Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Skyggefolket

[Bjørn]

Jeg diskutterte noe på et annet forum og en person nevnte noe han hadde lest på en Amerikansk webside om skyggefolk. Jeg måtte bare sjekke dette for det minte meg så sterkt om noe jeg selv har opplevd. Jeg trodde jeg hadde opplevd noe uvanlig, men det viser seg at mange har sett eller blitt angrepet av disse skyggefolkene. Opplevelsene andre har hatt er skremmende like det jeg hadde en natt for mange år siden.

Dette skjedde i 1992 da jeg var 21, arbeidsløs og bodde hjemme hos mora mi og broren min. Vi bodde i syvende etasje av en OBOS blokk fra syttitallet i en drabantby i Oslo.
Jeg skulle akurat til å legge neg da jeg følte at jeg ikke var alene i rommet. Jeg regnet med at dette var bare innbildning, så jeg slo av lyset og krøp under dyna. Etter en stund hørte jeg tung pusting fra toppen av bokhylla mi. Det var månelyst ute og skinnet fra gatelyktene lyste gjennom vinduet, så det var ikke helt mørkt i rommet. Mellom den øverste raden med bøker og taket så jeg et område som var merkbart mørkere en rommet ellers, det var nesten som om mørket var tettere der. Pustingen kom fra en liten skygge som på en måte stirret på meg. Måten den pustet på fortalte meg at den hadde onde hensikter. Selvfølgelig slo jeg på lyset i håp om at den skulle forsvinne, men den var ennå der selv om jeg nå ikke kunne se skyggen lengre. Pustingen var like tydelig som om det skulle ha vært en annen person i rommet sammen med meg. Mora mi sov i rommet ved siden av og broren min i rommet på den andre siden. Jeg kunne ha ropt om hjelp, men jeg følte meg litt dum fordi jeg var redd for lyder i mørket
Jeg satt nå på kanten av senga og hørte skyggen hoppe ned på gulvet. Lyden av den når den landet på teppet virket fjernt og dempet i motsetning til lyden av pustingen som var bare så alt for tydelig. Jeg merket at den nærmet seg ved den syklige onde pustingen dens og kulden som strålte fra den. Når den var like i nærheten strakk jeg ut hendene og følte omrisset av den ved den tydelige temperaturforskjellen mellom den og rommet. Den var mye kaldere enn luften ellers i rommet og circa en meter høy. Den virket som et veldig kompakt lite vesen. Den beveget seg snikende selv om den må ha vært klar over at jeg var oppmerksom på den. Når den var helt inntil meg trakk jeg beina opp i senga og trakk dyna rundt meg fordi det var blitt kjølig og jeg ville egentlig ikke ha noen nærmere kroppskontakt med vesenet.
Etter en stund hoppet vesenet opp i senga mi. Jeg visste at det var ingen fysisk måte jeg kunne stoppe det fra å komme nærmere, så jeg begynte å hviske til det: "Du kan ikke skade meg, du er bare luft, du har ikke lov til å være her." "Gå vekk, jeg vil ikke hjelpe deg, du kan ikke tvinge meg til noe jeg ikke vil." "Du får ikke ta plass i min sjel eller sinn." Det virket som dette provoserte den skikkelig og pustingen ble mer agressiv. Jeg la meg på ryggen og prøvde å sove for å vise den at den ikke hadde makt over meg og ikke kunne true meg fysiskt.
Vesenet krabbet opp på brystet mitt og jeg følte tyngden av den og kulden som presset på brystet mitt. Den kom helt opp til ansiktet mitt og la hendene rundt halsen min. Jeg snudde hodet til siden for å slippe å ha anskitet rett opp i dens. Den pustet som en pervo mens den prøvde å kvele meg. Det var ukomfortabelt, men den klarte ikke å legge noe virkelig press rundt halsen min. Det virket som den hadde korte bein og store føtter for den satt ikke på knærne som et menneske ville gjort. Armene var så lange at de må ha nådd bakken når den sto oppreist og fingrene var dobbelt så lange som menneskefingre. Jeg kunne kjenne fingrene veldig tydelig rundt halsen min og det virket som den bare hadde tre fingre og en tommel på hver hånd. Jeg fortsatte å gjenta inni meg: "Gå vekk, du får ikke ta plass i sjelen eller sinnet mitt." Jeg falt til slutt i søvn og vesenet forsvant gradvis omtrent som minnet av en drøm. Det var siste gang jeg så dette vesenet og jeg er overbevist om at jeg klarte å drive det unna ved å ta kontroll over situasjonen og ikke la den true eller skremme meg. Jeg er glad jeg skrudde på lyset så jeg ikke kunne se den ellers tror jeg at jeg hadde flippa fulstendig ut. Det var virkelig nok med lyden, kulda og følelsen av kroppen dens. Jeg er glad jeg ikke fikk se den i ansiktet på nært hold.

