Religion & livssyn ⇒ Får man dårlig karma av å ta selvmord?

[ludoburgero]

Liker måten du reflekterer og deler på, Thulr.

Hevntanker er noe jeg trodde hørte fortiden til hos meg selv, men faktisk så har de dukket opp med mange års fravær hos meg også. Til tider har jeg blitt veldig plagd av dem selv, så jeg kjenner meg igjen i dette. Og tro meg når jeg sier at det har blitt verre med årene, fordi for hver gang man føler seg sveket og forrådt - og kommer seg over dette - så er det sånn at man blir kaldere og mer hatsk for hver neste gang man gir seg til kjenne med hevnlysten.
Iallefall i mitt tilfelle.

Uansett er dette noe jeg jobber med, og føler jeg har klart å fokusere vekk ifra slike tanker, men det skjer fra tid til annen at jeg føler en hårfin grense mellom det å bry seg og det å bare la det være også. Når disse tankene dreier seg om svik, så er det slik at jeg føler jeg må gjengjelde dette for å komme meg videre. Ta tilbake slik at jeg selv holder nede et annet menneske for å komme meg opp og frem selv, slik jeg har blitt behandlet av vedkommende selv. Men når jeg tenker etter så er det mer fornuftig av meg - og gunstig - dersom jeg klarer å ikke være så "avhengig" av den andres ulykke for å bli lykkelig selv... eller, lykkelig er vel noe utopisk... men jeg har altså aldri fått min hevn, og det påminnes jeg om fra tid til annen.

Sånn er det jo, og det går jo like logisk sammen med at uansett hvor individualistiske man tror man er, så er man til en viss grad avhengig av andre; ja, selv til å måtte distansere oss fra massen. Det ironiske ved det hele er at ingenting av dette er uunngåelig - altså at man hele tiden må forholde seg til andre mennesker. Sannheten er at det er måten man forholder seg til dem på som er det eneste man til en viss grad kan styre. Og i noen tilfeller veldig bra.

[Thulr]

Jeg har også følt at jeg må gjengjelde ting for å komme meg videre. At det som en gang ble skjevt og kom i uorden må rettes op og komme i orden. Det er noe som ligger der og gnager på bevisstheten selv om man i tankene for det meste har greid å lukke det ute. Og jeg tror det er naturlig å føle det sånn.

Når det gjelder hat så har jeg tatt meg i akt, og passer meg vel for at denne følelsen holdes på avstand. Hat gjør en selv mye mer skade enn det gjør gagn. Man kan forspille mye tid som kunne ha vrt brukt til noe konstruktivt. Man lar seg styre av en følelse, og man tenker ikke klart. Man mister mye kontroll på situasjonen, og kanskje på hele sin livssituajon. Og når man ikke lenger er i åndelig balanse så er dette noe som går ut over en selv. De negative følelsene går ut over andre ting man skal foreta seg og man kan oppleve ytterligere motgang.

Forrakt er imidlertid en bedre følelse å ha etter min mening, for i motsetning til det å hate, så har man da et mye mer avslappet og kontrollert forhold til situasjonen. Man lar ikke seg "spise opp" innenfra, og det setter heller ingen betydelige begrensninger i forhold til andre ting i hverdagen. Etter mitt syn er det ingen vits i å hate så lenge man ikke er i en situasjon der man kan få utløp for sitt hat, og får rettet opp det som engang ble skjevt. Det hatet kan man eventuelt spare til man kommer i en slik situasjon.

Selv om jeg også nå og da kan ta meg selv i å hate noen når jeg tenker på noe som har hendt, så vet jeg av erfaring at å gå rundt å hate noen er helt bortkastet. Eller som et ordspråk sier: "Å hate folk er som å brenne ned ditt eget hus bare for å bli kvitt en rotte".

Jeg har ingen motforestillinger mot å tilgi folk, hvis du tolket det slik av mitt forrige innlegg, men tilgivelse er for meg noe jeg selv skal ha lyst til og ikke fordi noen andre sier til meg at det må jeg gjøre, eller fordi det er noen som har noen religiøse/ideoligiske synspunkter på dette. Noen kan jeg tilgi, andre ikke. Noen kunne jeg sikkert ha tilgitt, men vil av personlige prinsippielle årsaker likevel ikke gjøre det.

