Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Er mange inkarnert som menneske for første gang?

[zind]

om det er mange eller få avhenger av hva man tenker på som mye eller lite, men ja, det er helt klart de som er inkarnert på jorden for første gang. jeg har inntrykk av at mange velger å inkarnere her leeeeenge (om og om igjen) når de først har kommet inn i rundansen, men det er de som er inkarnert her for første gang med erfaring fra andre planeter og de vil jeg anta er hovedvekten av de som er nye i gamet...

dette blir som en helseguru med gode røykevaner...

herregud, det hadde vært drømmen sin det! gimme gimme

[ludoburgero]

Opphavet til disse idéene (at man skal gi avkall på alt, og "gå videre") kan ikke simpelthen skyldes at det såkalte "åndelige" skal stå som en motpol for materialismen?

Sagt på en annen måte, så spør jeg altså om det ikke bare er blitt litt bias den veien, og at det virker naturlig ut å resonnere slikt hvis man lever i overflod, enten på nært hold her i den vestlige verden, eller for den saks skyld ser det fra en mer østlig filosofisk retning der man ikke lar seg eie av eiendelene sine og alt det der.

Får jeg lov å spørre om dette, eller er jeg helt teit, eller angriper jeg noen, eller er det bare jeg som ikke forstår noen ting bare fordi jeg spør? For det er å skite litt i eget reir egentlig, siden jeg er veldig opptatt av å gi avkall på mye av det rundt meg jeg også. Og så er jeg ikke egentlig særlig opptatt av ting og tang, men mer oppslukt og fascinert av følelser og sinn.

Men likevel, kan det være noe slikt?

[zind]

Syntes ikke du spør dumt i det hele tatt jeg ludo! tvert imot!

noen ganger er det liksom ikke noe mellomting. som at noen går fra å leve et utøvet materielt liv til å skulle gi avkall på alt. jeg personlig syntes ikke materielle ting skal sees på djevelen sjøl, og at vi trenger å ha dårlig samvittighet for alt, for det ser ut til at alt kan både brukes og misbrukes

og, det er jo fint å gi slipp på ting, men må jo erkjenne at det man gir slipp på også dukket opp av en grunn....doh! så jeg er hverken for å ignorere følelser eller la vær å kjenne på ting, selv om jeg absolutt er for å klare å gi slipp på så mye som mulig. hvis man gir slipp på ideen om at alt det materielle er nødvendig og en livsrett, så kanskje man ikke har noe behov for å fysisk gi slipp på det? ta det for det det er rett og slett, et "dødt" objekt, ikke tillegge penger eller fancy biler en egenskap de ikke har. ikke lar seg eie av eiendelene sine var en fin måte å si det på! man blir jo heller ikke automatisk mer åndelig eller nærmere "opplysning" (jeg spyr snart av det ordet!) om man gir bort alle tingene sine og dedikerer livet sitt til en eller annet ordnet religiøst/åndelig system heller

[ludoburgero]

Nei, det er sant. Det hele dreier seg jo om forløsning, fordi forløsning er sunt.
Frihetsfølelsen det bringer med seg.

Selv vil jeg ha nok med å vedkjenne meg at de tingene jeg har er der for å få meg til å føle meg god. Ikke alt er nødvendig, men det er nødvendig å føle seg god i blant også. Følelsen av komfort, følelsen av behag - det kan være så mangt. Saken er vel å ikke la det skli ut til det ugjenopprettelige, og aldri glemme hvem man er og hvor man kom fra. Som i sin tur igjen ikke er synonymt med at man ikke faktisk KAN BLI EN ANNEN og at man faktisk vokser.

For mange er opptatt av å "ikke glemme hvor de kom fra", og dette stanser dem i utviklingen.
Jeg selv kommer fra en familie som alltid bare har hatt såvidt nok med midler, og jeg har mange ganger tatt meg i å ubevisst se på meg selv som en som på en måte derfor er "dømt til å leve med stram økonomi", men det er jo egentlig bare tull. Slike ting sitter dessverre veldig godt, dersom man ikke tidlig i livet skjønner at man kan gå inn for å oppnå suksess. Men i sin tur kan man underveis lure på hva man leter etter. Jeg havner i mellom der overalt og til enhver tid. Jeg stanser opp og ser meg for langt tilbake, men så aksepterer jeg at dette er, nettopp - og bokstavelig talt, langt tilbake også. Det er et sted jeg ikke helt befinner meg lenger.