Historien slutter ikke egentlig her. Et år senere møtte jeg min drømmekvinne (vi er fortsatt sammen etter tolv år) og jeg flyttet inn med henne. Hun hadde en sønn som var fem år den gangen. Vi hadde vært sammen to eller tre måneder og jeg hadde ennå ikke fortalt noen om min opplevelse ettersom jeg trodde det måtte være en form for halusinasjon. En natt kom guttungen skrikende inn på vårt rom og fortalte at han hadde våknet og sett en liten mann som stirret på han over kanten på senga. Han klarte ikke beskrive han nærmere enn at han var liten og så slem ut. Han nektet å gå inn på rommet sitt i en hel måned og ennå idag husker han vesenet selv om han har kategorisert det som et mareritt.
Hva disse vesnene enn er, så var denne ihvertfall ond tvers igjennom og jeg tviler på om noen av disse skyggefolkene har gode hesikter. Det hender av og til at jeg ser noe i øyekroken, en slags unvikende skygge. Jeg føler at de studerer oss med missunnelse og hat, og bare venter på en svak person som de kan klynge seg fast til og næres av som en slags parasitt.

Jeg bare lurer på om det er andre i Norge som har hatt slike opplevelser. Har du hatt følelsen av at noen stirrer på deg og når du snur deg ser du bare en uklar skygge som forsvinner inn i et hjørne uten at du virkelig kan være sikker på at det var noe? Har du våknet og sett en mørk skygge som stirrer på deg, men som forsvinner før du får våknet skikkelig? Har du våknet av at noen har hendene rundt halsen din eller noe tungt som klemmer ned på brystet ditt? Ser du spinkle flaggermusaktige skygger som krabber langs taket eller veggene i halvmørket? Jeg vet jeg ikke er gæern, men hvor vanlig er dette egentlig? Disse skyggefolkene finnes også i vanlig menneskestørrelse og gir seg noen ganger ut for å være avdøde slektninger, men du kjenner dem igjen på den ondskapen de utstråler.

Jeg har lest her at mange snakker om disse skyggene som hjelpere, unnskyld at jeg spør men er dere splitter pine gærne? Jeg får hvertfall ikke noen god følelse av disse skyggene. Jeg har et gammelt hus på tomta mi fra 1873 og det er hvertfall en slik skygge der inne som jeg klarer å overse når det er dagslys, men når det blir mørkt er dens tilstedeværelse så kraftig at jeg kan ikke være der inne. Det virker som den er modigere og mer truende når den har mørket på sin side. Uannsett virker disse skyggene veldig stedbundne og denne virker hvertfall veldig misstroisk og vil forsvare reviret sitt. Jeg synes disse mest minner om åndelige vampyrer som livnæres av livskraften og frykten til mennesker.

[>wiz]

Har aldri hørt om sånne før. Skal sjekke det ut, men et spøsmål: Ikke for være frekk, men er du kristen? Fikk en følelse av det!

