Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hva er det dere legger i kontakt med hjelpere.

[Edith]

Notredamus sier: "Med alvorlige retninger mener jeg det jeg sier. Å tro på at man har total og endelig kontroll over egen hjernevirksomhet, er å lure seg selv. Punktum."

Oj, har jeg noen gang hevdet at jeg har kontroll på egen hjernevirksomhet? Det vil jeg også kalle å lure seg selv :mozilla_smile:

Hvis du har lyst til å vite litt mer om meg, så kan du jo gå inn på mine innlegg under "Stemmer". Der har jeg skrevet et kort innlegg om meg selv og mine opplevelser.

Jeg har faktisk en dyktig mentor, men har ikke hatt behov for å snakke med henne på over et halvt år. Hun har vært ærlig med meg hele veien og jeg var nok "litt ute" da jeg dro til henne for tre år siden. Hun har hjulpet meg med å fjerne frykten og å åpne meg mer, samtidig som at føttene skal være på bakken.

Det er jo derfor jeg også ikke skriver noe særlig innlegg her inne. Jeg ønsker ikke å bli spist opp av dette her. Det finnes ingen logiske løsninger og desto mer man forsøker seg på logikk, desto mer sykt høres det ut. Jeg ønsker bare å leve et normalt liv sammen med familien min, samtidig som jeg ønsker å akseptere at dette er en del av meg. Jeg har jo hele livet erfart at hvis jeg ikke akspeterer dette får jeg det ikke noe godt med meg selv. Derfor har jeg tro på en fin balansegang :mozilla_smile:

[Eireen]

Er helt enig i påstanden om at man ikke har full og endelig kontroll over egen hjernevirksomhet, men skal innrømme at jeg ikke forstår helt hvor du vil hen. Eller kanskje vil jeg ikke forstå... Hvem vet

Vel til opplysningen, så er jeg godt jordet. Jeg oppsøker alltid en rasjonelle forklaringer på det jeg opplever, før jeg søker en eventuell "alternativ" forklaring. Faktisk er det ikke alltid jeg finner en forklaring i det hele tatt, simpelthen fordi noen ting rett og slett ikke lar seg forklares.

Når det gjelder dette med guider, så er jeg trygg på hva jeg har opplevd og er heller ikke redd for å fortelle det. Faktisk har jeg ikke bare sett guider, jeg har sett aura også. Til tross for mine tilsynelatende krysskoplinger og manglende kontroll over egen hjernekapasitet, så har legestanden enda ikke lykkes i å finne noe galt med meg, med unntak av varig nedsatt hørsel. Dette til tross for at jeg har blitt utredet og scannet fra topp til tå flere ganger.

Så hva beviser det? Faktisk ingen verdens ting, men det gjør heller ikke ditt innlegg. For meg har det vært nødvendig å oppleve for å tro, kanskje er det også tilfelle for deg?

Så hvor etterlater det oss? Vanskelig å svare på. Men om det skulle vise seg at hverken guider og/eller aurasyn ikke finnes, hva gjør vel egentlig det? Ikke har jeg plaget noen med mine "evner", om jeg kan kalle det evner. Ikke har noen plaget meg med sine evner heller. Vi har formidlet det vi har sett og så lenge folk føler at det gir mening, ja hva er så egentlig problemet?

***

Forøvrig beskrev jeg ikke mine guider, jeg beskrev kontakten med dem.

[Qwizleiz]

Eireen.

Beklager at jeg puttet deg i en "sekk", var ikke meningen og urettferdig.
Som du sier: "Forøvrig beskrev jeg ikke mine guider, jeg beskrev kontakten med dem."

Godt innlegg du hadde der, forøvrig.

[Gjesten]

Er helt enig i påstanden om at man ikke har full og endelig kontroll over egen hjernevirksomhet, men skal innrømme at jeg ikke forstår helt hvor du vil hen. Eller kanskje vil jeg ikke forstå... Hvem vet

Vel til opplysningen, så er jeg godt jordet. Jeg oppsøker alltid en rasjonelle forklaringer på det jeg opplever, før jeg søker en eventuell "alternativ" forklaring. Faktisk er det ikke alltid jeg finner en forklaring i det hele tatt, simpelthen fordi noen ting rett og slett ikke lar seg forklares.

