Religion & livssyn ⇒ tenk deg at gud ikke finnes

[madjava]

Igjen kan jeg si at det faller for meg rimelig logisk at en eller annen kraft står bak det hele, bak universet, noe eller noen må ha skapt det.

Kvifor må noko stå bak. Kva om universet bare eksisterer og at alt levande her på jorda ikkje er noko anna enn eit virus for universets eksistens?

[uenord]

Disbelief in magic can force a poor soul into believing in government and business.

Hvem siterer du i signaturen din?

[ludoburgero]

Igjen kan jeg si at det faller for meg rimelig logisk at en eller annen kraft står bak det hele, bak universet, noe eller noen må ha skapt det.

Kvifor må noko stå bak. Kva om universet bare eksisterer og at alt levande her på jorda ikkje er noko anna enn eit virus for universets eksistens?

Helt enig.
Det var ikke det som var poenget mitt i debatten, om jeg tror det er slik eller slik. Det dreide seg om dette med logikk, og da synes jeg det er en logisk idé.

Selv tror jeg like mye på alt det ulogiske som det logiske.

[ludoburgero]

Disbelief in magic can force a poor soul into believing in government and business.

Hvem siterer du i signaturen din?

Tom Robbins
(amerikansk forfatter)

[uenord]

Takk!

Virker både som en interessant kar OG en interessant forfatter!
Hvilken bok er sitatet fra?

.

[BA.]

Du kan teste troen, men det vil bare gi deg svar på hvor mye du tror. Svar på bønn, f.eks. er ikke noe slags bekreftelse på gud. Mange som allerede tror, vil ofte ta det som en bekreftelse, men det er en bekreftelse som betinger tro i utgangspunktet, og er dermed verdiløs.

Hva er premissene for at noe skal ha verdi, versus det å være verdiløst?
Svar på bønn er et bevis for dem beviset er gyldig for.
De som ikke tror på det samme, tror ikke på det samme.
Enkelt og greit. Synes det er trangsynt å mene at noe er verdiløst bare fordi man ikke deler samme tro. Det er en krass holdning og en veldig lukket en.

At det er gyldig er ett premiss for verdi. Ugyldige pengesedler har ingen verdi. Ugyldige logiske slutninger har ingen verdi.

Besvarte bønner er et ugyldig bevis fordi man kan finne andre årsaker til at bønnene gikk i oppfyllelse.

Dem som aksepterer bevis som krever tro i utgangspunktet vet ikke hva bevis er, og kan ikke uttale seg (med kreditt) om gyldige bevis.

Det er ingenting logisk ved at noen må stå bak Big Bang. Vis meg lgikken i det.

At noe må skapes, at alt forårsakes i form av reaksjoner på en hendelse som blir gjort. Altså kan BB enten være en kjemisk og magisk greie som oppsto av seg selv. Noe som i bunn og grunn er mer ulogisk enn at en Gud skapte det.
Dette fordi vi nå snakker om logikk.
Ikke fordi vi snakker om hvorvidt Gud eksisterer eller ikke.

Hvorfor må universet være skapt? Hva sier deg at det ikke kan ha eksistert i all tid, muligens i andre former? Hvorfor må det være en bevisst skapning som står bak?

Du synes det virker fornuftig, OK, men det finnes ingen gyldig logikk i det.

Hvis det må stå en skaper bak BB, må jo noe også stå bak denne skaperen, hva er det?

Ja, det er riktignok enda mer logisk - å tenke at noen må da også ha skapt Gud.
Kunne Big Bang oppstå av seg selv, kunne også Gud skape seg selv?
Eller hva sier du til dette? Ren og likestilt antilogikk!

Nei, nå går du surr i dansen her.

Argumentet ditt var at det var logisk at det må stå en skaper bak. Det er ikke mitt argument. Så sier jeg at isåfall, må også noe stå bak denne skaperen. Hva er det?
Jeg sier ikke at universet har oppstått av seg selv, det er du som sier det. Jeg sier at vi ikke kan vite noe om de aller første nanosekundene av universet, og ihvertfall ikke noe om tiden (hvis man kan snakke om tid) før BB.

Er sannheten demokratisk? Vil det si at for 3000 år siden ENS, når de fleste tilba solguder, fantes ingen gud?

Ja. Man kan si det sånn. Det er faktisk en tanke jeg er veldig tilhenger av.
For det som eksisterer, det eksisterer fordi vi har definert det, fordi vi har sagt det sånn, fordi vi ser det slik! Så på lik linje som en som gikk rundt og var psykisk syk ikke var bevisst over sin tilstand, så var han frisk frem til han fikk diagnosen.

