg fikk skylden, så vi kranglet en del. Brått en dag beskyldte jeg mamma for å ha kjørt over Hullik, og jeg tilgav henne ikke på lenge.

Jeg er ganske sikker på at han var bare en fantasivenn, men han passet bestandig på at jeg ikke gjorde noe galt, og hjelp til med ting jeg ikke skjønte. Det at jeg husker hvordan han så ut, kan kanskje ha sammen heng med at han var litt typisk Barne-TV figur, og jeg innbilte meg at det var sånn han så ut.

Det jeg lurer på, er om han kanskje var min lille personlige hjelper da jeg var liten? Jeg leker også litt med tanken om at han kanskje var en avdød gutt som bare jeg så. Men jeg skal ikke leke for mye med tanken, da blir jeg kanskje litt småparanoid, med tanke på at jeg også snakket med foreldrene hans av og til, og de lærte meg ting jeg ikke kunne fra før.

Mulig jeg ikke var helt rektig i hodet mitt da jeg var liten... Hehe.

[antoinette]

Hei på deg:-)
Vet du hva, jeg har hatt samme tankene ang. fantasivenner. Hadde ingen selv (som jeg kan huske hvertfall). Men små barnesinn er mye mer åpne, ikke som vi voksne som er innelært om at alt sånt er tull. Du var nok ikke sprø i hodet når du var liten Men interessant tema du tar opp der. Jeg tror at små barn, det er jo ikke lenge siden de var på andre siden, tror nok at noe "henger igjen" hos dem som vi mister litt og litt av etterhvert. Har selv en sønn på 5 mnd, og han smiler og ler og "prater" ut i tomme lufta akkurat som han ser noe eller noen han kjenner igjen. Spennede å høre om fantasivennen din! Utrolig så mye du husker, men du er kanskje ikke så gammel som meg.Husker lite fra 4-5 års alderen desverre.
Ha en superduper mandag!!
Med hilsen fra Antoinette

[Asbjørn]

Barn som har fantasivenner er et vanlig fenomen - faktisk vanligere enn folk flest er klar over.

Og ja, Jeg tror at noen av disse "fantasi-vennene" er reelle - som Hjelpere - eller andre som befinner seg i åndeverdenen.

Barn er nemlig ikke "bundet" så hardt i kroppen / jordelivet som voksne, og er derfor mye mer åpen for slikt.

Så noen er Hjelpere - og eller rett og slett bare litt uvanlige venner...

Andre er ren og skjær fantasi - MEN jeg tror faktisk barnet VET forskjellen på det ...

Så du er ikke gal -heller tvert om ;-)

mvh Asbjørn

[-Marie-]

Sønnen min hadde en venn som het "Han andre". Mye ugagn på den karen, i grunn.. han var med oss et par år.

Selv hadde jeg en stein (!!) jeg prata med. Og den KUNNE virkelig snakke! Der satt jeg i timesvis, hver dag.

[mario andres]

utrolig hvor mye du husker !som barn og dette skjedde så lang tid tilbake!vanskelig å sie hva er egentlig din venn!noe som aldri blir avslørt,men kansje hvis du går til en sesong av regresjon eller hipnosis kan hjelpe deg å finner svaret!!!!!!!!!!!!!var en spøkelse eller en angel,eller bare fantasi?lykke til

[HellsAngel]

Jeg husker ganske mye fra da jeg var i den alderen, men det er ikke like klart som det jeg husker om kompisen min.

Jeg kan også huske å ha hørt at barn er mer mottakelige for åndeverdenen, det er nettop derfor jeg kom til å tenke på at det kunne være en hjelper, og ikke bare en fantasifigur. Ettersom jeg kan huske at han ble påkjørt brått en dag, og bare forsvant, kan jeg også begynne å lure på om han kanskje var en "ekte" gutt en gang i tiden, som døde på den måten?