Som du sier må de fleste av oss forholde oss til andre mennesker på en eller annen måte, men jeg blir litt usikker på hva du mener når du skriver at "ingenting av dette er uunngåelig". Det er jo klart at man alltids kan konsekvent unngå å forholde seg til andre mennesker, men det må jo i så fall bli hvis man flytter ut i villmarka og lever som eneboer resten av livet, og som livnærer seg av jakt og fiske. Men de færreste av oss ønsker vel dette. Og det gjør vel heller ikke du?

[GJEST]

Ludo sier jo her det motsatte da. At man alltid må forholde seg til andre mennesker på ett og annet vis, og at vi oftest er avhengige av andre, på ett og annet vis, uansett hvor invividuelle vi tror vi er. Ikke at det er unngåelig.
Ikke at det bare er å flytte på landet. Man må uansett forholde seg til andre på ett og annet tidspunkt, likevel.

Jeg er enig med dere i at hat er bortkastet, og jeg likte det med at hat er som å brenne ned sitt eget hus, bare for å bli kvitt en mus.
Det ligger mye i det utsagnet.

Jeg har ikke selv lett for å hate. Heldigvis. Selv de som har såret og skadet meg har jeg tilgitt. Ikke fordi jeg har måttet. Ikke nødvendigvis personlig til dem heller, men inni meg, iallefall.
At jeg ikke orker å bære nag og hate. Det er bare selvødleggende, så jeg er glad jeg tilgir lett og raskt blir blid etter sinne.
Likevel evner jeg å bli irritert og forbannet, og det til de grader. Jeg kan spre ut eder og galle også, men det stikker ikke dypt og lenge, heldigvis, for min egen del. Ellers ville jeg nok blitt spist opp innvendig. Hat er en dårlig ting, det går mest utover en selv.

[Kiara]

Jeg er veldig enig i synspunktene deres her, og kunne skrevet mye av det samme selv. Vil bare si at det er vanskelig å dømme noen for å ha tatt sitt eget liv, uten å vite hvorfor.. Men ja det er egoistisk overfor dem som sitter igjen og er glad i dem. Men de fleste er vel så langt nede at de ikke klarer å tenke slik. Men det er jo noen som tar sitt liv som hevn også!

Jeg ble truet med selvmord av en ungdomskjereste, hvis jeg gikk fra han. Og det hadde overhode ikke vært i mine tanker en gang! Men jeg ble jo noe bekymret da...
Men jeg likte det ikke, og han falt noen hakk i mine øyne da. Jeg bestemte meg senere for at jeg ikke ville leve med en som skulle presse meg, og styre livet mitt med sitt humør. Så jeg gjorde det slutt med litt bekymring.. men det gikk nå bra. Han hadde det bare i kjeften, heldigvis!

Men nå er det sikkert mange som tar sitt eget liv pga. brudd med kjæreste... og noen har det som hevnmotiv. Og det er egoistisk! Samt å gjøre slikt mot sine barn! Når du vet at noen trenger deg, hvordan kan en gjøre noe slik???

Dyr og barn som trenger meg... gjør at jeg aldri kan gjøre slik, uansett hvor langt jeg har opplevd å være nede!

[Thulr]

Ludo sier jo her det motsatte da. At man alltid må forholde seg til andre mennesker på ett og annet vis, og at vi oftest er avhengige av andre, på ett og annet vis, uansett hvor invividuelle vi tror vi er. Ikke at det er unngåelig.
Ikke at det bare er å flytte på landet. Man må uansett forholde seg til andre på ett og annet tidspunkt, likevel.

Ok, jeg misforsto visst litt der... Kanskje var ordleggingen litt rotete også...
Men det er jo uansett bra at vi er enige når det gjelder den saken - nemlig at vi alle må forholde oss til andre mennesker i større eller mindre grad.