[Bjørn]

På det tidspunktet var jeg mer kristen enn jeg er idag. Siden har jeg modifisert mitt gudsbegrep mer i retning av hinduismen, men jeg tror at der er en kjerne av sannhet i bibelen ja. Uansett tror jeg det å kødde med "hjelpere" eller skyggefolk er en veldig farlig lek.
Shadow people blir de kalt på engelsk.
Det er også en annen forklaring på det hele som heter Sleep Paralysis and Associated Hypnagogic and Hypnopompic Experiences, som er en bortforklaring vitenskapen bruker om dette siden de ikke forstår det. Det er mer en beskrivelse av symtomer enn en forklaring på fenomenet egentlig.
Guy de Maupassant skrev om en slik opplevelse i sin bok Le Horla.

I sleep – for a while – two or three hours – then a dream – no – a nightmare seizes me in its grip, I know full well that I am lying down and that I am asleep... I sense it and I know it... and I am also aware that somebody is coming up to me, looking at me, running his fingers over me, climbing on to my bed, kneeling on my chest, taking me by the throat and squeezing... squeezing... with all its might, trying to strangle me. I struggle, but I am tied down by that dreadful feeling of helplessness which paralyzes us in our dreams. I want to cry out – but I can’t. I want to move – I can’t do it. I try, making terrible, strenuous efforts, gasping for breath, to turn on my side, to throw off this creature who is crushing me and choking me – but I can’t! Then, suddenly, I wake up, panic-stricken, covered in sweat. I light a candle. I am alone.

“Last night I felt that somebody was squatting on me, putting his mouth on mine, drinking my life out through my lips. Yes, I really felt he was sucking my life out through my throat, just like a leech would do”

Forresten fant jeg dette bildet på en Amerikansk site, vet ikke om det er ekte, men døm selv. Jeg syns hvertfall at skyggen er for grå til å være en dobbelteksponering. Dette er et sånt bilde hvor man sniker seg opp på noen og tar bilde av dem når de snur seg etter det uklare ansiktet å dømme. Ser ut som man har klart å overraske skyggen også.


Sleep Paralysis is a conscious state of involuntary immobility occurring just prior to falling asleep or immediately upon wakening. SP is generally classified as a parasomnia (Thorpy, 1990, Williams & Karacan, 1978) and traditionally associated with narcolepsy (Yoss & Daly, 1957) but has, more recently, been found to be common in non-clinical populations (e.g., Spanos, McNulty, DuBreuil, Pires, & Burgess, 1995). Although SP is a REM phenomenon (Hishikawa & Shimizu, 1995) with many features remarkably consistent with REM neurophysiology (Cheyne, Rueffer, & Newby-Clark, 1998), SP is a waking not a dream state. Victims are aware of their state and can later describe the experience vividly and provide accurate reports on environmental events during the episode (Hishikawa, 1976; Hishikawa & Kaneko, 1965). People frequently report feeling a "presence" that is often described as malevolent, threatening, or evil. The presence is likely to be vaguely felt or sensed just out of sight but thought to be watching or monitoring the victim, often with intense interest, sometimes standing by, or sitting on, the bed. On some occasions the presence may attack, strangling the victim and exerting crushing pressure on the chest. Victims also report auditory, visual, proprioceptive, and tactile hallucinations, as well as floating sensations and out-of-body experiences (Hufford, 1982). These various sensory experiences have been referred to collectively as hypnagogic and hypnopompic experiences (HHEs) (Cheyne, Newby-Clark, & Rueffer, 1998). People frequently try, unsuccessfully, to cry out. After seconds or minutes one feels suddenly released from the paralysis, but may be left with a lingering anxiety.

http://watarts.uwaterloo.ca/%7Eacheyne/LeHorla.html

[>wiz]

