Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ ULYKKKER!! BIL-ULYKKER

[Yrn]

Men jeg vil vel knapt nok kalle det en nær døden opplevelse, heller en sterk oppfordring til å sjekke att hjula er skrudd skikkelig på :mozilla_wink: ... Særlig hvis man ikke har skiftet hjula personlig, eller hvis det er en yrkesbil som er mye på veien....

[annatherese]

profilerfx:

oki det bildet var sprøtt!!

[annatherese]

hvor har du finni det henn?
vet du hvilken ulykke det kommer fra?

[Fju Mascaja]

Da jeg var liten, rundt 2.5-3 år gammel, krasjet mamma og jeg i et lyskryss. Det var en mann som kjørte på rødt lys, og dermed kjørte rett inn i vår bil i stor fart.

Jeg husker ikke dette selv, mamma som har fortalt meg det.

Det som er litt rart da, er at når jeg er ute og kjører mot ett kryss, og det kommer en bil fra en annen kant i stor fart, får jeg kjempeangst. Bilen stopper selvsagt, men jeg får dette suget i magen og nesten panikken hver gang.

Jeg lurer på om dette kan komme av den ulykken jeg var innblandet i. Jeg husker som sagt ikke selve ulykken, men det kan jo hende det i underbevisstheten min sitter en skrekk etter ulykken.

Med Hypnose, vil nok dette minnet komme frem. Med farge på bilen som kom fra siden, og alt annet.

Så at du reagerer idag, ja, klart det er pågrunn av minnet.
I Enkelte ting i livet vårt vil vi reagere på inntrykk vi ikke er klar over - og da fra barndommen.
Noen kan og ha traumer fra tidligere liv ( for de som tror på slikt - jeg gjør ).

Og grunnen til at man reagerer slik, er at selv om minnene ikke når bevisstheten, så er de der - underbevisstheten vet mer enn vi tror.

Og reaksjoner kommer "instinktivt". DET er hva jeg tror....

mvh Asbjørn

Jeg skrev under et annet topic her at jeg føler at jeg faller ned i et stort svart hull akkurat når jeg er i ferd med å sovne.
Det har også, merkelig nok, hendt at jeg samtidig med at jeg har følt at jeg falt har sett en rød bil.
Veldig veldig rart. Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg har "sett" denne røde bilen idet jeg har vært i ferd med å sovne.

Kan denne røde bilen være den som kjørte inn i mamma og meg for mange år siden?
Som tidligere nevnt har nok denne ulykken satt sine spor hos meg.

Kanskje denne bilen er et svakt minne fra ulykken, som jeg ikke har klart å "plassere"?
Dette er en ting jeg egentlig ikke har tenkt over før nå.

Interessant å høre deres meninger om dette.

[jente_13]

Ja, det med ulykker. for meg hørte jeg personen foran meg sa: neimen bjarne. bjarne er sjaføren) og jeg ser liksom opp bøyer meg opp for å se da.. plutselig så er det som at alt rundt meg er helt stop, jeg høære ringenbting ås e rliskom ingenting føler ingenting eller ser noe.. og jeg kjente/følte bare at vi kjørte inn i en snø kløft. det var minus grader og veldig mildt glatte veier.. hehe jeg var på renn og vinduet mittt var blitt knust hele døra var bolka inn o g hele fronten min side (venste side) var helt samdret. jeg klarte faktisk å klatre igjennom vinduet som var knust, i farts dress- jeg gråt jo jeg å venninnen min, vi var jo bare 11 år gamle, helt i sjokk.. Dette er noe som jeg kommer til å huske resten av livet, det sitter i bak hodet. Jeg glemmer det litt men glemmer det aldri! Når jeg sitter på med andre folk har jeg en ekkel føelse og får angst for å kollidere. Jeg gruer meg til å kjøre lang osv.. kan noen svare meg på hvor lenge dette pågår?? jeg veit det komme av at jeg var innblandet i ulykken, passasjerene siden av bjarne (pappaen min) han fikk alvorlig nakkeskade.. jeg ble bare litt kvalm av alt den air-bag gassen som kom ut! Jeg råde dere kjør forsiktig.. det kom en bil fra en sving på side mot våres kjørefelt.. det viktigste ha på sæla!! Og tenk på sikkerthet når dere er ute å kjører! Hilsen Marie

[OOTSP]

Jeg var i en ulykke der en bil kjørte på meg den 1.Mai 2005. Det at jeg lever enda og ikke er lammet er helt utrolig for legene, de kaller det for et mirakel eller utrolig flaks, hehe...

