Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Det finnes ikke spøkelser

[Konto avsluttet]

Tenker jeg Dave er glad for at tråden hans ble så populær.

[Shania]

Han ble vel hen-bort rykt...... :mozilla_wink:

[Kimbara]

Kimbara. Å bruke ordet fordømmelse, har to meninger.
Det ene er å klandre skarpt.
Det andre har en veldig sterkt religiøs mening. Å fordømme til evig død.
http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoe ... n&renset=j

Jeg skjønner du bruker det første. Selv om noen oppfatter det som det andre.

Du utsteder en dom, men har ikke akkurat noen dommers autoritet, eller en noen Gud.

Jeg er ikke en dommer i juridisk forstand, ei heller er jeg en gud eller noen autoritetsfigur utover min jobb. Men jeg er et tenkende menneske, og det er i egenskap av dette jeg "utsteder min dom" over religioner.

Uten fordømmelse ville verden vært et enda farligere sted, Ludo. Tanken om å leve i en marshmellowsverden hvor alle synger og er glade og godtar hverandre uten spørsmål hører kun hjemme i barne-TV, og knapt nok der.

uten fordømmelse hadde det heller ikke forsterkets de religiøses tro, gjennom å skape martyrer for sin tro.
Du kan bedømme, mene og være sikker i din sak. Men gjennom å ta det ut i fordømmelse, så opphøyer du deg over alle andre. Og det er du til tider meget god til.

Så må man se litt på nyansene og detaljene her også - la oss ikke glemme det. Vi må ta i betraktning grunnlaget for fordømmelsen.

Jeg virker bankgarantert å heve meg selv over andre, akkurat som du gjør.
Når det er snakk om religion så legger jeg heller ikke skjul på at jeg føler meg hevet over det. Jeg finner religion som lavmål. Det er ikke dermed sagt at jeg mener alle troende er dårlige mennesker eller "lavere" enn meg - men jeg sier religion er det.

Men det er altså kun din mening om det.

Det er også "kun min mening" at Hitler utførte forkastelige handlinger.

Fordømmelse baserer seg ikke på medmenneskelig respekt, og skaper ikke noe annet enn martyrium og motstand.

Tull. Alt til sin tid til sitt formål. Det er av særlig medmenneskelig respekt jeg fordømmer religion.

Jeg er enig med saken, og blir også sint på at noen kaller noe andre for overtroiske eller forbannede syndere. Dette, enten det kommer fra den ene eller andre kanten.
Men å fordømme noen for at de tror noe, mener noe, er overbevist om noe, som jeg ikke er enig i, er på ene siden meget idiotisk, fordi det ikke fører til noe vettig, og overlegent, fordi jeg da tror at bare jeg har rett og de andre har feil.

Som sagt; jeg fordømmer religion. Innenfor religion finnes det alle mulige mennesketyper, og det ville vært idiotisk av meg å skjære alle under én kam. Det jeg sier er at den religionen de er en del av er forkastelig, og at de er med på å opprettholde en aksept for dette forkastelige. Det er ikke nødvendigvis deres egen skyld eller deres egne valg. Det er heller ikke alltid det er lovbryterens feil eller valg å bryte loven - men vi søker å forhindre lovbrudd uansett. Vi aksepterer det ikke. Vi forsøker å forebygge.

Selv om du påstår at jeg sier dette, så vil du se at jeg fordømmer ingen, for deres tro. Jeg kan diskutere og mene at det ikke stemmer og at jeg er ikke er enig. Men jeg fordømmer ikke personen som noe mindre smart, eller mindre bra menneske enn meg selv.

Ved konklusjoner uten grunnlag gjør du faktisk det.

hva kaffe med lissom melk har å gjøre med om det finnes noe høyere eller dypere visdom, skjønner jeg sannerlig ikke.

Så har jeg heller ikke snakket om hva kaffe har med melk å gjøre, jeg har påpekt at den "uendelige" kunnskapen vi "har i oss selv" er et hån mot all den kunnskapen menneskeheten har arbeidet hardt for frem til nå. Den kunnskapen som har gitt oss urbane bymiljøer, kaffe og ultrapasteurisert melk.

At jeg skulle mene at den forskning og utvikling som vi mennesker har hatt på vitenskapsfronten, skulle være noe motsetning til denne visdommen, tror jeg heller ikke. Det er to forskjellige ting, men er både avhengig og uavhengig av hverandre.

For det første så går det ikke an å være både uavhengig og avhengig av hverandre. Det er enten/eller.
For det andre har jeg forstått deg slik at du mener vi har alle svarene i oss. Du har forfektet dette gjennom å argumentere at "jeg vet det bare". Hvis dette stemmer burde det ikke ha gått med så mye hardt arbeid i å opparbeide oss den kunnskapen vi har i dag.

Å kjenne igjen ting, er ikke bare å sette sammen med tidligere lært kunnskap du har lært. Det er minst like mye å gjøre med å bruke sin intuisjon. Sannhetsgehalten er i begge tilfellene ikke en absolutt konstant enhet.

Intuisjon er bare et flott ord for "å ha på følelsen". Det trenger ikke føre til eller bety noe som helst - bortsett fra når vi selv biter oss merke i de få gangene det faktisk stemmer. Antakeligvis er det da en mer eller mindre underbevisst tolkning av forskjellige aspekter som tilsier det utfallet man "får på følelsen".

Vitenskapelig kunnskap er ikke en absolutt konstant enhet, og det kommer det aldri til å bli - men det er noe håndfast, noe vi kan undersøke og dra lærdom og nytte fra. Intuisjon er ikke det. Den er overhodet ikke pålitelig. I forhold til den er reell kunnskap å betrakte som "absolutt og konstant".