Når det gjelder dette med guider, så er jeg trygg på hva jeg har opplevd og er heller ikke redd for å fortelle det. Faktisk har jeg ikke bare sett guider, jeg har sett aura også. Til tross for mine tilsynelatende krysskoplinger og manglende kontroll over egen hjernekapasitet, så har legestanden enda ikke lykkes i å finne noe galt med meg, med unntak av varig nedsatt hørsel. Dette til tross for at jeg har blitt utredet og scannet fra topp til tå flere ganger.

Så hva beviser det? Faktisk ingen verdens ting, men det gjør heller ikke ditt innlegg. For meg har det vært nødvendig å oppleve for å tro, kanskje er det også tilfelle for deg?

Så hvor etterlater det oss? Vanskelig å svare på. Men om det skulle vise seg at hverken guider og/eller aurasyn ikke finnes, hva gjør vel egentlig det? Ikke har jeg plaget noen med mine "evner", om jeg kan kalle det evner. Ikke har noen plaget meg med sine evner heller. Vi har formidlet det vi har sett og så lenge folk føler at det gir mening, ja hva er så egentlig problemet?

***

Forøvrig beskrev jeg ikke mine guider, jeg beskrev kontakten med dem.

Dette var et kjempebra innlegg Eireen :mozilla_smile: Det er fint og høre at du er frisk også da

Må bare kopiere denne:
Vi har formidlet det vi har sett og så lenge folk føler at det gir mening, ja hva er så egentlig problemet?

Er ikke det denne setningen som gjør at nettopp folk som mener og ha "kontakt " med den andre siden gider og være på disse sidene!

[Hecate]

Det jeg sliter litt med å forstå er hvordan dere kan stole på at disse opplevelsene er reelle. De opplevelsene jeg har hatt tviler jeg på, men det er kanskje også fordi jeg har angstlidelse og dermed er usikker på hva jeg kan tillate meg å tro på av hva hjernen min lager av inntrykk og tolkninger.
Hvor går grensen mellom fantasi og virkelighet egentlig? Ta f.eks. kanalisering; jeg har prøvd å kanalisere mitt høyere selv og har fått bekreftet av et medium at jeg har kanailsert rktig, men jeg stoler likevel ikke på det. Jeg tror det er min egen fantasi eller psyke som klarer å dikte opp det jeg vil høre og mener mediumet kan lese dette utifra meg og det jeg forteller rundt det. Samtidig vet jeg at, fordi jeg har angstlidelse, så kan jeg ha urealistiske oppfatninger av ting og dermed tolke det helt feil. Således blir jeg også litt skeptisk til andres opplevelser-selvsagt uten å vite noe om deres helsetilstand.
Ikke vondt ment, men hvor mange her inne har ikke et ønske om at det skal være noe mer enn leamus i stortåa eller trekk fra dørsprekken?

[Gjesten]

.
Ikke vondt ment, men hvor mange her inne har ikke et ønske om at det skal være noe mer enn leamus i stortåa eller trekk fra dørsprekken?

Den var jævla bra -ler så jeg

[madjava]

Når det gjelder dette med guider, så er jeg trygg på hva jeg har opplevd og er heller ikke redd for å fortelle det. Faktisk har jeg ikke bare sett guider, jeg har sett aura også. Til tross for mine tilsynelatende krysskoplinger og manglende kontroll over egen hjernekapasitet, så har legestanden enda ikke lykkes i å finne noe galt med meg, med unntak av varig nedsatt hørsel. Dette til tross for at jeg har blitt utredet og scannet fra topp til tå flere ganger.

Er jo kjent at dei som har fått ein eller fleire sanser redusert oxo kan få eller fekk fra starten betre utvikla ein eller resten av sansane. Mulig det forklarer noko av det du opplever. Mi subjektive synsing dette ja.