Da fantes altså ikke dinosaurene før vi oppdaget skjelettene av dem? Min mor eksisterte ikke før jeg var istand til å definere henne som min mor, og mørk materie finnes ikke, siden vi ikke har klart å definere den?

Det blir selvsagt en definisjonssak, men hallo - en diagnose er nettopp en definisjon.
En begrunnelse, gjerne en beskrivelse, en konklusjon, et svar basert på logikk.
Logikk er et sett med regler å følge. Funker fint så lenge vi forholder oss til det og sverger til det som den pure sannhet, at ting er slik vi selv har valgt det.

Nei, diagnose er ikke definisjon, men beskrivelse. Den beskriver pasientens plager, og plagene er der uansett diagnose eller ikke.

...men hva om ikke alt var slik vi har bestemt det skal være?
Alt er slik, for det kommer fremdeles an på øyet som ser.
Og derfor finnes det ingen konstant sannhet.
Så det kunne godt finnes solguder før den ene Gud vi har nå.
Buddha og Mohammed og Satan og Shiva og Krølleper finnes jo også.
For noen - med troen.

Nei. 2+2 blir ikke 12 selv om Johanne ikke klarer matematikk. Det er ikke opp til enhver å definere sannheten. Buddha er død. SVJV er Mohammed også død. men de hadde begge noe viktig å fortelle sine medmennesker, og deres ord har holdt seg levende til nå.

At gudene har eksistert i folks bevissthet er en ting, men om de har eksistert i virkeligheten er noe annet, og det er den betydningen denne diskusjonen handler om. Sannheten er der, den er neppe delt, men sannsynligvis lik for oss alle, selv om vi ser forskjellige sider ved den.

[ludoburgero]

Hvorfor må universet være skapt? Hva sier deg at det ikke kan ha eksistert i all tid, muligens i andre former? Hvorfor må det være en bevisst skapning som står bak?

Jeg er av den tro at det alltid har eksistert, at det er uendelig.
Det er konstant. Jeg mener ikke det du her spør om. Det må ikke være en bevisst skapning som står bak. Vi snakket jo bare om logikk, og logikk tilsier det slik.

Da fantes altså ikke dinosaurene før vi oppdaget skjelettene av dem? Min mor eksisterte ikke før jeg var istand til å definere henne som min mor, og mørk materie finnes ikke, siden vi ikke har klart å definere den?

Jo. Vi visste bare ikke at de eksisterte, og derfor hadde vi heller ikke definert dem som dinosaurer før skjelettene forelå. Med på tanken?
Så ikke misforstå meg. Din mor eksisterte helt sikkert før du ble født og definerte henne som din mor. Alt dreier seg ikke om deg. Alt dreier seg ikke engang om menneskeheten og deres måte å definere på. Men det er vi som iakttar, det er vi som ser og setter fingeren og ordet på det vi ser rundt oss. Det er vi som beskriver!
Hunden bryr seg vel døyten om det eksisterer elefanter i India (for alt vi vet).
Der kommer dette med definisjoner inn. Hadde det ikke fantes mennesker, hadde de andre dyrene ikke vært så opptatt med å definere om det fantes elefanter eller ikke. Om hvem kunne vel da si om de eksisterte eller ikke?
(joda, selvsagt kan vi "HERFRA" si at "enten eksisterer de eller så eksisterer de ikke" - for eksistens er jo eksistens... det er jo at noe er TIL; at noe finnes... men de andre skapningene definerer ikke... altså intet initiativ der i gården... spiller det da noen rolle om det finnes eller ikke - VI DEFINERER EKSISTENS, og derfor eksisterer det.... hvis ikke kan det være det samme... det er disse tanker jeg prøver å dele, vet ikke helt om du skjønner det - det kommer litt banalt frem) ;p

Nei. 2+2 blir ikke 12 selv om Johanne ikke klarer matematikk. Det er ikke opp til enhver å definere sannheten. Buddha er død. SVJV er Mohammed også død. men de hadde begge noe viktig å fortelle sine medmennesker, og deres ord har holdt seg levende til nå.

...men BA!
Du glemmer en ting: sannheten er bare den det enes om. Enighet fører til denne tilblivelsen av hva vi kan kalle sannhet. Basert på logikk.
Likevel finnes det utvistelig noe vi kan kalle individuelle sannheter: oppfatningene våre, våre egne. Og det er en helt grei ting å ha noe til felles ved siden av.
Men det er viktig å alltid stille spørsmål og teste ut vår tro og oppfatning mot vedtatte sannheter - og vice versa. Hvis ikke kommer det tilslutt å sitte et fåtall med copyright på hva som er sant og ikke. Det er viktig å spørre, viktig å undre. Over alt.