[GJEST]

Ja, det er riktig. Kanskje spesielt i dagens samfunn, da vi ER mer avhengige av andre, enn tidligere, tross alt.
Selv betaling (penger) er ikke lengre noe som finnes i fysisk forstand mer. (omtrent ikke, iallefall.) All lønn, eller penger for å klare å leve av, går via overføringer via andre mennesker. I tillegg har vi en rekke regler og lover som må følges. Det er ikke engang lov å bare bygge seg et hus i skogen, og om du bor der, bor du dyrt likevel. Noen styrer over deg, du skal ha papirer på alt, og det må betales skatt på avgift og avgift på skatt.
Bare slike filleting gjør at man er nødt til å innrette seg etter andre, selv om man stort sett ikke trenger se disse i fysisk forstand. Dropper man å hente posten en uke eller to, ser man hvor ille det går, vi er helt avhengig av hele samfunnet rundt oss.
Vi er ikke særlig selvstendige nei, uansett hva vi gjør

[zind]

Når det gjelder det å tilgi, så ser jeg ikke min opparbeidede evne til å glemme ting som tilgivelse. For hvorfor skal man trenge å tilgi for å komme seg videre? Man trenger ikke det. Det man trenger er å legge problemene mest mulig unna i hverdagen sånn at man får frigjort plass til å konsentrere seg om mer konstruktive ting. Eventuelt bare legge dem i "dvale" inntil man en dag kanskje får muligheten til å rette opp det som engang ble skjevt. Ikke nødvendigvis ved "blodhevn", men kanskje på en mer konstruktiv måte. Og det er jo mange måter å få hevn på. F.eks. som ordtaket sier: "Suksess er den beste hevn". Der har jeg imidlertid et stykke igjen å gå, men det er en annen sak.

Her må jeg si meg ganske uenig. dvs, enig i at det å glemme langt ifra er det samme som å tilgi. Det å skyve ting under teppe gjør gjerne at dritten vil dukke opp igjen ved et senere tidspunkt, kan lagre seg som blokkeringer og faktisk være med på hindre videre utvikling.

Jeg sier ikke at man må ta ting med en gang. Tilgivelse kan være en lang prosess, og når en først er klar for det er det noe som skjer i hjertet, ikke i hodet. Nå har jeg aldri sett hvorfor det skal være så vanskelig å tilgi det jeg vil kalle tulleting, alt i alt handler det nok mye om å være villig til å ta ansvaret selv og ikke ha problemer med at man ikke kan kontrollere andre. Å tilgi seg selv er selvfølgelig det viktigste.

Hevn er barnslig og gir bare unødvendig karma. Er ikke det beste å vise at man tross alt er sterk nok til å fortsette livet og være sterk i seg selv tross i at noen tråkker en på føttene (evt tramper en ned i søla). Å tilgi og gi slipp henger nok ofte sammen. Når en forstår at vi alle er ett så innser man også at hevn på sett og vis blir å straffe seg selv, alt kommer tilbake til en. Det som er så viktig å forstå er at ved å tilgi så får en det bedre selv!! Det blir som å slutte å bære på en vond byrde, å godta at ting er som de er... vi har ikke vondt av å takke for motstanden og hvordan vi vokser på det vonde heller, når vi en gang blir klar for det. Bare prøv og se. Jeg har måtte tilgitt mange selv, noen ting var så usedvanlig vonde at de tok et tiår, men jeg endelig klarte det kjente jeg umiddelbart fysiske forandringer. Følte meg lettere, noe jeg ikke var forberedt på. Faktisk så ble det så sterkt at tårene rant ukontrollerbart... spesielt når jeg kom til å skulle tilgi meg selv. En åndelig og fin opplevelse jeg unner alle

Å tillate seg å hate og gå til det steg å ta hevn blir å bidra til mer elendighet, krig og uvitenhet her i verden. Uberegnelige mennesker som tyr til slikt er jeg redd for, de har så lite kontroll over sitt eget følelsesliv og åndelige aspekt at det er... skremmende.

Tror nok også at hvis man brenner for noe som strekker seg lengre enn en selv og ens eget privatliv så kan man også finne en bedre mening med tilværelsen. For selv om mange av oss er individualister så er det nå engang sånn at mennesket er et flokkdyr som også føler seg bedre om det har en "flokk" det tilhører.