Jeg selv har aldri sett så bra på det før, men forstår at de nærmeste har hatt det meget vondt etter at dette skjedde. Det jeg husker imens jeg lå i koma var at et kraftig lys jeg var i der jeg møtte en kvinne som spurte meg om jeg ville være igjen eller dra ned igjen. Med alle de sterke følelsene jeg hadde så ville jeg komme tilbake i livet igjen. Det er siste jeg husker.

Men det som er utrolig er at du får så mye følelser, utrolig gode følelser. Om det var en drøm eller om jeg var ute av kroppen kan jeg nok ikke svare på her, men men.... like så greit.

Det som er forandret er at jeg nyter livet mye bedre nå, liker å gå meg turer ute i naturen å nyte alt jeg ser. Derfor er jeg svært sjelden på fester nå og har sluttet å drikke alkohol. Det er mye bedre å se hvordan livet egentlig er enn å drikke seg fra det.

Jeg føler at dette var min største og beste gave jeg har hatt og det står til og med i papirene som sykehuset har skrevet ut, og det syntes jeg var artig, hehe....

Siden jeg våknet fra koma så visste jeg at dette kom til å gå utrolig bra uansett hva legene fortalte meg, følte meg så sikker . Og her sitter jeg nå med bare 1 krykke jeg trenger til min høyre fot også er fikset, og Mandagen den 29/05 skal jeg begynne å jobbe igjen. Blir utrolig bra

[BMFLEX]

Jeg har vært med i mange bilulykker. En gang kjørte vi utom i 200km i timen, rullet rundt på ett jorde 8 ganger og havnet på hjulene igjen. Sjåføren fikk ett skrubbsår, han i framsetet brakk nakken (han overlevde) og jeg som satt i baksetet, brakk en fot. Alt dette bare fordi sjåføren begynte å fikle med cd-spilleren..

Det er fordi dere kjørte i 200km\h dere kjørte ut. Så å si det bare er fordi han fiklet med cdspilleren blir feil.
Kjøre i 200km\h på norske veier og begynne å fikle med cd spilleren? Da ville jeg bedt sjåføren stoppe rimelig raskt med en gang jeg så ikke begge hendene var på rattet. Trenger ikke være en rev på fysikk eller bilkjøring for å skjønne at det veldig fort kan gå galt. Men bra det gikk bra med dere da. (og alle andre dere kunne møtt og tatt livet av)

[miss 24/7]

Jeg var med i en bilulykke da jeg var liten,ca 5 - 6 år.
Vi bodde i en liten bygd på sørlandet,å skulle denne dagen reise til min mormor på vestlandet.Den gangen var det ikke så hytt hvor eller hvordan vi satt i bilen,å jeg husker jeg nesten presset meg mellom fremsetene for å snakke til min mamma og hennes veninnde som kjørte.
Vi hadde ikke kjørt i mere en ti minutter og var fremdeles på den smale landlige grusveien på veg ned fra bygda våres.
Min mor hadde min lillesøster på fanget fremme i bilen, hun var da ikke mere en 1-2 år.å jeg husker jeg maste som besatt på at jeg skulle få ha henne bak hos meg, å jeg husker at det siste jeg sa før det smalt var : det er bedre at hun sitter hos meg vist vi skal kræsje. jeg hadde ingen anelse om at det kom en mopedist i full fart mot oss, å han traff midt i fronten på bilen, mopedet sto som støpt fast.Å der satt jeg bak i bilen sjokka og med hele frontruta i fanget...føltes sånn.

Det gikk greit med oss alle sammen,men litt verre med mopedisten som fløy flere meter i lufta og landet nedi en grøft,han hadde drukket og var langt ifra i stand til å kjøre i det hele tatt..han ble etter dette en kristelig ..å noe mere fyll ble det vist ikke på mannen etter dette,har jeg blitt fortalt i ettertid. :mozilla_laughing:

Ble veldig skremt av denne opplevelsen,å jeg husker at det satt i meg i mangen år etter...