At gudene har eksistert i folks bevissthet er en ting, men om de har eksistert i virkeligheten er noe annet, og det er den betydningen denne diskusjonen handler om. Sannheten er der, den er neppe delt, men sannsynligvis lik for oss alle, selv om vi ser forskjellige sider ved den.

Virkeligheten? Hvilken virkelighet? Jeg vet at jeg snakker til deg og at du svarer.
Jeg vet at det finnes andre mennesker og at man kan kommunisere.
Sannheten er lik for oss nettopp fordi noen har bestemt det slik, og en person var den første. Slik er det alltid. Det må du vel være enig i?
Hvorfor skal vi stole på denne ene personen? Bare fordi vi har funnet mønstrene som passer inn i puslespillet som er lagt opp slik det er?
Det er trygt og godt å kunne forholde seg til en sannhet, og vite at "dette er absolutt noe å kunne hvile seg på". Det gjelder i samme eksempel som at 2+2=4 og som at andre tror at Jesus finnes iblant oss og at man kommer til Himmelen når man dør.
2+2 liker vi bedre, den kan vi alle stille oss bak. Nettopp fordi den fungerer for oss. Vi har kommet frem til det, men det var et menneske som gjorde det. Det ble definert.

...men så er det viktig å ta vare på tradisjoner.
Hvis ikke kunne jeg jo skrevet odaodigjadgohad og antatt at du skjønte hva jeg mente. Så det er greit å forholde seg til de manifesterte reglene også.
De vedtatte sannheter som du jo er ganske så opptatt av selv.
Noen funker, andre funker ikke. Og i bunn og grunn er det jo bare smak og behag.
Fra person til person. Hva som er sant eller ikke.
Svaret er aldri viktig for meg; alle argumentene imellom er viktigere.
Sluttproduktet eller løsningen likedan: forslagene er det essensielle.
Men aller viktigst av alt er det å stille spørsmål.

Nå har jeg testet min tro. Med alt jeg skriver her. Flere ganger tidligere også.

[ludoburgero]

Takk!

Virker både som en interessant kar OG en interessant forfatter!
Hvilken bok er sitatet fra?

.

Det vet jeg dessverre ikke. Jeg har bare snoket rundt på nettet

[BA.]

Hvorfor må universet være skapt? Hva sier deg at det ikke kan ha eksistert i all tid, muligens i andre former? Hvorfor må det være en bevisst skapning som står bak?

Jeg er av den tro at det alltid har eksistert, at det er uendelig.
Det er konstant. Jeg mener ikke det du her spør om. Det må ikke være en bevisst skapning som står bak. Vi snakket jo bare om logikk, og logikk tilsier det slik.

Hvis logikken sier det må være slik, så må det være slik. Saken er at logikken hverken sier det eller utelukker det.

Hvis du fortsatt mener det er en logisk slutning, så må du gjerne vise meg hvordan du utleder en slik slutning.

Da fantes altså ikke dinosaurene før vi oppdaget skjelettene av dem? Min mor eksisterte ikke før jeg var istand til å definere henne som min mor, og mørk materie finnes ikke, siden vi ikke har klart å definere den?

Jo. Vi visste bare ikke at de eksisterte, og derfor hadde vi heller ikke definert dem som dinosaurer før skjelettene forelå. Med på tanken?
Så ikke misforstå meg. Din mor eksisterte helt sikkert før du ble født og definerte henne som din mor. Alt dreier seg ikke om deg. Alt dreier seg ikke engang om menneskeheten og deres måte å definere på. Men det er vi som iakttar, det er vi som ser og setter fingeren og ordet på det vi ser rundt oss. Det er vi som beskriver!
Hunden bryr seg vel døyten om det eksisterer elefanter i India (for alt vi vet).
Der kommer dette med definisjoner inn. Hadde det ikke fantes mennesker, hadde de andre dyrene ikke vært så opptatt med å definere om det fantes elefanter eller ikke. Om hvem kunne vel da si om de eksisterte eller ikke?
(joda, selvsagt kan vi "HERFRA" si at "enten eksisterer de eller så eksisterer de ikke" - for eksistens er jo eksistens... det er jo at noe er TIL; at noe finnes... men de andre skapningene definerer ikke... altså intet initiativ der i gården... spiller det da noen rolle om det finnes eller ikke - VI DEFINERER EKSISTENS, og derfor eksisterer det.... hvis ikke kan det være det samme... det er disse tanker jeg prøver å dele, vet ikke helt om du skjønner det - det kommer litt banalt frem) ;p

Eksistensen av elefanter er uvesentlig for hunder i Norge, men eksistensen av hunder i Norge er også uvesentlig for elefantene. De vet selv at de eksisterer, og de eksisterer uansett om andre vet om dem eller ikke. Definisjonene er uvesentlige, det er eksistensen som er viktig, og den er der uavhengig av definisjonene.