Men nå har jeg da alltid hatt en voldsom fantasi, så jeg er ikke helt sikker på om dette her kan ha noen rot til virkeligheten. Men, en morsom tanke

[chaniqua]

jeg husker ingenting av dette selv, men visstnok satt jeg alene i flere timer og lekte. og snakket med noen : :mozilla_surprised:

[Bixz]

Hvis jeg hadde vinger som måka. Da ville jeg fly høyt opp i sky,
Da ville jeg ha fløyi over elva og dreti på Fredrikstad by!

[BA.]

Hei. Jeg tror nok du er inne å noe riktig her, selv om jeg nok tror det er snudd tvert om. De såkalte hjelperne/guidene osv, er fantasivenner for voksne.

Når en har rotet bort nøklene f.eks., skylder en på lånerne som har tatt dem. Når en ombestemmer seg, og det viser seg å være et godt valg, er det hjelperne som har vært på ferde. Når det var et dårlig valg, var det nissene som var årsak til det.

Mange legger ansvaret for sine egne handlinger på andre, som f.eks. Gud, Satan, ånder, gjenferd, mens barn bruker sine fantasivenner som syndebukk.

Barn som snakker ut i lufta kan også snakke med seg selv. Dette er en helt naturlig ting for dem, vi begynner ikke å snakke med oss selv når vi blir voksne, det gjør vi fra barnsben av.

[*Lille*]

Barn som har fantasivenner er et vanlig fenomen - faktisk vanligere enn folk flest er klar over.

Og ja, Jeg tror at noen av disse "fantasi-vennene" er reelle - som Hjelpere - eller andre som befinner seg i åndeverdenen.

Barn er nemlig ikke "bundet" så hardt i kroppen / jordelivet som voksne, og er derfor mye mer åpen for slikt.

Så noen er Hjelpere - og eller rett og slett bare litt uvanlige venner...

Andre er ren og skjær fantasi - MEN jeg tror faktisk barnet VET forskjellen på det ...

Så du er ikke gal -heller tvert om ;-)

mvh Asbjørn

Min hovedhjelper har vist seg å være den "fantasivennen" jeg lekte med da jeg var lita

[Civilized]

Hei. Jeg tror nok du er inne å noe riktig her, selv om jeg nok tror det er snudd tvert om. De såkalte hjelperne/guidene osv, er fantasivenner for voksne.

Når en har rotet bort nøklene f.eks., skylder en på lånerne som har tatt dem. Når en ombestemmer seg, og det viser seg å være et godt valg, er det hjelperne som har vært på ferde. Når det var et dårlig valg, var det nissene som var årsak til det.

Mange legger ansvaret for sine egne handlinger på andre, som f.eks. Gud, Satan, ånder, gjenferd, mens barn bruker sine fantasivenner som syndebukk.

Barn som snakker ut i lufta kan også snakke med seg selv. Dette er en helt naturlig ting for dem, vi begynner ikke å snakke med oss selv når vi blir voksne, det gjør vi fra barnsben av.

Jeg er egentlig ingen skeptiker (dog kritisk til veldig mye), men som jeg pleier å si på utenlandske forum om jeg er enig i noe. QFT (quoted for truth).

Kanskje kan man si at hjelpere representerer en del av psyken, ulike følelser eller fornuften, og blir kamuflert som hjelpere for å rett og slett gjøre samtalen med seg selv litt enklere. Dette avmystifiserer vel hjelpere en hel del, men det betyr ikke at det er en dårlig ting. Dersom denne måten hjelper noen mennesker å komme over ting på, så er det ikke noe i veien for å bruke den metoden. Det er jo bare positivt om man får noe ut av å snakke med hjelpere hva nå enn det faktisk innebærer. Hva de velger å tro på er deres sak uansett. Jeg er helt enig med BA at ansvaret for dine egne handlinger vil alltid ligge på deg. Hjelpere, og andre ting kan bare gi råd, men det betyr ikke at man må følge dem. Det er jo faktisk ikke alle råd som er kloke heller.