[MATRIX]

Var med i en bil uklykke for ikke lenge siden...ingen ble skadet(UTROLIG NOKK!!!!!)
Men det jeg husker best, var at jeg så at det kom til å smelle og fra det øyeblikket gikk tiden Veldig,veldig tregt...virket som man hadde god tid til å sette seg tilrette å bare vente på smellen...Merkelige greier

[Krull - sluttet]

DEL DERES HISTORIE MED MEG!

Personlig, så har jeg vært borti småkræsj uten personskade på meg selv eller noen andre.
Men jeg har kommet kjørende forbi ganske stygge trafikkulykker, hvor menneskeliv har gått tapt.

En ulykke som har gått mye inn på meg, er en ulykke som skjedde med en gammel skolekammerat av faren min. Det vil kansje bli mer korrekt å si kona til en gammel skolekammerat av faren min.

Jeg husker ikke årstallet, men jeg tror det var i 1980-1981.

Dette var en familie, som vår familie hadde mye kontakt med.
De hadde voksne barn, men de hadde også en datter som jeg var jevngammel med, og lekte med når vi var i sammen.

Hun er en slik som du kan kalle en etterpåklatt, fordi hun er så mye yngre enn de andre søsknene sine.

Vi møttes ofte på nyttårsafter, og ellers i året, hvis det var anledning til det.

Det som skjedde var at familien deres, skulle kjøre på tur over fjellet.
Dette var i forbindelse med påsken tror jeg.

Mannen, konen og min venninde kjørte bakerst, mens deres eldste sønn kjørte en bil foran dem på vegen.

Bilen ble tatt av et snø ras, og hele bilen ble pakket med snø.
Bilvinduene ble presset inn, og snøen pakket seg inn i bilen.

Kona døde, og venninden min brakk lillefingen sin.

Faren min fikk høre om dette på radioen. Han sto i en stige på husveggen da han hørte navnet hennes. Han hadde en batteriradio med seg ut, når han jobbet med et eller annet på huset.

Mannen i bilen greide akkurat å frigjøre en arm, i den tettpakkede bilen, for å trykke på bilfløyta. Dette har han fortalt etter ulykken.

Ved å trykke på fløyta, prøvde han å varsle sønnen sin som lå foran i en bil, om hva som var skjedd.

Slik som jeg har forstått det, så hadde sønnen allerede sett hva som var skjedd, og fikk tilkallt hjelp.

Men det var for sent. Moren deres var død.

Husker at faren min alltid dro fram et super 8 kamera og filmet ved alle anledninger slik som fødselsdager, nyttår, 17 mai eller fester.

Han hadde også filmet festene i sammen med den familien mye.
Faren min elsket å dra frem filmfremviseren, og vise alle hva han hadde filmet, men opptakene med den omkomne klippet han bort, og samlet på en egen filmrull.

Dette var for å ikke vekke såre minner hos kameraten sin. (Fint Gjort!! Litt av en jobb!!!)

Etter noen år, så tilbydde faren min ham å overta filmrullen, med opptak av konen sin, og jeg tror at han tok i mot den.
Men jeg er ikke sikker.

Det jeg er sikker på derimot, er at etter hvert som tiden gikk, så ble mannen mer og mer innesluttet. Han visnet bort! Han hadde ingen kreft eller hjerteproblemer, men han døde av sorg.

Det fortalte faren min til meg også, og det tror jeg på.

Så en liten moralpreken til slutt!

Det er nok av ulykke, som kan ramme deg og din familie tilfeldig. (Slik som her i denne historien)

Ikke søk etter ulykken: ved å begynne med stoff!
" " :ved å råkjøre med bil eller motorsykkel!
" " ved å vanke i kriminelle miljøer!
Eller andre ting som åpenbart setter deg og dine i fare.