Samtidig sitter eg att med ein følelse av at hjelperer og guider osv ikkje er så ulikt det å bruke underbevisstheten aktivt, dvs utover den tida underbevissteten er aktiv når vi søv, men eg oppleve ikkje at eg får kontakt med nokon. Føler vel egentlig bare at eg finner ut av det eg søker ei løysing på. Av og til er løysinga gåtefull, som om eg ikkje har gjeve meg sjøl(underbevisstheten) tid nok til å finne eit fullverdig svar.

Meir generellt til dåkke som meiner at vi ikkje kan få total og endelig kontroll over egen hjernevirksomhet. Dåkke har sikkert rett, men er ikkje det å generalisere utan å være åpen for at vi ein dag kanskje kjem dit. Trass alt har hjernen vår utvikla seg over tid og vi menneska har utvikla oss og bruken av vår hjerne. Forskning viser jo at det å bruke hjerne auker aktiviteten i hjernen og såleis vil vi jo og auke kontrollen med hjernevirksomheten vår. Det er jo nærliggande å tru at vi tek over kontrollen med hjernen ein gang i utviklinga vår. Det å meditere er jo ein måte å få større kontroll over både kropp og hjerne. Om eg får total kontroll over min egen hjernevirksomhet er egentlig ikkje så viktig, bare eg jobber mot eit mål der eg er åpen for meir kontroll over egen hjernevirksomhet. Kanskje fordi eg trur det er positivt.

[LunaBee]

For meg så var det ganske spesielt og stor lykke i det at jeg oppdaget at jeg hadde noen som faktisk passet på meg og hjalp til med ting når jeg ba eller spurte om det. Det er en stor trygghet i det at noe godt "ikke fysisk" hjelper og passer på meg. Og at jeg kan få bedre og nærere kontakt med dette her. Jeg har ikke hørt stemmer eller sett noen skikkelse, men jeg har merket et nærvær rett etter at jeg har bedt om enkelte ting i fortvila situasjoner. For eksempel når jeg har vært fortvila og snakket ut til disse såkalte hjelperne mine, så har jeg like etterpå følt en sånn stor ro og følelsen av at dette her ordner seg. Og så gjør det jo det også ( på mye bedre og lettere måter enn det ellers har ordna seg når jeg ikke har bedt om hjelp). Men det er dette samspillet med det "nærværet" som samtidig hjelper og er kjærlig og snilt, som jeg er veldig glad for å ha oppdaget for meg selv:)

[Edith]

Noen kommentarer til dine kommentarer BA:

Først vil jeg si at jeg aldri har ment å gi uttrykk for at jeg gir hjelpere ansvar for alt som skjer. Den konklusjonen håper jeg du har tatt utifra å lese et annet innlegg. Når jeg kommuniserer med hjelperen min, så får jeg et råd som jeg kan velge å følge. Jeg kan også ignorere det helt om jeg ønsker. Jeg sitter også litt med den følelsen som Madjava har; at det er som å bruke underbevisstheten aktivt. Og det er jo akkurat den vi alle ønsker å få kontakt med, er det ikke? Et ønske om å komme nærmere oss selv?

Min definisjon av å være jordnær er å ha hovedfokus her nede på jorden. Dvs. at man har et ønske om å bidra med noe her nede som feks å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner eller utrette noe som gjør at man kan vokse som menneske og bli et bedre menneske. Rett og slett bidra med noe. Og om man da har en "evne" som gjør at man faktisk kan bidra med noe bra, så er vel det bare en fordel?

Forklaringen i forrige innlegg kan nok bli oppfattet som jeg satt hjemme alene og særdeles avslappet. Slik var det ikke. Jeg kom faktisk akkurat hjem fra jobben. Men jeg skjønner godt det du sier om søvn og opplevelser som kan oppstå da. Det har jeg også hatt og de var faktisk meget virkelige både med stemmer og syner, men de tar jeg ikke med som en del av mine paranormale opplevelser.