Jeg tror du har veldig rett i det her Thulr! Det å få lov til å drive med noe man brenner for, kanskje helst via jobb tror jeg gi mye lykke i livet. Man føler seg selvfølgelig mer til nytte når man bidrar med noe man føler man behersker (og man blir selvfølgelig god på ting så lenge man har tid + en stor interesse). Det å føle seg verdsatt er viktig, hvis man er verdsatt og vet det gir det i seg selv også en mening med å leve.

[zind]

Det er grusomt for de som sitter igjen etter et selvmord, og jeg er helt enig i hele den regla der. Det er mye av grunnen til at jeg fortsatt lever i dag, men dere er jaggu meg egoistiske selv, om dere virkelig forventer at noen skal fortsette å leve kun for dere.... det er det å leve med seg selv som er hovedspørsmålet. Det handler ikke om å ikke være glad i de man forlater, det skulle en jo tro at de fleste her var voksne nok til å forstå?

Helt ærlig altså folkens, det ER en grense for hvor mye et menneske kan takle.. og jo dypere ned man kommer, jo vanskeligere blir det å skulle "snu", jo lavere energier tiltrekker man seg og jo mer trekker alle rundt personen seg unna. DET er synd det! Fy skamme at vi mennesker kan skryte at vi er så flinke til å ta vare på hverandre, når 99,9% virker til å IKKE ville ha kontakt med folk som har det vanskelig. Nei tenk om de faktisk måtte kjenne på noe som ikke føltes så godt, og at det ikke faller de inne at det vonde så lett kan oppveies med å gjøre godt, kanskje kunne hjelpe og stille opp. At det finnes mer glede i å kjøpe seg ny bil enn å hjelpe et menneske på beina igjen vil jeg aldri forså....

Jeg syntes ikke det er riktig å begå selvmord, men jeg syntes at hovedansvaret og skylden ligger på våre samfunn som helhet... som ikke klarer å stille opp for hverandre, se hvor vi trengs. En liten avsporing dette perhaps, men skal prøve å elegant spore inn igjen i avsnittet under.

Det høres for enkelt ut å sende alle i samme båt. Det er stygt å "sparke noen som ligger nede", slik det vil være å sveve rundt hvileløst i elendighet etter levd et så tøft liv at man ikke holder ut. Det høres rart og stygt ut spørru meg (ikke at noen har gjort det, men jeg holder faen ikke kjeft for det jeg!). Jeg tror man får en skikkelig heftig energirens jeg, tenk så lave frekvensene blir og så mye skade energifeltet tar av noe slikt. Enkelte sier her om å gå rett tilbake i et nytt liv, jeg tror tvert imot man trenger lenger rekonvalesens. Det finnes ingen straff, "straffen" i seg selv er at ting ikke gikk som planlagt og at enkelte ting man ønsker å utvide må gjøres på nytt eller på en annen måte. Det må da for guds skyld være straff nok? hvis ikke går tankene mine til sadisme, et ønske om at en som har lidd så mye skal måte lide enda mer, det er sykt det. Ok, blir litt sint av dette temaet, jeg. Tror håret mitt blir rødt og nærmest selvantennelig når folk ikke eier empati.

Og jeg beklager for å være ærlig, men det å ønske at noen skal fortsette å leve selv om de har det for jævlig er jo hvertfall egoistisk! Vi syntes det er vondt å miste noen slik, men det er ikke oss det er mest synd på tross alt, hvis det vondeste vi opplever er dèt. Misforstå meg rett, bagateliserer ikke sorgen av å miste noen, men hinter på en litt stygg måte om at det skal laaaange tider med ha det SÅ jævlig før man begår selvmord, vi overlever alle noen tunge kriseperioder i livet. Hvis noen hadde et fint liv og ingen grunn til å ta livet sitt er det nok vi som ikke har forstått hvordan det egentlig stod til, det er som Asbjørn sa sterke overlevelsesinstinkter i oss, så ting skal nok helst være riktig ille før man klarer å gjøre noe slikt. Det vet kun den det gjelder, overlat til høyere makter å bedømme hva som er feigt, svakt eller egoistisk.