Jeg tror jeg forstår at du mener eksistensen av elefanter ikke spiller noen rolle før man kjenner til dem, og at de gjerne kan være ikkeeksisterende for dem som ikke kjenner til dem, men jeg mener eksistensen er der uansett hvem som måtte kjenne til dem.

Nei. 2+2 blir ikke 12 selv om Johanne ikke klarer matematikk. Det er ikke opp til enhver å definere sannheten. Buddha er død. SVJV er Mohammed også død. men de hadde begge noe viktig å fortelle sine medmennesker, og deres ord har holdt seg levende til nå.

...men BA!
Du glemmer en ting: sannheten er bare den det enes om. Enighet fører til denne tilblivelsen av hva vi kan kalle sannhet. Basert på logikk.
Likevel finnes det utvistelig noe vi kan kalle individuelle sannheter: oppfatningene våre, våre egne. Og det er en helt grei ting å ha noe til felles ved siden av.
Men det er viktig å alltid stille spørsmål og teste ut vår tro og oppfatning mot vedtatte sannheter - og vice versa. Hvis ikke kommer det tilslutt å sitte et fåtall med copyright på hva som er sant og ikke. Det er viktig å spørre, viktig å undre. Over alt.

Før, når det var enighet om at jorden var universets sentrum, selv da gikk faktisk jorden i bane rundt solen. Man var enige om at sannheten var annerledes, men det spilte ikke noen rolle for solen og jorden, som gjorde akkurat hva de ville, uavhengig av hva menneskene var enige om.

Det å stille spørsmål er viktig, og det er riktig å stille spørsmål ved om det vi mener er viten i dag faktisk er riktig. Likevel blir det ikke riktig å påstå at sannheten er en annen, bare for å skape debatt. Sannheten er der, og vi kan tro vi har funnet den, men kun sterkt troende mennesker sier de vet Sannheten™.

At gudene har eksistert i folks bevissthet er en ting, men om de har eksistert i virkeligheten er noe annet, og det er den betydningen denne diskusjonen handler om. Sannheten er der, den er neppe delt, men sannsynligvis lik for oss alle, selv om vi ser forskjellige sider ved den.

Virkeligheten? Hvilken virkelighet? Jeg vet at jeg snakker til deg og at du svarer.
Jeg vet at det finnes andre mennesker og at man kan kommunisere.
Sannheten er lik for oss nettopp fordi noen har bestemt det slik, og en person var den første. Slik er det alltid. Det må du vel være enig i?
Hvorfor skal vi stole på denne ene personen? Bare fordi vi har funnet mønstrene som passer inn i puslespillet som er lagt opp slik det er?
Det er trygt og godt å kunne forholde seg til en sannhet, og vite at "dette er absolutt noe å kunne hvile seg på". Det gjelder i samme eksempel som at 2+2=4 og som at andre tror at Jesus finnes iblant oss og at man kommer til Himmelen når man dør.
2+2 liker vi bedre, den kan vi alle stille oss bak. Nettopp fordi den fungerer for oss. Vi har kommet frem til det, men det var et menneske som gjorde det. Det ble definert.

...men så er det viktig å ta vare på tradisjoner.
Hvis ikke kunne jeg jo skrevet odaodigjadgohad og antatt at du skjønte hva jeg mente. Så det er greit å forholde seg til de manifesterte reglene også.
De vedtatte sannheter som du jo er ganske så opptatt av selv.
Noen funker, andre funker ikke. Og i bunn og grunn er det jo bare smak og behag.
Fra person til person. Hva som er sant eller ikke.
Svaret er aldri viktig for meg; alle argumentene imellom er viktigere.
Sluttproduktet eller løsningen likedan: forslagene er det essensielle.
Men aller viktigst av alt er det å stille spørsmål.

Nå har jeg testet min tro. Med alt jeg skriver her. Flere ganger tidligere også.

Sannheten er en og kun en. Uavhengig av hva mennesker bestemmer. Vi kan se forskjellige sider av sannheten, men den er likevel ikke individuell.

I den grad jeg er opptatt av de vedtatte sannheter, så er det vel mer for å forsøke å avkle dem. Finne ut om de stemmer eller ikke. Jeg kan ikke bekrefte dem, men jeg kan ofte finne ut om de er feil.