Søvnparalyse har jeg opplevd noen ganger i det siste. Det skjedde noen netter på rad. Det begynte å skje rett etter jeg hadde den første ut av kroppen opplevelsen. Jeg lå på sofaen. Jeg var vel omtrent midt mellom søvn og våken da jeg får en følelse av å bli holdt nede mot min vilje. Jeg fikk en følelse av at det var et ondt vesen. Men det varte ikke så lenge. Da jeg våknet helt var jeg litt desorientert og man blir litt usikker på om det var en drøm eller hva det var. Den gangen jeg lå på sofaen kjente jeg også at noen tok tak rundt ankelene mine. Da fikk jeg en god følelse, akkurat som om noen beskyttet meg. Og 2 sek etterpå våknet jeg så det er mulig noen hjalp meg litt. Det hele kan også være en slags drøm selv om det føles sinnsykt ekte.

Det morsomme er at de siste gangene jeg har opplevd det så har jeg ikke brydd meg så mye om det. Når jeg får følelsen av at noen holder meg nede så tenker jeg helt klart. Først så tenker jeg, nei, ikke nå igjen. Så gir jeg plutselig bare blaffen , lar vær å stritte imot og det gir seg av seg sjøl.
Den ene ganger var jeg 100% sikker på at det var en ånd eller noe som plaget meg og jeg ble griseforbanna så jeg skrek: gi f... din for...te f...e!
Det funka det oxo

Uansett så finnes det både gode og onde krefter rundt oss. Jeg tviler på at det du så var hjelperen din. Hjelpere er snille. Det som er merkelig er jo nettopp det at da jeg ble holdt nede og kjente at noen tok tak i beina mine så viste jeg med en gang at det var noen snille som hjap meg, selv om følelsen av å bli holdt på var i bunn og grunn det samme!

[Overlord]

Har leste en del om shadow ghosts.

Skal se om jeg finnet et bilde som skremte meg en del..

[Overlord]

http://www.ghoststudy.com/new/creeping.htm

sjekk den linken..

[Isilelda]

Burde man ikke være litt kritisk til bilder funnet på nett? I photo shop kan man jo lage det meste.
Og det bilde du viser til Bjørn, ser ut for meg å være et bilde tatt med lang lukkertid.

[Overlord]

ja enig i det, men dette bildet har ghoststudy testet og styrt med for å sjekke om det er falsk.

Ingen problem å se om det er fake hvis det er mekket i photoshop

[Atmi]

Jeg lurer også på det. Hver gang jeg ser et spøkelsesbilde så er det noe kornete greier. Er det bare folk med dårlig kamera eller film som er så heldige å få spøkelser på bilder. Spesielt nå i den digitale tidsalder. Nei - sier ikke at jeg ikke tror på spøkelser, men bildene bør være samme standard som andre bilder for at jeg ska ta det alvorlig.

Han som står med "ånden" opp mot halsen - jeg trodde bare det var røyken fra en sigarett jeg. Og det tror jeg egentlig enda. Har ikke greie på lang lukketid og slikt da .

Asterism

[Bjørn]

Selvfølgelig tar jeg ikke bildet for god fisk uten videre, selv om det har mange ting som taler for ektheten. Men det er jo ikke bildet som er det sentrale her heller da. Angrer nesten litt på at jeg inkluderte det.
Det er ikke meningen å ta fra noen troen på hjelpere her, for alt jeg vet kan det være flusst av hjelpere rundt oss, men jeg har aldri sett noen, selv om jeg føler av og til at noen har en finger med i spillet når ting ordner seg så lett for meg i livet.
Jeg bare tenkte at folk burde være mer skeptiske til skygger i mørket, tro på instinktene dine. Hvis du ikke helt stoler på skyggen eller får en urolig følelse av den, bør du gå ut ifra at den er ond. Jeg har hvertfall kjent det på kroppen og tenkte jeg skulle dele det med andre slik at de kunne dra nytte av mine erfaringer.
Jeg har studert mye om skyggefolket den siste uken siden jeg oppdaget at det ikke bare var meg som hadde opplevd dette. Ut fra det jeg har funnet på nettet og mine egne opplevelser tror jeg at de kan deles inn i tre eller fire klart adskilte grupper.