Sinne er en naturlig del av sorg, men det å gå rundt å syntes at de som klipper livssnora på seg selv er egoistiske og feige uten kanskje å ha opplevd å miste noen på den måten en gang, det er latterlig og barnslig. Har vært der sjæl jeg, syntes det samme selv før, sa de samme ordene. Men tro meg når jeg sier at livet kan være så uendelig mye jævligere enn dere kan forestille dere, for hadde dere kjent det på kroppen selv.. det å våkne hver dag og det første man gjør er å gråte fordi man føler man ikke orker mer, at ingen lov om tiltrekning gir det den lover og alt dag etter dag bare går galt. Ja, hvis dere har opplevd det så må dere gjerne komme å fortelle meg at jeg tar feil i at vi alle er disponible for det om ting bare går galt nok...


Hvileløse sjeler.... jeg har tenkt litt på dette og kommet til en løsning jeg kan være tilbøyelig for; At det finnes individuelle løsninger, at alle tilfeller er unike (selv om vi alle er èn og det samme og blahblah). Etter mange liv har vi nok hver og en av oss tillagt oss mye, vi lærer sannsynligvis på forskjellige måter? Ville det ikke vært naturlig om det ikke var noe fast fasit på dette?

For noen er kanskje sjokket etter døden så stort at det beste for de er å befinne seg på et "mellomplan" en stund før de "våkner til seg selv igjen" (i mangel på bedre ord). Jeg vil tippe, bare tippe altså, at de fleste som tar livet sitt ikke tror på noe mer der og da. Det er noe med at det er vanskelig å tro på en mening i ting når alt går imot en, alt raserer sammen, alt bare er konstante smerter etc. Kanskje vil man ikke innse at man er død fordi man ikke tror på noe etter døden en gang, kanskje er man en så stor fare for andre sjeler at man ikke kan slippes løs som en illsint okse i himmelengene når det er helt tydelig at en ikke akkurat kommer for å lukte på blommorna? Midlertidig, og bare i høyeste mening for dette sjelsaspektet OG alt som en helhet. Jeg bare spekulerer her, men noe slikt høres for meg mye mer riktig eller sannsynlig ut enn at man havner på et mørkt og trist plan der man vandrer hvileløst rundt og pines i lave frekvenser, dritt og møkk. Hva får dere egentlig til å tro noe slikt da? Vil den gud dere tror på og ber til gjøre slikt? Ikke den Gud jeg ber til, og helt ærlig så skal h*n gladelig få fingern og en bedre oppskrift av meg på å skape "gode" og lyse sjeler om det liksom er formålet..

[Thulr]

Hevn er barnslig og gir bare unødvendig karma. Er ikke det beste å vise at man tross alt er sterk nok til å fortsette livet og være sterk i seg selv tross i at noen tråkker en på føttene (evt tramper en ned i søla). Å tilgi og gi slipp henger nok ofte sammen. Når en forstår at vi alle er ett så innser man også at hevn på sett og vis blir å straffe seg selv, alt kommer tilbake til en. Det som er så viktig å forstå er at ved å tilgi så får en det bedre selv!! Det blir som å slutte å bære på en vond byrde, å godta at ting er som de er... vi har ikke vondt av å takke for motstanden og hvordan vi vokser på det vonde heller, når vi en gang blir klar for det. Bare prøv og se. Jeg har måtte tilgitt mange selv, noen ting var så usedvanlig vonde at de tok et tiår, men jeg endelig klarte det kjente jeg umiddelbart fysiske forandringer. Følte meg lettere, noe jeg ikke var forberedt på. Faktisk så ble det så sterkt at tårene rant ukontrollerbart... spesielt når jeg kom til å skulle tilgi meg selv. En åndelig og fin opplevelse jeg unner alle.

Å tillate seg å hate og gå til det steg å ta hevn blir å bidra til mer elendighet, krig og uvitenhet her i verden. Uberegnelige mennesker som tyr til slikt er jeg redd for, de har så lite kontroll over sitt eget følelsesliv og åndelige aspekt at det er... skremmende.