Hvordan du mener din tro er testet kan jeg ikke se. Jeg ser du argumenterer ut fra noe, men hva har du funnet ut om troen din?

[storms]

Jeg skal bifalle ideen om at universet er konstant. Jeg intresserer meg for tanken om at universet er så konstant, at en hendelse et sted vil påvirke hele systemet. For meg er denne konstantheten energi. En gitt mengde som alltid er like stor. Og energien kan aldri forsvinne, bare endre form.

Sagt på en annen måte. Når du setter deg i bilen og kjører til butikken senere i dag, så forbruker du livet til en dinosaur eller et tre som for millioner av år siden vandret rundt eller blomstret i en dal. Dinosauren var en konstanthet som ikke bare rotner bort, men forandrer seg til alt fra blomster(gjødsel) til åtselmat og sist men ikke minst din lille .

Jeg er ateist, men har vært innom troen i mine yngre år, selv om det riktig nok var kortvarig. Jeg kan ikke tro så lenge hodet forteller meg noe annet, jeg kan ikke lyve for meg selv og si at det og det er fornuftig og rasjonelt. Jesus vandret på vannet, vel om han gjorde så hadde han annen molekylstruktur og det leder inn på en ide om at han slettes ikke var jordlig men snarere et sendebud fra verdensrommet, og da tenker jeg slettes ikke fra gud.... og slik faller alle ting ned som overmodne epler fra et tre.

Nei for meg er det en logisk forklaring, og uten at jeg går å tenker på det støtt så er ideen om det konstante univers den som fenger meg mest i øyeblikket. En slik ide gir mange logiske fornuftige og forklarbare forklaringer på mye.

Noen vil vel lurer om jeg ikke i det minste tviler litt... om jeg ikke tror pittelitte grann på en allmektig gud som har skapt alt? Bare pittelitt....???

Vel, det nærmeste jeg kommer noe jeg vil kalle min "gud" så må det være systemet bak energien. Det sett av mekanismer som sørger for dets konstanthet.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg er her om jeg nå er så rasjonell..... Vel... la oss tenke oss at mennesket er som et lite dataprogram, sammensatt av en masse ulike deler. Fysisk er dette styrt av DNA'et, men psykisk.....

Så hva når du dør.... går alle deler av energien din til gjødsel som blir nye blomstrer og grønt spirende gress, eller forblir noe urørt. Går noe tilbake til den del som styrer alt? Er en del av energien i oss "Universell".....

Og da blir det spenennde for meg... for tenk om det er slik.... og at enkelte av disse universelle energiene ikke blir absorbert skikkelig. Hva om den blir liggende der og ulme....
Av en eller annen grunn forblir energien som skulle gått over til den unvierselle energi (eller som til sammenligning kan ligne Freud's kollektive bevissthet). Denne energien som inneholder psykens DNA/historie til den avdød personen gir seg merkverdige utslag.... det er som om den døde går igjen.....

Det store spørsmålet gitt en slik mulighet er hvorvidt vi snakker en statisk energi form som ikke er foranderlig (den var dynamisk da den var en del av en levende organisme), eller om den er "levende".... Jeg tror nå helst, gitt en slik tanke, at den er statisk. Det er som et hakk i plata.....

Men du verden, nå skled jeg mye ut her..... men jo... for meg er universet konstant.... og gud har aldri vært og vil aldri bli.

Visste du forresten at ingenting ikke kan finnes..... for at ingenting kan ikke være om ikke noe er.... om du skjønner

StormS;)

[uenord]

Hva om Gud er oss?
Hva om det er slik de prater om i "What the bleep do we know?"?

Alt alt er ett. At vi og alt henger sammen. Og hvis alt er ett og oss, så er også Gud oss. Vi er Gud.

..og apropos dette her som nevnes om at noen må ha skapt det hele ergo finnes det en Gud. Men da lurer jeg på en ting, for man forutsetter jo her at ingenting kan komme av seg selv, noen må ha skapt det, altså - da lurer jeg litt på....hvem skapte Gud?

[madjava]

Kanskje vi ikkje er noko meir enn ein organisme med tilmålt tid i naturen. Skjønner ikkje behovet for ein gud eller at mennesket er ein del av noko større universiellt. Ser faktisk ikkje korleis energien på jorda kan koblast saman med energi fra andre deler av universet.