Skyggefolket

Type A: Flaggermusaktige vesener med lange armer, lang hale og korte bein, ca. 1 meter høy. Beveger seg langs veggene nede ved gulvet eller oppunder taket. Går på alle fire som flaggermus. Hodet sitter helt nede på kroppen uten noen synlig hals. De har fire lange fingre på hver hånd. Setter seg oppå brystet ditt og prøver å kvele deg eller klamrer seg rundt beina dine/drar deg i anklene. Trekker ofte av deg dyna. Opptrer noen ganger sammen med en type B. Type A virker mer som et slags rovdyr enn en menneskelignende skapning. Oppfattes ofte som demonlignede skikkelser.

Type B: Høy tynn menneskelignende skikkelse som vanligvis sees i døråpninger. Betrakter deg mens du sover med en slags følelseskald beregning. Sitter ofte på sengekanten, er veldig sky og flykter ofte når den blir oppdaget. Du kan høre skrittene dens og den åpner gjerne dører. Tar også kvelertak på folk og kan bli voldelig hvis konfrontert. Bøyer seg over deg og suger kraft ut av munnen din mens du sover. Vanligvis er den bare en kikker. Noen ganger har den hatt og noen ganger kappe med hette. Den virker som den er overordnet Type A.

Type C: Små tobeinte skikkelser som minner om dverger eller små tykke barn (130-160 cm høye). Opptrer ofte i flokk. Har hviskende stemmer. Gjemmer seg ofte bak ting og piler fra skygge til skygge. Noen ganger kan du se de røde øynene deres titte på deg fra skyggene. De liker å jage folk og sees ofte utendørs i motsetning til type A og B. Når de opptrer med en type B er de underordnet denne. De mistenkes også for flere tilfeller der de i ren ondskap eller for morro skyld har jagd folk i døden utfor stup eller ut i veibanen. Type C trives best i kjellere eller utendørs og har et mye større revir enn de andre. De minner om ertesyke, ondskapsfulle unger.

Type D: Enkelte bekriver også en fjerde type som opptrer som en sort tåke eller uformelig kladd som entrer nesen og munnen og gir en kvelende følelse. Svever ofte over eller i hodehøyde med offeret. Ellers er lite kjent om denne formen. Enkelte beskriver den også som en roterende spiral av røykaktig svart tåke.

Alle disse typene har visse likhetstrekk som gjør at man kan kategorisere de som samme type fenomen.
De synes bare i halvmørket hvor de ser ut som en fortettning av mørket. Når det er nesten helt mørkt virker de mørkere enn svart. Grunnen til at de kalles skyggefolket er ikke fordi du bare ser skyggen av dem eller at de holder til i skyggene, men at de er i seg selv en tredimensjonal skygge. Det er sjelden at man får se dem klart.
De er kaldere enn omgivelsene.
Alle har røde øyne.
I forbindelse med skyggene er det ofte også rapportert svevende kuler av blått lys.
De forsvinner oftest når du ser direkte på dem selv om type A er modigere enn de andre når det gjelder å vise seg. Oftest ser du de bare i øyekroken når de smetter i skjul for å ikke bli sett. Noen ganger kan du oppdage refleksjonen av dem i speil, vinduer eller andre blanke overflater. De kan også fanges på film.
Når de føler seg fanget kan de gå gjennom vegger og lukkede dører.
Når de føler at de har funnet et passende offer prøver de å kvele det og legge munnen sin mot offerets for å suge kraften ut av det. Man kjenner vekten av dem over brystet og du kan ikke røre deg eller skrike.
Enkelte av disse vesnene voldtar også og er kjent fra gammelt av som incubus, succubus, lilith og mare.
Det fremste kjennetegnet på alle disse er at de iaktar deg på en beregnende, truende og ond måte. Du føler at hårene reiser seg på ryggen når du føler nærværet deres.
Type A og B virker bundet til et bestemt sted, noen ganger bare et bestemt rom eller etasje, men kan feste seg på en person og følge denne rundt.
Å prøve på en eksorsisme eller å påkalle Guds navn resulterer ofte i at de ler foraktfullt av deg. De vil ofte også reagere voldelig ved å knuse ting eller brenne huden din. Den mest effektive løsningen virker å være å konfrontere dem uten frykt og kreve at de lar deg være i fred. Det virker som de næres av frykt. Jeg tror de iaktar oss alle og venter på at vi skal bli mentalt sårbare slik at de kan klenge seg til oss og tømme oss for kraft. Hvis du ignorerer dem og ikke viser frykt forsvinner de ofte.