Jeg er faktisk ikke så ofte alene når jeg opplever disse tingene. Jeg har i flere år sett den eteriske auraen på mennesker. Dette har jeg ikke tenkt noe særlig over, da jeg har fått inntrykk av at det er ganske vanlig og at alle kan gjøre det. Det jeg derimot har stusset over er at jeg faktisk har sett store deler av auraen til sjefen min på jobben. Den var to meter bred og i fine lyse farver den dagen, ganske fantastisk egentlig. Det er så mye jeg kan fortelle, men det er liksom ikke noe vits i å forsøke å overbevise noen.

Jeg ser faktisk ingen grunn til å gå til lege. Jeg har fått utrolig mye bedre syn (bruker nesten aldri briller lengre), hører veldig mye bedre og har mer energi enn på lenge! Hvorfor plage en stakkars doktor med det, da. Så lenge alt endelig har begynt å stemme og jeg for første gang på 32 år virkelig kan nyte livet, så gidder ikke jeg gå til en lege :mozilla_smile:

Tror du virkelig at folk ender sitt liv i rus og fordervelse når de endelig har fått innblikk i sitt innerste inne? Det er jo det som er problemet! De finner ikke sitt innerste inne og søker derfor utover som dessverre er en alt for enkel løsning. De finner ikke nøkkelen og ruser seg for å takle problemene. Jeg skjønner det godt, jeg! Er ikke akkurat en dagsjobb å finne ut av seg selv.. Mange har også tunge laster å dra på som i tillegg gjør tingene vanskeligere. Har aldri hørt om at noen som er "høy" på åndelige inputs velger å bli enda høyere ved å ruse seg. Som regel havner de på institusjoner hvor de blir dopet for å komme "ned" igjen. De tilfellene jeg kjenner til hvor selvmord har vært løsningen har det vært mennesker som ikke klarer å finne nøkkelen til sitt innerste. Det er svært triste "skjebner".

Heia skrev: "Hvor går grensen mellom fantasi og virkelighet egentlig? Ta f.eks. kanalisering; jeg har prøvd å kanalisere mitt høyere selv og har fått bekreftet av et medium at jeg har kanailsert rktig, men jeg stoler likevel ikke på det. Jeg tror det er min egen fantasi eller psyke som klarer å dikte opp det jeg vil høre og mener mediumet kan lese dette utifra meg og det jeg forteller rundt det. Samtidig vet jeg at, fordi jeg har angstlidelse, så kan jeg ha urealistiske oppfatninger av ting og dermed tolke det helt feil. Således blir jeg også litt skeptisk til andres opplevelser-selvsagt uten å vite noe om deres helsetilstand".

Jeg har også slitt med angst, depresjoner, nevroser osv. helt siden jeg var åtte. Har aldri tatt medisiner, men det har kanskje ikke vært så alvorlig siden jeg alltid har klart å komme meg gjennom det. Det å finne min livs kjærlighet og det å erkjenne alle opplevelsene jeg har hatt de siste årene har fått meg til sakte men sikkert å åpne mitt innerste og alle psykiske problemer er forsvunnet som dugg for solen. Livet er vanvittig herlig!!! Når jeg kanaliserer tanker med hjelperen min, merker jeg at det er meget lett å forsøke å overstyre med mine egne tanker. Jeg merker heldigvis godt forskjellen og er veldig oppmerksom. Men jeg er også helt på nybegynnerstadiet.

Nå er jeg som sagt langt fra en ekspert, men på meg virker det som du prøver for hardt og kanskje rett og slett blir litt paranoid oppi det hele. Det er viktig at du ikke lar deg spise helt opp; det virker litt panisk å ta kontakt med medier for å kanalisere sitt høyere jeg og å få beskjed om hvorvidt man har kanalisert riktig eller ei? Hva med å gå en tur i skogen og sette seg under et tre og rett og slett bare forsøke å eksistere en halv times tid? Det pleier hjelpe :mozilla_smile:

[BA.]