Både gud og ein universiell gud/kraft er menneskeskapt substitutt, kanskje behovet meldte seg i hine hårde dager da menneska innsåg at jorda bare var ein liten del av universet. I dag veit vi at jorda er ein mikroskopisk liten del av melkeveien og ein enda mindre del av universet, og om menneska kunne verte fri frykten for å leve og respektere kvarandre som unike individ ville vi kanskje ein dag leve i harmoni med kvarandre...eller nei...det ville aldri fungere...religiøse ville forfekte si tru...mange livssyn ville hevde sin rett til å være det einaste rette...Bondevik ville misse fredsjobben sin...alle som lager våpen ville verte arbeidsledige...sjukehus ville blitt nedlagt...enda mindre å krangle om på paranormal...livet ville blitt trist og kjedelig...

[ludoburgero]

Hvis du fortsatt mener det er en logisk slutning, så må du gjerne vise meg hvordan du utleder en slik slutning.

Noe må skapes for å bli til:
Vi mennesker lager en kake før det blir en kake.
Da trenger vi ingredienser og en fremgangsmåte.
En kake blir ikke til av seg selv.

Den formelen. Logisk? Jaaaaa....... joda!

...men jeg mener eksistensen er der uansett hvem som måtte kjenne til dem.

Jeg også. Hvor vil du med det poenget?
Vi er mennesket, og dette er noe vi mener. Hvem skulle ellers definert eksistensen? Og vi SIER at det eksisterer uansett om vi definerer det eller ikke:
HVORDAN i huleste kan vi vite det?
Det er jo fordi vi ER her vi kan si slikt også.
Er du fremdeles ikke med på tanken?

Før, når det var enighet om at jorden var universets sentrum, selv da gikk faktisk jorden i bane rundt solen. Man var enige om at sannheten var annerledes, men det spilte ikke noen rolle for solen og jorden, som gjorde akkurat hva de ville, uavhengig av hva menneskene var enige om.

Vi trodde lenge at røyking ikke skadet fosteret også.
Og det er et betalt "faktum" at bruk av mobiltelefon ikke forårsaker celleforandringer eller kreftsvulster på hjernen. Så lenge vi godtar noe som en sannhet, så trenger vi ikke tvile så mye. Det spørs bare hvem som sier det - og NÅR!

Det å stille spørsmål er viktig, og det er riktig å stille spørsmål ved om det vi mener er viten i dag faktisk er riktig. Likevel blir det ikke riktig å påstå at sannheten er en annen, bare for å skape debatt. Sannheten er der, og vi kan tro vi har funnet den, men kun sterkt troende mennesker sier de vet Sannheten™.

Hva er forskjellen på Sannheten og Sannheten™ da?
Å snakke om noe så skråsikkert som å vite noe som helst, å påberope seg en unik sannhet og kjenne til denne - å mene den er altomfattende og altgjeldende - det ser jeg ingen forskjell på når det kommer til denne trademarken du setter bak...

Sannheten er en og kun en. Uavhengig av hva mennesker bestemmer. Vi kan se forskjellige sider av sannheten, men den er likevel ikke individuell.

Ja, jeg hører du sier det...
men slik er det altså ikke i min verden. Jeg tviler like sterkt på mine egne oppfatninger av den såkalte sannheten som alle andres sannheter. Slik setter jeg min tro på prøve, slik tester jeg ut mine egne inntrykk og tanker. Jeg lytter til mine tanker og jeg reflekterer over hva jeg selv tenker, likedan som jeg lytter til andre og på en måte siterer dem, ved å stille spørsmål eller ved å rent sitere dem. Å være kritisk eller å sette ut påstander i håp om å få respons. Slik alle gjør på et forum - såvidt jeg har forstått.

Vi ser ikke ulike sider av en sannhet. Objektivitet er en illusjon.
Det er så utopisk som det går an å bli. Alt er sett av oss mennesker, så er det beskrevet, så er det gjerne stilt spørsmål om, og etter alt dette er det så satt et svar på det hele. Alt av oss mennesker. Vi skaper vår egen virkelighet og dermed vår "sannhet".

I den grad jeg er opptatt av de vedtatte sannheter, så er det vel mer for å forsøke å avkle dem. Finne ut om de stemmer eller ikke. Jeg kan ikke bekrefte dem, men jeg kan ofte finne ut om de er feil.

Det du ikke kan bekrefte kan du heller ikke avkrefte.

Hvordan du mener din tro er testet kan jeg ikke se. Jeg ser du argumenterer ut fra noe, men hva har du funnet ut om troen din?