Ja, tilgivelse kan være bra nok det, og jeg tviler ikke på at det gjorde deg veldig godt. Men dette er noe som varierer fra person til person. Det er ikke (og bør heller ikke være) noen regel om at man skal tilgi konsekvent.

En annen ting som er verdt å huske på er at hevn er en naturlig tilstand. Vi har evnen til både å egge den frem og til å undetrykke den, men den er likevel en naturlig tilstand. Og det har bl.a. med overlevelsesmekanismer å gjøre. Når man opplever et angrep på seg selv eller sin "flokk" som gjør at man vil komme dårligere ut enn hva man vanligvis gjør, så vil man søke å rette opp dette for å komme seg opp igjen. Og man vil først og fremst gjøre dette ved å forsøke å "eliminerere" trusselens kilde, dvs. de som har angrepet. Og av den grunn er også menn, som flokkens beskyttere, mer opptatt av hevn en kvinner. Noe alle kan se om de studerer verdenshistorien. Så det er også mye kjønnslig betinget.

Men jeg er jo enig i at vi må ha mindre krig og elendighet i verden. Og der kan åndelig utvikling spille en stor rolle.

[Thulr]

Det er grusomt for de som sitter igjen etter et selvmord, og jeg er helt enig i hele den regla der. Det er mye av grunnen til at jeg fortsatt lever i dag, men dere er jaggu meg egoistiske selv, om dere virkelig forventer at noen skal fortsette å leve kun for dere.... det er det å leve med seg selv som er hovedspørsmålet. Det handler ikke om å ikke være glad i de man forlater, det skulle en jo tro at de fleste her var voksne nok til å forstå?

Det forstår jeg, og jeg håper de fleste andre også forstår dette. Men om man f.eks. har barn som vil komme på skråplanet om man begår selvmord så må man i hvert fall tenke seg om noen ganger.

Jeg syntes ikke det er riktig å begå selvmord, men jeg syntes at hovedansvaret og skylden ligger på våre samfunn som helhet... som ikke klarer å stille opp for hverandre, se hvor vi trengs.

Helt enig.

For noen er kanskje sjokket etter døden så stort at det beste for de er å befinne seg på et "mellomplan" en stund før de "våkner til seg selv igjen" (i mangel på bedre ord). Jeg vil tippe, bare tippe altså, at de fleste som tar livet sitt ikke tror på noe mer der og da. Det er noe med at det er vanskelig å tro på en mening i ting når alt går imot en, alt raserer sammen, alt bare er konstante smerter etc. Kanskje vil man ikke innse at man er død fordi man ikke tror på noe etter døden en gang, kanskje er man en så stor fare for andre sjeler at man ikke kan slippes løs som en illsint okse i himmelengene når det er helt tydelig at en ikke akkurat kommer for å lukte på blommorna? Midlertidig, og bare i høyeste mening for dette sjelsaspektet OG alt som en helhet. Jeg bare spekulerer her, men noe slikt høres for meg mye mer riktig eller sannsynlig ut enn at man havner på et mørkt og trist plan der man vandrer hvileløst rundt og pines i lave frekvenser, dritt og møkk. Hva får dere egentlig til å tro noe slikt da? Vil den gud dere tror på og ber til gjøre slikt? Ikke den Gud jeg ber til, og helt ærlig så skal h*n gladelig få fingern og en bedre oppskrift av meg på å skape "gode" og lyse sjeler om det liksom er formålet..

"Gud" er ikke slik de fleste av dagens mennesker tror. (den høyeste) "Gud" er nok mer en kraft - den universelle kraften. Og feilen er at mange legger alt Guds hender i den tro at Gud er noe annet enn hva som er tilfelle.

[Thulr]

Når det gjelder det å tilgi, så ser jeg ikke min opparbeidede evne til å glemme ting som tilgivelse. For hvorfor skal man trenge å tilgi for å komme seg videre? Man trenger ikke det. Det man trenger er å legge problemene mest mulig unna i hverdagen sånn at man får frigjort plass til å konsentrere seg om mer konstruktive ting. Eventuelt bare legge dem i "dvale" inntil man en dag kanskje får muligheten til å rette opp det som engang ble skjevt. Ikke nødvendigvis ved "blodhevn", men kanskje på en mer konstruktiv måte. Og det er jo mange måter å få hevn på. F.eks. som ordtaket sier: "Suksess er den beste hevn". Der har jeg imidlertid et stykke igjen å gå, men det er en annen sak.