Et liv er jo på mange måter en søken etter hvor man kom fra, sitt opphav, og hvor man er på vei, og så glemmer man å kjenne etter på hvem man er NÅ. Og hvis man kjenner for lenge på hvem man er NÅ, så glemmer man kanskje at det også finnes en fremtid. En tar det for gitt at fremtiden kommer av seg selv, men flyter man med på en slik strøm har man også lett for å vokse likegyldig for alt annet enn nuet. Alt dette krever en balanse, og de fleste vil nok si at de kan definere seg fanget av enten nostalgi, leve i fortiden altså, eller mangel på ansvar for nuet, eller derimot lever fullt ut i nuet og dermed glemmer ansvaret for sin egen fremtid og skjebne. Til en viss grad vil vel alle si at de ikke mestrer å "leve i alle tider".

Så kan man jo spørre seg selv om ikke tingene man hadde i fortiden har ledet oss til en viss grad der man er idag? For absolutt alt man har opplevd og erfart, har preget stien som ledet til nuet.
Ingenting er å komme bort ifra, ingenting er å ignorere, men det er vektleggingen... fokuset... og innstillingen man har som er avgjørende for alt sammen! Og da er det kanskje ikke lenger vits å fokusere på eksterne ting som luksus og behov - kanskje heller ikke behovet for å separere dette bør melde seg, da jeg tror vi kanskje burde tenke mer på hva vi har brukt alt dette til... for faktisk tror jeg nok vi har "misbrukt" mange behov også (sågar som luksus og statussymboler), for oss selv, mot andre, mot oss selv, for andre... ja, altså - vi kan kanskje utsatt oss for så mye altruisme og vært for god mot andre at vi har "gitt oss tom", vært ulykksalig forelsket i noen som ikke har gjengjeldt våre følelser, eller vi kanskje har gitt av oss selv og hele vår sjel for en arbeidsgiver som ikke har vist noe annet enn utakknemlighet tilbake... ja, det kan være hva som helst: men det jeg prøver å si er at alt dette såkalte bortkastede har iallefall også, uten unntak, bidratt til den vi er idag.

Forsøker vi å reflektere over alt dette, vil vi kanskje komme frem til den konklusjon at ingenting er bortkastet, ingenting varer kanskje heller for evig, men alt setter sine spor for ALL TID, og uansett hvor uviktig det virker ut der og da så er alltid(!) fokuset avgjørende. Og så kan man vel inkarnere i massevis så mye man vil på nytt, hvis man føler man trives eller ikke blir ferdige her. Jeg kan nok aldri begripe hvordan noen kan se på det jordiske/fysiske livet som et helvete, eller for den saks skyld en slags "straff". Alt det har å by på, og alle følelsene jeg har, det gjør livet mitt rikt - og sånn jeg ser det er dette livet det eneste jeg kanskje har, og det er nok smartest å gå ut ifra det, uansett hvor vondt det gjør å tenke på at dette er min eneste sjanse (kanskje) og at jeg aldri får noen ny anledning. Det gjør det lettere å ha dødsangst, men det gjør det også lettere å verdsette livet mitt, beskytte de jeg bryr meg om, være glad i menneskene rundt meg og se litt melankolsk på det som en gang var. Ikke sikkert at det er lettere for meg enn noen som tror på himmelen eller reinkarnasjon for fullt og helt, men jeg sier bare at om jeg tenker at DETTE er min eneste sjanse, så skal jeg faen meg nyte det skikkelig også.

Og nytelse bringer selvfølgelig med seg en solid dose lidelse også.
Det er jo derfor vi har lidenskap.

[Multatuli]

Nettsteder og bøker er vel en måte & tjene penger på - eller?[/quote]

Joda forsåvidt, men ikke alle "troende" trenger å kjøpe bøker eller andre greier for å tro på teorier og filosofier. Å lese på nettsider er også i de fleste tilfeller gratis. hevder å besitte selve[/quote]

Vel - om det "synes" gratis å lese på nettsider er vel ikke det sannheten - eller?? Ganske trist om dere ikke skjønner at de nettsidene dere leser "gratis" er finansiert av reklame.

[Arven]

Vi har så mye spøkelser og ånder i hodet som desverre stenger for all logisk tankegang, så det vil være urimelig å tro at vi paranormale skjønner så mye av det dere normale tar som en selvfølge

[galaxy - sluttet]

Det er visst nok noe som kalle kosmologisk livstro. Der er utgangspunktet at det ligger en utvikling i sjelen og dermed så må sjelen være på et visst nivå for å kan bli et menneske.