Som du ser, argumenterer jeg ut fra noe - jeg argumenterer ut fra det som ligger dypt inni meg, det som ligger på overflaten av meg, og alt i mellom.
Hva det er vet jeg ikke - det er meg og mine meninger.
Jeg er en dråpe i havet når det gjelder menneskeheten, men menneskeheten er en dråpe i havet når det kommer til hvor viktig det er å:
-søke
-spørre
-tvile
-undre
-stille seg åpen til at noe er større enn det vi kjenner fra før

Det er større enn oss. Spørsmålene, alt vi ikke kjenner.
Vi har ikke funnet noe svar på det.
Og det vi har funnet svar på er vi så fornøyde med, selv om halvparten av det rett og slett er helt ubrukelig og viser seg å være feil etter en stund.
Svarene gjør oss trygge, spørsmålene og tvilen gjør oss usikre.
For meg er usikkerhet det tryggeste jeg kan hvile meg på...
ikke fordi jeg er dum - for det er jeg ikke.
Kanskje jeg er uvitende - det er meg en ære og et kompliment, det sier meg at jeg ikke tar noe for gitt. At jeg er påståelig kan jeg godt også bli kalt:
det gjelder jo kun meg selv. Jeg påstår ikke så meget annet.
Jeg tviler jo mest, jeg stiller jo flere spørsmål enn jeg gir svar.
Og alt jeg skriver dreier seg jo i bunn og grunn om hva jeg selv mener, og håper jo at jeg slipper å presisere det til enhver tid. Dette er noe som går klart igjen i de fleste av mine innlegg. Jeg er sånn middels kunnskapsrik og vinner enkelte ganger i Trivial Pursuit, men flere ganger i bowling for å si det sånn Men jeg vet hva jeg føler er riktig, og jeg vet å stole på det. Jeg baserer meg på min tro og den viser seg å være riktig. Nettopp fordi jeg kan forme livet mitt og det jeg opplever til å gi de utkast jeg vil ha det! Fordi jeg vet å gripe mulighetene og omstille meg etter dem - likedan som å omstille mulighetene etter meg selv og mine behov. Og nettopp DERFOR er det MIN, DIN OG ALLES UNIKE EGNE OPPFATNING AV HVA DEN SÅKALTE "SANNHETEN" ER SOM ER VIKTIGST!

Er du tilbøyelig for det utsagnet?
Hvordan ville det vært om alt var svart-hvitt, firkantet og vi hadde svaret på alt? Ingenting spennende med det. Alt var jo opplagt da. Ingen oppgaver å løse, kun fasiter. Kun løsninger, ingen tvil. Noe så absolutt og konstant som en enestående sannhet som skal være altgjeldende finnes ikke. Ikke engang det faktum at vi eksisterer.
For alt jeg vet, kan det være at jeg bare har en fæl drøm i graven på en bortgjemt kirkegård som ikke eksisterer i fantasien til noen en gang.
Velger å ikke leve i den tro. Jeg tror jeg eksisterer.
Derfor kan jeg også si jeg gjør det. På lik linje som deg(?)
Selv om vi helt sikkert ikke er like enige i alt annet

[ludoburgero]

Storms:

"Visste du forresten at ingenting ikke kan finnes..... for at ingenting kan ikke være om ikke noe er.... om du skjønner"

Dette likte jeg, og jeg er helt med på tanken

[BA.]

Hvis du fortsatt mener det er en logisk slutning, så må du gjerne vise meg hvordan du utleder en slik slutning.

Noe må skapes for å bli til:
Vi mennesker lager en kake før det blir en kake.
Da trenger vi ingredienser og en fremgangsmåte.
En kake blir ikke til av seg selv.

Den formelen. Logisk? Jaaaaa....... joda!

Nei, det mener jeg ikke er gyldig logikk.

Energi kan ikke skapes, men kun omdannes. Energien behøver ikke nødvendigvis ha blitt skapt, men kan ha vært evig. På samme måte kan endre ting ha vært evig, det vet vi ikke noe om.

Men for å følge resonnementet ditt, kan vi si at alt må ha blitt skapt engang, hvem skapte så den første skaperen?

Er det nå logisk at alt må ha blitt skapt?

...men jeg mener eksistensen er der uansett hvem som måtte kjenne til dem.

Jeg også. Hvor vil du med det poenget?
Vi er mennesket, og dette er noe vi mener. Hvem skulle ellers definert eksistensen? Og vi SIER at det eksisterer uansett om vi definerer det eller ikke:
HVORDAN i huleste kan vi vite det?
Det er jo fordi vi ER her vi kan si slikt også.
Er du fremdeles ikke med på tanken?