(Definisjonene er oppdatert 29 september)

[Isilelda]

Det blir gjerne litt lite seriøst i en sånn sammenheng å understreke et poeng ved hjelp av bilder. But thats ok.

Over til temaet. Jeg har aldri hatt noe opplevelser om disse skyggende du snakker om, men jeg har mange andre opplevelser erfart gjennom ånderverdenen. Og til dags dato har ingen av de vært onde. Det mest frustrende jeg har opplevd var en "dame " jeg bodde sammen med på et gammelt hotell, fordi hun flyttet på tingene mine, og suste rundt i leiligheten hele tiden og var ganske forstyrrende i seg selv.. Men det var altså et gjenferd. Hun kunne spores tilbake til sitt jordiske liv.
Det har gått mange diskusjoner rundt omkring på dette med å føle noe som er ondt. Fordi noen mennesker opplever det ofte, mens andre nesten aldri opplever noe som rent ondt. Jeg tror det kan ha noe med egen frykt og redsel og gjøre. Og kanskje tiltrekker man seg disse fordi man skal konfronteres med noe i seg selv. Men hvem de er, og om de er , er det vel få eller ingen som har svaret på. Men kanskje du som opplever dette, kan få istand en kommunikasjon mellom deg selv og det du opplever for å selv få en oversikt. Det må jo være slitsomt å skulle hanskes med noe du tydeligvis oppfatter som truende.

Jeg tror ikke så mange oppfatter disse skyggene du beskriver som hjelpere. For disse skyggene du beskriver er dine skygger. når jeg ser skygger av mine hjelpere oppfatter jeg de med varme og godhet. Så en skygge i seg selv er ikke truende. Men det er viktig å ikke glemme at alle har en subjektiv opplevelse av disse.

[Bjørn]

Det er tydligvis ikke bare jeg som oppfatter dem på denne måten ettersom jeg har funnet så mye på nett om dette.
Men uansett innbyr det ikke til noen nærmere undersøkelse når de de oppfører seg på denne måten. Best å bare prøve å overse dem. Personlig har jeg bare hatt kontakt med den første typen (flaggermusene) og det bor ihvertfall én i det gamle huset på tomta mi som ikke liker at jeg krenker dets revir etter mørkets frambrudd.
Ellers har jeg merket de små dvergene på enkelte steder i skogen og langs veiene. De holder til en del rundt en gravhaug vi har i nærheten.

At det er mitt sinns skygger jeg oppfatter er jo en tenkelig psykologisk forklaring. At jeg oppfatter enkelte sider ved meg selv som truende og gjerne vil distansere meg fra dem ved å legemeliggjøre dem som onde skygger er jo en mulig måte å tolke det på, men i så fall kan man jo bruke den samme tankegangen om andre overnaturlige fenomener og så ender vi opp med å oppfatte alt som innbildning. Er snille hjelpere bare den psykologiske versjonen av et koseteppe, et middel vi bruker til trøst?
At min frykt skulle ha fremkalt fenomenet finner jeg usannsynlig. Jeg har alltid vært en meget rolig og balansert person og måten jeg taklet frykten som episoden fremkalte viser jo at jeg ikke er lettskremt.
Dessuten forklare jo ikke dette hvorfor min samboers fem år gamle sønn så noe lingende uten at jeg at hadde fortalt han om det.