Noen kommentarer til dine kommentarer BA:

Først vil jeg si at jeg aldri har ment å gi uttrykk for at jeg gir hjelpere ansvar for alt som skjer. Den konklusjonen håper jeg du har tatt utifra å lese et annet innlegg. Når jeg kommuniserer med hjelperen min, så får jeg et råd som jeg kan velge å følge. Jeg kan også ignorere det helt om jeg ønsker. Jeg sitter også litt med den følelsen som Madjava har; at det er som å bruke underbevisstheten aktivt. Og det er jo akkurat den vi alle ønsker å få kontakt med, er det ikke? Et ønske om å komme nærmere oss selv?

Som Nostradamus og du selv var inne på har alle sin oppfatning av hjelpere. Hvordan du får hjelp av dem vet jeg ikke mer om enn det du skrev her. Det har også vært skrevet om at hjelperne har grepet direkte inn i menneskers liv.
Uansett, om jeg gir deg et dårlig råd, er det mitt ansvar. Om du råker ut i ulykke pga dette er jeg også ansvarlig, selv om du sto fritt til å velge om du ville følge rådet eller ikke. På samme måte er det med hjelperne. Det er sannsynligvis bare gode råd du får derfra, og du gir da hjelperne æren for hva du har gjort.

Min definisjon av å være jordnær er å ha hovedfokus her nede på jorden. Dvs. at man har et ønske om å bidra med noe her nede som feks å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner eller utrette noe som gjør at man kan vokse som menneske og bli et bedre menneske. Rett og slett bidra med noe. Og om man da har en "evne" som gjør at man faktisk kan bidra med noe bra, så er vel det bare en fordel?

Ordnett.no skriver:
jordnær
1 som befinner seg nær Jorden: jordnære satellitter
2 realistisk; nøktern: en jordnær innstilling / han er en jordnær politiker

Forklaringen i forrige innlegg kan nok bli oppfattet som jeg satt hjemme alene og særdeles avslappet. Slik var det ikke. Jeg kom faktisk akkurat hjem fra jobben. Men jeg skjønner godt det du sier om søvn og opplevelser som kan oppstå da. Det har jeg også hatt og de var faktisk meget virkelige både med stemmer og syner, men de tar jeg ikke med som en del av mine paranormale opplevelser.

Selv når man akkurat har kommet hjem fra jobben, og setter seg ned i sofaen kan man dubbe av litt. På bussen eller trikken også. Ikke slik at en sover som en gjør i senga, men at hjernen kobler ut i noen sekunder når man ikke er konsentrert på en oppgave.

Jeg er faktisk ikke så ofte alene når jeg opplever disse tingene. Jeg har i flere år sett den eteriske auraen på mennesker. Dette har jeg ikke tenkt noe særlig over, da jeg har fått inntrykk av at det er ganske vanlig og at alle kan gjøre det. Det jeg derimot har stusset over er at jeg faktisk har sett store deler av auraen til sjefen min på jobben. Den var to meter bred og i fine lyse farver den dagen, ganske fantastisk egentlig. Det er så mye jeg kan fortelle, men det er liksom ikke noe vits i å forsøke å overbevise noen.

Dette kan ikke alle gjøre, og det ser ut til at det er en egenskap hos deg, mer enn hos sjefen din du ser. Jeg har tidligere skrevet om synestesi her.

Jeg ser faktisk ingen grunn til å gå til lege. Jeg har fått utrolig mye bedre syn (bruker nesten aldri briller lengre), hører veldig mye bedre og har mer energi enn på lenge! Hvorfor plage en stakkars doktor med det, da. Så lenge alt endelig har begynt å stemme og jeg for første gang på 32 år virkelig kan nyte livet, så gidder ikke jeg gå til en lege :mozilla_smile:

Neivel. Jeg vil likevel råde deg til å se litt kritisk på forklaringene du har laget deg. Det er tidligere skrevet at dette er så tøffe opplevelser, at man bare såvidt tåler det. Hva når de blir litt for tøffe, og du ikke tåler det lenger?

