Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hjelpere-hvordan finne dem?

[rahkis]

Vet at jeg har en hjelper, ei jenta, hun kan være mellom 16-19 år gammel. Er ikke sikker. Hun går gammeldagskledd i en grå kjole (det jeg har sett av henne), hun har blondt langt hår til midt på ryggen. Humoristisk å veldig livlig. Kanskje får at jeg også er det, har ad/hd.
Så henne hyppig i perioder hvor livet var vanskelig. Men nå har jeg ikke sett henne på en stund. Mamma ser mye, jeg også får den saks skyld. Mamma sa at hun kunne se at når jeg var liten så gikk hun før meg hele tiden, jeg var en liten ulykkesfugl.
Nå sa mamma at hun gikk vesiden av meg.
Har hatt en litt ekkel ulykke med hest, hvor mannen som så det sa at jeg sku ha knekt nakken, men alt jeg hadde etter det var noen skrubbsår.
Traff med hode først i en stein, ble kastet av i full gallopp. Kan også være ren flaks, ikke vet jeg. Men det gir meg en del trygghet å vite at jeg har en.

Som sagt har jeg ikke sett henne på en stund. Men når jeg er uskikker å redd så kommer det plutselig en ro over meg når jeg trenger det mest.
Bare lurer på hvordan jeg kan finne henne, noen har prater om noe med jernstenger man skal legge i kryss. Hvordan virker det?

Kan godt henne at jeg er sprø! Men etter å ha lest "Vi er aldri alene" av Margit Sandemo, så tror jeg ikke at jeg er sprø mer. Annbefaler folk å lese den.

Har dere opplevd noe fra hjelpere?

[Lone]

Man bør ikke finne hjelpere, de er her dem. Kunsten er å finne roen i seg selv slik at man kan føle dem :mozilla_smile:

[Lone]

Men ikke glem at hjelpere IKKE er bundet til deg. Noen har man lenge, noen for en periode..

[thea84]

Men ikke glem at hjelpere IKKE er bundet til deg. Noen har man lenge, noen for en periode..

har man ikke alltid hjelpere? eller er det sånn at du kan ha forksjellige hjelpere til forskjellige tider? jeg har ikke sett hjelperene mine og har ikke lyst for jeg er redd for å se sånne ting.

[rahkis]

Ok, føler at ho er dær. Små glimt om du skjønner.
Når man er på bristepunktet, nesten. Så får æ plutselig en utrulig ro over meg.

F.eks. Fant venninna mi, hun hadde prøvd å tatt overdose med tabeletter. Først fikk jeg panikk. Fikk kontakt med henne, prata litt. Men jeg va helt skjelven, så plutselig kom denne roen over meg. Akkurat som om noen sa til meg, alt kommer til å gå bra. Jeg ringte ambulanse å alt gikk bra. Beholt roen i ett døgn, men da knakk jeg sammen å gråt. Folk rundt meg sa at det var sundt at jeg gjorde det. Fikk ut alt.
Men den roen jeg hadde akkurat da, var ubeskrivelig.

Andre ganger å, hvor kyrne vår har vært kjempe syk osv. Klarer altid finne trygghet i meg selv, å når sånne ting skjer er jeg bestandig alene med dyret. Men føler at jeg ikke er det alikevell. At det er noen dær å hjelper meg psykisk.

Ingen av kyrne jeg har funnet har dødd. *bank i bordet* Å det er jeg stålt av. Ennda det har vært allvårlig noen ganger.

Dere får unnskylde skrivefeil, men har litt dyseleksi.