Må bare rette meg selv litt her. Jeg føler meg absolutt vellykket på veldig mange måter, og kan derfor si at jeg har oppnådd suksess. Men denne skusessen er for det meste på det indre personlige plan. Og derfor ikke "synlig" for mange andre. Når det gjelder å få seg drømmejobben, bli millionær og andre mer "synlige" ting, så har jeg ikke oppnådd like mye suksess. Men at jeg har oppnådd indre suksess - Ja.

[Thulr]

Ludo sier jo her det motsatte da. At man alltid må forholde seg til andre mennesker på ett og annet vis, og at vi oftest er avhengige av andre, på ett og annet vis, uansett hvor invividuelle vi tror vi er. Ikke at det er unngåelig.

Ok, la oss prøve å ta det på nytt: Hvis der er slik at vi er avhengige av hverandre på et eller annet vis uansett, så ER det altså uunngåelig at vi er det. Ikke at det IKKE er uunngåelig...

[ludoburgero]

Alle mennesker er ett, og vi trenger egentlig ikke tenke noe annet.
Det er ikke synonymt med at individet vårt må vike.

Selvmord er en ynkelig ting å gjøre, selv om et menneske kan lide utenkelig mye.
Hvis man derimot har avtalt med familien, når det gjelder aktiv dødshjelp for å være konkret, så er det definitivt noe man bør få velge. Hva er i det hele tatt spørsmålet her? Hva er problemet?
Saken er likevel at dersom famlilie og venner svikter noen så mye at vedkommende har selvmordstanker, og faktisk gjennomfører, burde de skjems ihjel selv. Men det betyr ikke at det er riktig gjort å ta livet sitt, fordi det ikke kan rette på noe som helst. Vi må klare å se mer objektivt på det, fordi et menneskeliv er i mine øyne verdt veldig mye. Denne uttalelsen min er basert på at jeg jo faktisk har ett liv selv, slik som dere andre. Tenk etter; hva hadde dere vært uten det?

Nei, jeg tøyser ikke ved å stille spørsmålet.

Så kan man jo tenke seg sin mor og far, sine søsken, eventuelt sine barn.
Hvor glad man er i dem. Men viser man det godt nok? Noen krever mer kjærlighet enn andre, ofte fordi de er fulle av ugjengjeldt kjærlighet selv. Og kuren er nettopp det - alltid - kjærlighet.

Hvor jævla vanskelig skal det være å være glad i et menneske, egentlig?
Vi kan alle takke oss selv for de som har tatt selvmord rundt oss, men de er ikke unnskyldt selv.
Alt er kollektivt, alt deles på, også skyld. Fordi vi alle er ett, som jeg sa i starten av dette innlegget.

[Thulr]

Dette med selvmord er nok en ganske innfløkt problemstilling ja. Og husk nå på at noen fra naturens side er svakere mentalt, og kanskje mer tilbøyelig til den slags når det røyner på. Og som noen her var inne på, så tenker andre igjen kun på seg selv, og kan kanskje kalles "egoister".

Noen har aldri opplevd motgang i livet, og når den først kommer så kan de være mer tilbøyelig til selvmord enn noen som er "herdet". Tror nok også at folk som har litt velutviklet "fighter-vilje velger selvmord som absolutt siste utvei.

Når det gjelder retten til å velge selvmord, ved f.eks. uhelbredelig sykdom, så støtter jeg det fullt ut. Man kan ikke fordømme alle som tar selvmord. Det kan være tusenvis av grunner til at de gjør det. I nørrøn tid hadde vi også rituelt selvmord, der man tok sitt liv som en del av et ritual med et bestemt formål, og ikke fordi man hadde psykiske problemer. Det kunne f.eks. være eldre som ikke ville dø som invalider i senga, men som heller ville dø på en mer verdig måte.