Tror du virkelig at folk ender sitt liv i rus og fordervelse når de endelig har fått innblikk i sitt innerste inne? Det er jo det som er problemet! De finner ikke sitt innerste inne og søker derfor utover som dessverre er en alt for enkel løsning. De finner ikke nøkkelen og ruser seg for å takle problemene. Jeg skjønner det godt, jeg! Er ikke akkurat en dagsjobb å finne ut av seg selv.. Mange har også tunge laster å dra på som i tillegg gjør tingene vanskeligere. Har aldri hørt om at noen som er "høy" på åndelige inputs velger å bli enda høyere ved å ruse seg. Som regel havner de på institusjoner hvor de blir dopet for å komme "ned" igjen. De tilfellene jeg kjenner til hvor selvmord har vært løsningen har det vært mennesker som ikke klarer å finne nøkkelen til sitt innerste. Det er svært triste "skjebner".

Her setter du fingeren på problemet. Hvis du har trukket feil konklusjoner, og det du tror er ditt innerste, viser seg å være bygget på luft. Hva da? Hva hvis dette som du oppfatter som lyst og flott, endrer seg og begynner å bli mørkt og skummelt?

Du har slitt med angst og depresjoner tidligere. Nå har du det bra. Hva om depresjonene kommer tilbake, og disse hjelperne skulle vise seg å bli til demoner? Jeg håper inderlig ikke det skulle skje med deg, men slikt kan skje.

Derfor skal du ikke underslå at man kan ende sitt liv i rus og fordervelse pga. manglende kontakt med virkeligheten.

[Hecate]

Heia skrev: "Hvor går grensen mellom fantasi og virkelighet egentlig? Ta f.eks. kanalisering; jeg har prøvd å kanalisere mitt høyere selv og har fått bekreftet av et medium at jeg har kanailsert rktig, men jeg stoler likevel ikke på det. Jeg tror det er min egen fantasi eller psyke som klarer å dikte opp det jeg vil høre og mener mediumet kan lese dette utifra meg og det jeg forteller rundt det. Samtidig vet jeg at, fordi jeg har angstlidelse, så kan jeg ha urealistiske oppfatninger av ting og dermed tolke det helt feil. Således blir jeg også litt skeptisk til andres opplevelser-selvsagt uten å vite noe om deres helsetilstand".

Jeg har også slitt med angst, depresjoner, nevroser osv. helt siden jeg var åtte. Har aldri tatt medisiner, men det har kanskje ikke vært så alvorlig siden jeg alltid har klart å komme meg gjennom det. Det å finne min livs kjærlighet og det å erkjenne alle opplevelsene jeg har hatt de siste årene har fått meg til sakte men sikkert å åpne mitt innerste og alle psykiske problemer er forsvunnet som dugg for solen. Livet er vanvittig herlig!!! Når jeg kanaliserer tanker med hjelperen min, merker jeg at det er meget lett å forsøke å overstyre med mine egne tanker. Jeg merker heldigvis godt forskjellen og er veldig oppmerksom. Men jeg er også helt på nybegynnerstadiet.

Nå er jeg som sagt langt fra en ekspert, men på meg virker det som du prøver for hardt og kanskje rett og slett blir litt paranoid oppi det hele. Det er viktig at du ikke lar deg spise helt opp; det virker litt panisk å ta kontakt med medier for å kanalisere sitt høyere jeg og å få beskjed om hvorvidt man har kanalisert riktig eller ei? Hva med å gå en tur i skogen og sette seg under et tre og rett og slett bare forsøke å eksistere en halv times tid? Det pleier hjelpe :mozilla_smile:

Jeg prøvde i en periode der jeg trengte svar på en del ting hvorpå jeg fikk svarene, men jeg vet ikke om det kom fra mitt høyere selv eller om jeg klarte der og da å hente ut det beste i meg. Det spiller forsåvidt ikke så stor rolle hvor det kom fra så lenge det var riktige svar for meg der og da. Takk for svar :mozilla_wink:

[Kristel]

Har ikke fått noe kontakt med de enda, men en dame hjalp meg
å finne dem osv. Spennende geier.