Universet & dets hemmeligheter ⇒ Minne om min far.

[Qwseyvnd]

Hei hei folkens.
Jeg vil skrive avslørende ting, hemmeligheter om livet.

Dette universet er bare et av tidligere universer.

Denne paralelle universet er to damer og en mann. Som dere ser i reklamebilder "No pain, no gain. Noen vil si "Nothing is stronger than mind" som i denne 1. mosebok der Kain drepte sin bror fordi han ville være sterk og ta denne damen som ville VELGE men damen oppdaget det. Begge er ond. I bibelen står det noe om Alfa og Omega... Tenk dere pil venstre og høyre. Den vil også si det samme.

Faren deres som skapte universet hadde makt så han behandlet hun som slave bare fordi for å være ond men faren måtte jobbe for å få "død" dame som ikke eksisterer og klarer ikke å blåse opp til liv. Slangen er egentlig faren. Kjærlighet og smerte er der for å erindre hverandre.

Tenk dere mannan sier til damen at det gode er foran henne, men mannen griper inn og plager vettet til damen.

Dere tenker at før er best og foran er uoppnåelig og det stemmer nesten absolutt. Fordi fortid er et minne om deres skaper som skapte dere men er død. En tips til dere, ikke let der ute men let inni dere selv.

Jeg lar pennen hvile og gjemmer meg men jeg skriver kanskje mer etterhvert.

[storms]

Hei der,
Fornøyelig lesning
Veldig mye kort og konsist.

Kjærlighet og smerte er der for å erindre hverandre.

Kanskje min favoritt blant alle sammenligningene.

Veldig dypsindig.

Takk

[Qwseyvnd]

Her fortsetter jeg...

Se veldig, veldig nøye rundt dere. Dere ser at diktere lager dikt så legger de en til i den siste. Som 101, der 10 folk forteller til hverandre 1 person til 9 personer. Det samme står i bibelen Johannes åpenbaring kapittel 17. Så dikteren griper inn og forandrer. En mann som heter Giovanni Boccaccio som skrev dikten Dekameronen. Det samme står i bibelen faktisk. David til Jesus fødsel 14, 14, 14 slektsledd.

Det som er sikkert, folk kan ikke forandre sinnet. Sex er faktisk programmert i sinnet. Jeg drømte faktisk om sex i natt

Den nye himmel og jord er der folk lever i natur og sinnet. Alt folk har tenkt og skriver kommer fra Skaperen for å minne dere deres hender hva har gjort.

Slangen sa til folket: Dere dør slett ikke, dere lever for evig fordi slangen var der før gud ble til dvs ugudelig. Se nøye rundt dere. Slangen skapte guder fordi han var ikke gud. Se på kong Nebukadnesar. Han fryktet ikke gud fordi han visste at gud er blitt skapt. Hvis dere ødelegger gud da er h*n død.

Drap og andre bestikalske metoder kommer til å fortsette til dere tar opp eldgamle tider der folk levde med åndelig og natur og dyr... Utvikling gjør faktisk ikke dere lykkeligere, bare mer smerte og utfordring.

[ludoburgero]

Dere tenker at før er best og foran er uoppnåelig og det stemmer nesten absolutt. Fordi fortid er et minne om deres skaper som skapte dere men er død. En tips til dere, ikke let der ute men let inni dere selv.

...og akkurat dette likte jeg best.
Det ga stor mening siden det bekrefter følelser jeg vanskelig kan få satt fingeren på.

Savn og lengsel kan være så mangt, men fremtiden venter. Lukker man øynene for det som en gang var, vil man heller ikke være forberedt på det som vil komme. Men det er her og nå vi er.
Det høres ut som verdens enkleste ting; å leve i nuet - men det er kanskje verdens vanskeligste?

[Qwseyvnd]

Antikrist dukker KANSKJE opp men bare hvis.

[Qwseyvnd]

Slangen kontrollerer alt mulig. Dere merker at det kommer flere og flere advarsler ? Det kommer flere og flere flom etterhvert. Hvorfor driter dere i Herren ? Han ga dere mange, mange instruksjoner om hvordan dere kan leve i harmoni med jorden men dere MÅTTE ha teknologi huff... Hva skal jeg gjøre? Starte med meg selv er egentlig en god ide.
Jeg starter med åndelig og politikk..nei..
Bedre åndelig og prest og fortelle dem innsikt i universets hemmeligheter...
Hva syns dere ?


Dere kommer til å trenge healing til dere skrur tilbake tiden til første dags skapelseav 7 år. Det er ikke riktig at jorden ble skapt på 7 dager, men milliarder av år i 7 enheter.

[storms]

For meg finnes det iingen satan, ei heller noen gud. Slik jeg ser det har disse to karakterene sitt utspring i noe du selv viste til i første post, nemmelig at det alltid vil være tosidig. Det kan ikke føle glede med mindre du kan føle sorg. Dette må være en del av minnet. I alle den elendighet som finnes trenger mennesket noe uoppnårlig å tro på, slik ble ideen om gud formet, og slik fikk satan sin dåpen over det gale som skjedde.

Om gud i sin storhet skapte seg selv, så betyr det og at han i et narsistisk selvbilde skapte satan slik at alle kunne se hans storhet. Og om han ikke skapte seg selv, hvem skapte han da? Finnes det en gud(mor)?

Ying og Yang er for meg det nærmeste du kommer svaret.

Og for å se retorisk på det.

Om det finnes et minne om min far, hva med minnet om min mor?

Eller skal en bryte prinsippet om det tosidige fordi hennes eksistens ville true posisjonen til min far?

Er minnet om min mor, et minne om Satan?

[Deep Space]

Denne postingen skulle vel kanskje blitt flyttet til Religion og Livssyn?

[Qwseyvnd]

Vel, moren er kjærlighet.

Jeg bør gå til kirken og gi dem instruksjoner...

[sliten]

Har aldri klart å leve i nuet. Prøver og prøver, men er fanget mellom det "panisk" å skulle samle på ting fra gamle dager, slektsgranskning, putte i album, spørre og huske - og på den annen side tenke på fremtiden og ikke ha tid til å være der i nuet, snakke med andre, være der for dem. Dritt. Har ADHD - og it sucks ....................... Har aldri tid, for "skal bare, skal bare ..........."

[ludoburgero]

Vi snakker praktisk talt alltid om det samme.

Noen velger å kalle det "skjebne".
Noen velger å kalle det "Gud".
Noen velger å kalle det "Universet".
Noen velger å kalle det "yin og yang".
Noen velger å kalle det "godt og ondt".
Noen velger å kalle det "karma".

Jada, jada... vi har kanskje en opprinnelse, så har vi kanskje en slutt...
Vi er her nå, vi har vært her før, alt utvikler seg, og vi ønsker alle å feste knaggen på noe for å slippe en mengde ansvar fordi livet er stort. Og dessuten ønsker vi å forstå og føle tilhørighet.
Noe til felles har vi jo alle, men er det så viktig å finne ut hva så lenge vi aldri skjønner hvordan vi kan forholde oss til det? Vi danner på basis av dette grupperinger og vi søker likesinnede på basis av periferier, like meninger og interesser, andre ytre faktorer, men vi skjønner ikke at vi har denne likheten alle sammen og at vi ikke akkurat trenger å kjempe for å bevise det.

Det er forstått.