Min subjektive tolkning er at disse er reelle vesener og ikke noe mitt underbevisste har manet fram. Hvis det er mulig å tro på snille hjelpere og artige underjordiske og feer, hvorfor skulle det da være så vanskelig å tro at disse også har en motpart med mindre edle motiver?

[Hecate]

Hei Bjørn
Har skrevet om dette før. Det hendte en venninne av meg i en leilighet hun bodde i for noen år siden i Oslo. Så det var i Oslo du opplevde dette for første gang, det var vel ikke tilfeldigvis på Hasle du bodde?
Skikkelig gufne greier er det i allefall!!!

[Bjørn]

Beklager at jeg skriver så mye, men når jeg først får vann på mølla så går det av seg selv. Håper det er noen som gidder å lese alt dette.

Opplevelsen min skjedde i en høyblokk på Romsås og min stesønn så den i en annen av disse blokkene. Jeg tror egentlig ikke at verken lokalitet eller alder på huset har så mye å si på hvorvidt det finnes slike vesener der eller ikke. Jeg tror at gamle hus kan være bebodd av fler slike enn nye hus og jeg tror de bruker mennesker til å "haike" til nye lokaliteter. De blir liksom strandet i gamle hus når verten deres dør eller greier å kvitte seg med dem. Jeg tror det er ganske mange mennesker som går rundt med en sånn hengendes fast på ryggen uten at de vet om det selv. Min teori går ut på at de er parasitter, det er jo andre mulige forklaringer, men jeg synes denne er mest trolig.

Jeg leste historien om veninna di Heia og det stemmer godt med disse demonene/flaggermusene som tilhører skyggefolket. Spesielt facinerende var fortellingen til lioness som er en så typisk opplevelse av skyggefolket, spesielt dette med at den høye tynne skyggen og demonen arbeider sammen. Det rare er at uansett hvordan den enkelte tolker utseendet til denne lille skyggen (smådjevel/demon/edderkopp/flaggermus) så er de alltid ca. 1 meter høy og oppfører seg på samme måten. Min stesønn så en slem liten mann, mens jeg som ikke kunne se den fordi lyset var på, tolket formen som en flaggermus med lang hale og lange menneskefingre, men uten vinger. Egentlig så var det mest måten den beveget seg på som gjorde at den minnet om en flaggermus. Nesten slik som Gollum i Ringenes herre sniker seg fram. Lurer på hvor de har fått idéen til den figuren fra.

Det er første gang jeg diskutterer dette med folk som ikke tror jeg er gal pga det (eller gjør dere det?)
Å snakke ansikt til ansikt med folk om dette kan være litt pinlig. De som ikke tror på det overnaturlige tror jeg er splitter pine gæern når jeg nevner dette, mens de som er åpne for overnaturlige ting blir vettskremte og nekter å tenke på det. Jeg har snakket med folk som tror på UFO'er, hjelpere, skyddsånder og underjordiske før, men når jeg nevner dette temaet blir de liksom litt "rare" og vil helst ikke høre noe mer om det.