Det går som regel ut over andre også. Vær ditt eget verneombud, og tenk deg godt om:)
NOEN ER GLAD I DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!:)

[AzfriZ]

Høsten 2005 så var jeg ute å kjørte med volvoen! vi hadde hatt en fantastisk helg med rådyrjakt, og turen skulle hjem for å få seg en god dusj og kjøpe et par pils og litt mat for kvelden! men det gikk ikke helt som forventet..

føret var tørr asfalt og klar himmel! men så skjedde det, etter en lang strekke i en fart på ca 100km`t så traff jeg en bit med blankis, og bilen gikk av veien med alle 4 hjulene, snurret rundt, på taket og generelt i alle retninger, jeg kunne høre hvor blekket ble slått sammen, hvor rutene eksploderte rundt meg, kjenne hvor jeg snurret rundt på taket..

men det som faktisk skremt meg mest var opplevelsen akkurat da! alt gikk så treigt? som om jeg aldri stoppet.. som om tiden stod stille. da slo det meg en tanke, skulle ikke bilen stoppe snart? så jeg slapp å reparere den så mye, jeg var jo så glad i den. på en måte så var jeg helt klar over at samme hva som skjedde nå så overlevde jeg uansett, for viste jeg slapp unna! når bilen først hadde stoppet, og jeg kasta meg rundt for å lete etter røykpakken, fant den igjen i baksetet og tente en røyk og klatret ut vinduet, så fikk jeg meg litt av et syn, for bilen var så vraket.. den lignet ikke på noe engang, ikke en bit på den var hel, aldri hadde jeg trodd at det kunne komme slike store krefter inn i bildet av bare 100 kmt.. jeg ble sendt på sykehuset og lagt inn veldig snart siden ambulansen var den første tilfeldige bilen som kom etter 2 min? rart nok, siden det kjører sjeldent bil der, og det var midt på skogen

jeg gråt så fælt når jeg lå i senga på sykehuset, jeg var så lei meg fordi jeg hadde ødelagt bilen! jeg var så glad i den, jeg kunne kjenne hvor angsten grep meg og hvor jeg lå å skalv og tårene trillet!

så sier han ene legen til meg: Er du ikke glad for at du slapp unna så billig? jeg hadde jo ikke fått en skramme heller..

nei sier jeg, jeg er lei meg for at jeg har ødelagt bilen min, jeg viste jo at jeg overlevde uansett!

hvor jeg fikk det i fra vet jeg ikke, men i følge noen folk her på forumet så hadde jeg en svær viking med meg som passet på meg :mozilla_smile:

det var min fortelling! håper dere syns den var fin :mozilla_cool:

nå har jeg forresten kjøpt meg en akkurat maken bil, og begynt å kommet over den andre litt.. men ekte kjærlighet ruster aldri! så glad i deg, skjønne 740`n min! vi skal nok treffes igjen!

[*Velvet*]

Aldri vært i en bilulykke. Kom litt nært en bil en gang, smal vei og litt for fort, og sidespeilene på begge biler ble smasha av. Ellers har jeg ei venninne som ble påkjørt og drept. Hun kom av bussen og skulle gå over veien, og det kom en bil. Pang.

[Zyxeqeunin]

Har ikke akkurat vært i bil-ulyke før, men ble påkjørt av en bil engang. Det var oppe i Ålesund tror jeg. Var 3-4 år gammel. Jeg skulle krysse en vei, jeg var jo ganske liten, så jeg visste ikke om ''det å se til begge sidene før man løper over veien'' måten. Jeg bare løp og Bom! :mozilla_surprised: Mer husker jeg ikke. Men er litt redd når jeg krysser veier, må hele tiden se til sidene, uansett jeg vet at det ikke kommer biler. Føles plutselig at det skal komme en bil ut fra ingensteds og kjøre meg ned.

[-Marie-]

Vel, en gang ble jeg forbikjørt av mitt eget bakhjul i 90 kilometer i timen på motorveien :mozilla_smile: .. Det falt av, morsomt..... Jeg kjørte lett lastebil, hadde heldigvis tatt meg tid til å tømme den dagen før, hadde jeg ikke gjort det ville jeg nok ha veltet..

[Micra-shadow;)]

Har ikke vært med i noen ulykker selv, bare kjørte i grøfta en gang i jula, men ikke no problem, hehe. Stakkars lille micra'n da men
Da jg var med som hospitant på ambulansen fikk jg se ett par-tre ulykker, også dødsulykker. Ikke nå gøy, men d er en del av jobben.
Kjør pent folken's!!!! :mozilla_cool: