Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Gammel vane eller?

[Krull - sluttet]

Skal fortelle om noe som hendte meg da jeg var rundt 6-7 år gammel.
På søndager, et par ganger i hver måned, kjørte vi på besøk til tanten min.

Hun bodde i ei bygd ca 4 mil fra haugesund.

Hun var bestyrerinne på et alders og sjukehjem der, og bodde i en bestyrerinnebolig, som lå ca 20 meter i fra aldershjemmet.

Jeg husker at jeg gledet meg alltid masse til hver gang vi skulle kjøre på besøk der.

En ting var at fetteren min var bortskjemt, og hadde masse leker som jeg fikk låne.
En annen ting var at jeg sprang alltid inn på aldershjemmet, for å jatte med de som var der.

Der fikk jeg alltid masse oppmerksomhet, og nesten alltid noe gotteri fra de som bodde der.

Jeg kan love at snop og gotteri ikke var noe man fikk mye av i min familie på begynnelsen og midten av 70 tallet.

Jeg var temmelig rask til å komme meg inn, for å snike etter snop husker jeg.
Jeg kunne nesten ikke vente til bilen hadde stoppet før jeg heiv meg ut.

Jeg kan huske at mamma sa til meg:

Du må ikke gå og tigge, men du kan si fint takk, hvis det kommer noen og gir deg noe. Så skal du alltid bukke og si tusen takk.

Jeg husker at det bodde en snill dame rett inn i gangen til venstre fra inngangsdøren.
Hun ga meg alltid sjokolade, og fortalte meg historier fra hennes egen barndom.
Hun hadde masse ting på rommet sitt.

Men det jeg husker best, var et svart/hvitt foto av en strengt utseende mann.
Husker det spesiellt godt, fordi jeg ble litt redd av å se på det bildet.

Han hadde en slags uniformslue på seg, og så veldig streng ut.
Jeg husker at hun svarte meg ,at han var veldig snill, men de måtte se strenge og allvorlige ut på sånne bilder.

Han hadde dødd under krigen sa hun til meg.
Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hvorfor han så så mye yngre ut enn henne.

Han så jo ikke eldre ut enn pappen min, og hun var jo en rynkete gammel dame.

Jeg var så liten da, så jeg forsto ikke at dette var et sted hvor mennesker var for å tilbringe sin siste tid på jorden.

Jeg hadde et bilde av at unger var unger, voksne var voksne, og at gamle var gamle, på en måte som om de alltid hadde vært sånn, og alltid kom til å være sånn.

Den episoden jeg vil fortelle om nå, har jeg tenkt mye på i tiden etterpå, og aldri fått noe vettugt svar på.

Jeg husker at vi kom frem, og jeg sprang inn i en fæl fart som vanlig.
Jeg gikk inn på rommet, men rommet var tomt.

Det stod bare en kamferkiste der. Helt inne i rommet.
For de som ikke har sett eller luktet en kamferkiste, så ligner de litt på en sjørøverkiste i størrelse.
Bare det at alle kamferkistene jeg har sett, har hatt helt flate lokk. De har hatt fine utskjæringer også.

Når du åpner en kamferkiste, så lukter det kamfer, og det er sikkert fra den tresorten de har tatt kamfersmaken/lukten i fra.

Bare noe jeg tror.

Jeg husker at jeg ble paff og sprang ut igjen.
Jeg stod ute i gangen og kikket på døren, og lurte på om jeg hadde tatt feil dør i farten.
Husker at jeg ble veldig usikker, og sto å tenkte på dette lenge.

Etter en stund, etter at jeg hadde tellt dørene fra inngangspartiet og ned til døra hennes minst 20 ganger, ble jeg mer sikker.

Jeg gikk inn på rommet igjen.
Rommet var fortsatt tomt, men kamferkisten stod der.
Men nå satt hun der oppå kamferkisten sin.

Jeg ble helt paff, og greide ikke å kople noe som helst.

Jeg husker stemmen, og hva hun sa til meg KRYSTALLKLART ennå!
Eg ville bare sei farvel te deg Tore, me snakkes når de e tid.
Da ble synet av henne brått borte, og jeg fatta ikke bæret av dette.

Jeg sprang forvirret ut av aldersheimen, og opp til huset. jeg var ikke særlig redd, men jeg var urolig, på grunn av at jeg var så forvirret.

Jeg sa hos hvem jeg hadde vært, og at rommet hennes var tomt, unntagen kamferkista hennes.
Jeg sa at hun hadde bare sittet på kamferkista, og sagt farvel til meg, og jeg spurte om hun skulle flytte.

Jo mer jeg fortalte, og spurte, så merket jeg at annsiktsutrykket til tanten min ble mer og mer allvorlig.

Hun døde i forrige uke desverre ,sa tanten min til meg.
du har bare en livlig fantasi gutten min. og det hadde jeg også når jeg var liten.

Men jeg vet hva jeg så og hørte dengang.

Var det bare fantasi?

Var det at jeg hadde en gammel vane med å gå på det rommet, som gjorde at hue mitt konstruerte et svar på noe?

Eller kan det virkelig være ånden hennes som var så glad i meg at hun ville si farvel?

Håper på mange seriøse svar.

Vennelig hilsen Krull :mozilla_smile:

[jappe]

det var en artig historie og jeg har hørt lingnende historier før derfor tviler jeg ikke på den.
desuten så er det mange kulturer som holder minnestunder i hjemmet til den avdøde for å gi et farvell.

[Krull - sluttet]

det var en artig historie og jeg har hørt lingnende historier før derfor tviler jeg ikke på den.
desuten så er det mange kulturer som holder minnestunder i hjemmet til den avdøde for å gi et farvell.

Her var det den avdøde som ville si farvel til meg, og ikke oss levende som ville ta iniativet til å si farvel.

V :mozilla_smile: ennlig hilsen Krull.

[snowfall]

Jeg tror hun satt der for å ta farvel. men bare du vet som opplevde dette.

[Lone]

Takk for at du deler krull. Alltid koselig å lese slike historier :mozilla_smile: