ludoburgero skrev:BA. skrev:Det som kjennetegner barndommen er kunnskapsløshet og lettlurthet.
Nåå, BA.
Er det nå ikke slik at det også er mye mer som kjennetegner barndommen?
Hvorfor lengter vi alle tilbake, og hvorfor har vi nostalgi?
Jovisst. Store hoder i forhold til kropp er et kjennetegn, men det er uvesentlig i forhold til diskusjonen her.
Nostalgi handler om at alt var så mye bedre før. At våre ungdommer elsker ingenting annet enn luksus og dovenskap. Unge menn og kvinner oppfører seg dårligere enn noen gang tidligere. De forakter alle autoriteter og viser ingen respekt for alder. Vår tids barn har blitt våre tyranner. De reiser seg ikke engang om en eldre person kommer inn i et rom, de er uforskammet mot sine foreldre og andre, de forstyrrer alle dannede samtaler mellom fornuftige mennesker, de har dårlige matvaner og er blitt til alle læreres skrekk.
Det har vi vel fordi vi husker så feil, det som jeg skrev ovenfor var et sitat fra Sokrates, og det har vært gjenganger siden den gang. Vår hukommelse er ikke feilfri, og vi glemmer lett hvordan vi selv var som barn/ungdom og forskjønner den tilstanden.
Det er mye mer mellom himmel og jord, og det er mye mer i et barns sinn enn kunnskapsløshet og lettlurthet. Faktisk var jeg utrolig skeptisk som barn, så akkurat det faktum strider på alle måter slik jeg selv var, og jeg husker godt hvordan jeg var som barn, hva jeg tenkte og hvordan jeg ressonerte i min tankegang. Jeg var full av tvil og det førte igjen til fortvilelse til sine tider. Barndommen belyser ihvertfall for meg én viktig ting; nysgjerrigheten, renheten, og ikke all infovoldtekten, ikke all kunnskapen som du her nevner - kunnskapsløshet; det klinger negativt, gjør det ikke? Det er ikke bare det. Snuppedilla er inne på noe her tidligere i tråden - det ubesvarte. Og hvem kan si at man som barn ikke vet mer enn som voksen? Det man vet er jo ting man har fått høre av andre, det er idéer fra andre menneskers hoder. Når vi er barn har vi først og fremst våre foreldre å forholde oss til, og de kan nok de fleste av oss stole på. Når vi blir eldre og "løsriver" oss fra foreldrene på sett og vis, så erstattes dette forholdet til autoriteter. Og for noen gjennom barndom også religion, noen tar vare på den.
Barn er fulle av spørsmål, og de følger gjerne opp med oppfølgingsspørsmål, og er til en viss grad skeptiske, men de er enkle å overbevise. Hvem kan med sikkerhet si de aldri har trodd på julenissen? Jeg kan det ikke for jeg husker ikke slike ting. Mine foreldre har fortalt at jeg avslørte julenissen i fireårsalderen, men jeg er ikke sikker på om jeg trodde på ham før dette, eller om jeg i ettertid trodde på andre julenisser.
Hva vi vet er ikke så interessant - hva vi ikke vet er mer interessant.
Da har vi noe mer å finne utav. Og finner vi ikke utav det, kalles det noen ganger for mysterier. Og hva er vel mer spennende enn mysterier?
Det vi vet er uhyre interessant. Det er hva vi kan bruke for å finne ut av alt vi ikke vet enda. Mysterier er ikke så interessante hvis vi vet vi aldri kan få svaret, det er letingen etter svar som er interessant. (My opinion.)