Den troen er slik at man (husker ikke helt, men i denne retningen.....; ) man går fra å være stein til ?? til forskjellige fisk - dyr, ape så menneske altså at kunnskalpen og bevissthetsnivået i sjelen må vokse i seg selv før man inntar en drakt som menneske - samme om man skal innta en drakt som er på at mye høyere bevissthetsnivå enn menneske, så må sjelen inneha en viss kompetanse og utvikling...

Tenk om du med ditt intellekt skulle bli et dyr .... ja mulig at store deler av din sjelsessens da ville ta ferie fordi det er veldig mye du ikke få bruk for som et dyr, eller ville føle deg innestengt som et dyr, ja få å panikk ..?

Alt dette blir jo bare spekulasjoner uansett......

[Lilja]

Jeg tror du undervurderer dyrene...

Det er jo nettopp fordi vi mennesker tror vi er overlegne alt annet, inkludert hverandre,
at ting går til h*****e med oss!

[galaxy - sluttet]

Jeg tror du undervurderer dyrene...

Det er jo nettopp fordi vi mennesker tror vi er overlegne alt annet, inkludert hverandre,
at ting går til h*****e med oss!

For det første så var dette i tråd med kosmologisk livstro.

For det andre så går dyr på instinkt og har ikke den evne til å tenke og reflektere slik vi; de kan for eksempel ikke regne matematikk, så den sammenligningen du setter opp er ikke i tråd med hva jeg prøver å skrive her og jeg tror du rett og slett misforstod, jeg undervurderer slettes ikke dyr men de er på instinkt-nivå - de er ikke mennesker

de har fokus på å spise og sove og forplante seg HAR IKKE det intellektet å forholde seg til som vi har - hvilke valg vi velger å ta i kraft av vårt intellekt blir en annen sak og det å lære konsekvenser på et mentalt og emosjonelt plan og sette dette i et helhetsperspektiv på sikt er er det vi er her for å lære for å ekspandere som sjel.

[Jeppski]

Jeg tror du undervurderer dyrene...

Det er jo nettopp fordi vi mennesker tror vi er overlegne alt annet, inkludert hverandre,
at ting går til h*****e med oss!

For det første så var dette i tråd med kosmologisk livstro.

For det andre så går dyr på instinkt og har ikke den evne til å tenke og reflektere slik vi; de kan for eksempel ikke regne matematikk, så den sammenligningen du setter opp er ikke i tråd med hva jeg prøver å skrive her og jeg tror du rett og slett misforstod, jeg undervurderer slettes ikke dyr men de er på instinkt-nivå - de er ikke mennesker.

Hvordan vet du dette? Har du oppfunnet en måte å kommunisere med dyr? Elefanter kan faktisk veldig enkel aritmetikk. Mennesker er dyr på lik linje som apen, elefanten og katten. Vi er kanskje litt "smartere", men dyr likevel.

[Tyrell]

Nå er vel ikke dette en dyretråd, men det er vel forskjellig intelligensnivå på dyr,for å vite om et dyr reflekterer så må man vel være det spesifike dyret man snakker om for å vite det.

For eksempel har aper og fugler i forskjellige forsøk klart å regne ut enkle matematiske oppgaver:

zWIEQcQzBEY

Man har også sett elefanter som samler seg rundt restene av døde elefanter og ser ut til å sørge,de ser ut til å vise følelser,så det ser ut som om det er noe dypere her enn bare instinkt i slike spesielle situasjoner:

C5RiHTSXK2A

[galaxy - sluttet]

Dyr har selvsagt mer enn instinkt i VARIERTgrad, de er jo ikke programmerte roboter, som
de da ellers vil være; ta, drepe, ete sove forplante osv)
men om dere syns det er helt på sin plass og si mennesker =dyr =ingenforskjell så er det jo opp til dere se på dere selv som dyr, så værsågod.

[Tyrell]

Sjimpanser og mennesker har over 98% felles gener, så ja vi er i slektskap med dyr.

[Svartepus]

Hvis man har eller har hatt dyr i sin nærhet vet man at de er mer enn bare instinkter!

[Arven]

Vi er det eneste vesenet på denne kloden som insisterer på at vi står høyere enn alle andre, også bruker vi denne selvoppnevnte posisjonen til å skjære av greina vi sitter på. Joda, vi er helt klart de lureste !