[Keina]

Jeg hadde en fantasivenn når jeg var mindre. Jeg var 5 år og vi bodde i en gammel bygård. Vi hadde do på gangen. Nabodama fortalte meg at det var farlige menn på do, så jeg turte ikke å gå dit alene. Så mamma sto alltid på utsiden. Men det jeg husker så godt var at alltid når jeg var på do så sto det ei jente der. Omtrent på min alder. Jeg husker henne så godt. Jeg er midt i 20 årene nå, men ser henne helt klart for meg selv om jeg ikke har tenkt på dette på lenge. Hun het Sølvi, hadde brune gamle fillete klær, lyst krøllete kort hår. Skikkelig guttejente. Hun sto alltid på samme sted lent inntil veggen og snakket. Hun snakket hele tiden og var innimellom ganske frekk. Jeg sa alltid hadet til henne når jeg gikk derfra. Så det var kun der hvor jeg var skikkelig redd at hun var. Jeg husker også at jeg ikke kunne se henne ordentlig, mer som skybert... hehe. Altså litt gjennomsiktig. Også var det alltid så kaldt der inne. Men det kan jo ha vært fordi det var gammel også.

Spurte mamma i dag om hun kunne huske at jeg hadde snakket om dette. Og hun husket at jeg stadig snakket med noen når jeg var på do. Og at jeg snakket om henne når jeg kom ut derfra. Selv har jeg 3 barn og ingen av de har/har hatt fantasivenner.

Hva dette var aner jeg ikke. Tenker at det er normalt med fantasivenner hos barn, men synes det er merkelig at jeg skulle mane frem en fantasivenn med så gammeldagse klær. Og hun var ikke alltid så snill heller. Husker nemlig at hun kalte meg for dum... Sprøtt synes nå jeg.

[Liis]

Ja, det var en artig historie. Jeg tror også at dette ikke var en hjelper... kanskje heller en ånd? Tror unger er mye mer åpne ja!!!!

En vennine i gjengen er litt sånn "åpen" for inntrykk og når hun var liten så hendte det ofte at hun ble skremt av noe og sa ting som: "øyer i ryggen"!

Når jeg var liten pleide jeg alltid å skrike og gråte midt på natten. Mamma kommer inn på rommet for å plukke meg opp, så spør hun hva det er hvor jeg sa:" Damen! Damen!"Og tittet bekymret ut i luften. Husker ikke dette selv...

Huff, håper ikke hun var skikkelig slem mot meg, men hun kan ikke ha vært snill, så redd som jeg var.....

Det hender fortsatt at jeg blir vekket om natten, og setter meg opp og skriker så samboeren min blir jo vettaskremt..., men jeg "ser" som regel ikke noe da. Ikke husker jeg heller Hmmmmm.... Det er så mye jeg undrer på!

[Christina]

Jeg har også lenge lurt på om dette med fantasi venner har noe med hjelpere ol å gjøre.... Kan ikke huske at jeg hadde noen selv.
Men tror nok barn er mye mere åpne enn oss voksne når det gjelder å "se" ting.
Min sønn så ofte folk/ånder da han var veldig liten..
Husker spes en gang han skremte meg: Vi kjørte i bilen en plass det var ganske øde og forlatt... Han var ca var ca 2,5-3 år gammel..." Å mamma, se den dama sa han og så ut av vinduet"... "Hun smilte til meg!" Der var ingen dame så vidt jeg kunne se... Så sier han plutselig: Men hun dama er egentlig død skjønner du... Trodde ikke min lille gutt hadde begrep om slike ting som døden osv....Det er liksom ikke noe man snakker med 2 åringer om hvis mann ikke mister noen selv da..
Vet ikke jeg, men det hendte stadig han så folk rundt forbi i en periode på et par tre år etter dette...
Så ble det bare plutselig slutt, og han kan selv ikke huskle disse episodene i dag.. Er nå 14 år..
Kan jo godt hende at han også hadde en livlig fantasi, men det skremte meg litt når han sa et den dama er jo egentlig død!

[Liis]

Åhhh....skikkelig "den sjette sansen!"

Synd å ikke huske.....