Jeg har sett litt på dette med søvnparalyse ettersom til og med på dette forumet blir slike opplevelser avfeid med denne "vitenskapelige" forklaringen.
Etter å ha lest gjennom alt jeg kan finne på nettet om søvnparalyse sitter jeg fortsatt igjen med det sentrale spørsmålet, "hvorfor får man disse hallisunasjonene" og "hvorfor er disse synene så like fra person til person".
Jeg har opplevd "vanlig" søvnparalyse der jeg våkner og ikke klarer å røre meg før etter 10-20 sekunder, men dette har jeg ikke følt som skremmende og ikke tolket som at en fremmed makt har holdt meg nede. Husk at min opplevelse foregikk i lys våken tilstand, før jeg skulle legge meg og jeg var på ingen måte paralysert, men likevel opplevde jeg den eksakt samme typen hallisunasjoner som tilskrives kroppslig paralysering.
Avhandlinger om søvnparalyse beskriver disse hallisunasjonene på en veldig riktig måte og man kan da bli fristet til å tro at man kommer til å få en vitenskapelig forklaring på hvorfor man opplever dette, men man blir skuffet når man avspises med spekulasjoner og spinkle hypoteser. Disse synene skal liksom være psykens projisering av din angst til et utenforliggende årsak som en demon eller lignende.
De tydelige følelsene av kvelning, panikk, trykk over brystet og følelsen av kulde er typiske tegn på et angstanfall, så det er fristende å tolke resten av opplevelsen som en psykisk utbrodering av dette. Jeg har opplevd angst i forbindelse med et astmaanfall og det er ikke samme følelsen. Men slike hallisunasjoner får man også uten at den påfølgende kvelningen finner sted. Folk sier at noen setter seg ned på sengekanten eller at det er noe som kryper rundt i taket eller på gulvet.
At man ser skygger og føler seg iaktatt i våken tilstand forklares med en overaktiv fantasi. Det de egentlig sier er at folk som opplever slikt er engstelige personer med mer fantasi enn sunn fornuft. Disse skyggene faller inn i fire veldig klare grupper med tydelig forskjellige egenskaper. For eksempel er "lang tynn mann med hatt som sitter på sengekanten" tydelig forskjellig fra "liten demon med lange fingre som kryper rundt i taket", men likevel er det mange som nettopp beskriver disse to typene av syner helt likt selv om de bor i forskjellige land og er oppvokst i forskjellige kulturer. Noen kulturelle forskjeller er det likevel i beskrivelsen, men dette går ut på tolkninger av de uklare skyggene. For eksempel har jeg hørt flaggermusene beskrevet som store edderkopper (samme størrelse ca. 1 meter) og mørk mann med hatt blir også beskrevet som mann med kappe, men deres respektive egenskaper og oppførsel er like.

At stress og depresjon skulle være en utløsende årsak for søvnparalyse er bare en mulig tolkning, en annen mulighet er at disse vesnene vanligvis angriper når du er sårbar, altså i akkurat de samme situasjonene. Rådene for å unngå søvnparalyse er veldig diffuse og omfatter blandt annet at, å ikke spise for mye før man legger seg og ikke drikke kaffe kan hjelpe. Det høres nesten ut som om de mener at hallisunasjonene er forårsaket av urolig mage. Rådene for å avbryte en slik episode omfatter blandt annet å røre på de kroppsdeler man kan, altså øyer, tunge, fingre etc, men omfatter også metoder på kanten av vitenskapen slik som å forlate kroppen i en "ut av kroppen" opplevelse. Det er tydelig at vitenskapen ikke har begrep om hvorfor dette skjer, hva som foråsaker det og mekanismene bak hallisunasjonene/synene. Å fremstille søvnparalyse som en forklaring på fenomenet er fortsatt ganske søkt og ikke noe mer sannsynlig enn at det er virkelige utenomkroppslige vesener som viser seg i natten.

Nedenfor er linker til skyggefolkhistorier

http://profetier.org/0001/006pro.htm
http://www.guardiantales.freewebspace.c ... eople.html
http://www.guardiantales.freewebspace.c ... leMan.html
http://www.pinn.net/%7eroyaloak/Shadow_ ... mbing.html
http://www.pinn.net/%7eroyaloak/Shadow_ ... owboy.html
http://www.pinn.net/%7eroyaloak/Shadow_ ... ature.html

[Hecate]

Du bodde på Romsås, venninnen min på Hasle. Kanskje vesenet følger med hjem fra T-banen (linje 5)?