Jeg mener rett og slett at definisjonene er unødvendige. Gresset er der og det har samme farge, uansett om du kaller det grønt eller rødt.
Dette er ikke en sannhet, men noe jeg antar på grunnlag av andre ting jeg vet. Det er også en masse andre ting som finnes uten at vi vet om det enda. Det er ikke vår beskrivelse eller definisjon som skaper ting, vi kan bare beskrive virkeligheten.

Før, når det var enighet om at jorden var universets sentrum, selv da gikk faktisk jorden i bane rundt solen. Man var enige om at sannheten var annerledes, men det spilte ikke noen rolle for solen og jorden, som gjorde akkurat hva de ville, uavhengig av hva menneskene var enige om.

Vi trodde lenge at røyking ikke skadet fosteret også.
Og det er et betalt "faktum" at bruk av mobiltelefon ikke forårsaker celleforandringer eller kreftsvulster på hjernen. Så lenge vi godtar noe som en sannhet, så trenger vi ikke tvile så mye. Det spørs bare hvem som sier det - og NÅR!

Spørsmålet om hvorvidt røyking skadet fosteret var ihvertfall lenge arbitrært, men noen var nok også skeptiske når påstanden første gang kom på banen.
Det er ikke noe "betalt faktum" at mobiltelefon skader noe som helst, men bevisene peker ikke i retning av at det er noe skadelig.

Mobiltelefonenes kreftfremkallende effekt er mer å regne som en "sannhet" uten vitenskapelig dokumentasjon. Joda, jeg vet at svenskene stadig maser om at dette og grillmat og potetgull og gud vet hva er kreftfremkallende.

Det som er skadelig ved stråling er når bølgene "dytter" treffer atomene og endrer DNA-molekylets struktur. Solen skaper hudkreft fordi huden bombarderes over lang tid med stråling. Radioktive kilder kan skade ved at man f.eks. fører kilden inn i kroppen, eller at man har en kraftig kilde.

Mobiltelefoner er ikke kraftige kilder, og de føres ikke inn i kroppen og ståler der over betydelig tid.

Det å stille spørsmål er viktig, og det er riktig å stille spørsmål ved om det vi mener er viten i dag faktisk er riktig. Likevel blir det ikke riktig å påstå at sannheten er en annen, bare for å skape debatt. Sannheten er der, og vi kan tro vi har funnet den, men kun sterkt troende mennesker sier de vet Sannheten™.

Hva er forskjellen på Sannheten og Sannheten™ da?
Å snakke om noe så skråsikkert som å vite noe som helst, å påberope seg en unik sannhet og kjenne til denne - å mene den er altomfattende og altgjeldende - det ser jeg ingen forskjell på når det kommer til denne trademarken du setter bak...

Sannhetenen™ er den som noen påberoper seg å kjenne.

F.eks. påstandene om Gud, at alt må ha blitt skapt, osv.

Sannheten er en, men vi vet ikke om vi har funnet den. Vi kan si at alt vi foreløpig har funnet tyder på at sannheten er slik eller så, men i motsetning til dogmatiske påstander påstår ikke vitenskapen at den har funnet sannheten. Den beskriver kun virkeligheten, og så kan man se hva som er sannsynligvis er sannheten.

Sannheten er en og kun en. Uavhengig av hva mennesker bestemmer. Vi kan se forskjellige sider av sannheten, men den er likevel ikke individuell.

Ja, jeg hører du sier det...
men slik er det altså ikke i min verden. Jeg tviler like sterkt på mine egne oppfatninger av den såkalte sannheten som alle andres sannheter. Slik setter jeg min tro på prøve, slik tester jeg ut mine egne inntrykk og tanker. Jeg lytter til mine tanker og jeg reflekterer over hva jeg selv tenker, likedan som jeg lytter til andre og på en måte siterer dem, ved å stille spørsmål eller ved å rent sitere dem. Å være kritisk eller å sette ut påstander i håp om å få respons. Slik alle gjør på et forum - såvidt jeg har forstått.

Vi ser ikke ulike sider av en sannhet. Objektivitet er en illusjon.
Det er så utopisk som det går an å bli. Alt er sett av oss mennesker, så er det beskrevet, så er det gjerne stilt spørsmål om, og etter alt dette er det så satt et svar på det hele. Alt av oss mennesker. Vi skaper vår egen virkelighet og dermed vår "sannhet".

Jeg kjenner ikke sannheten, men jeg kan fortelle om hva jeg vet og hva jeg mener. Likevel er sannheten der, og i den grad vi er uenige om ting, kan det være at vi forteller om forskjellige sider av sannheten, eller en eller begge kan ta feil.

1 og 2 ser hver sin kloss, men de ser en kortende og en langside hver, omvendt for hverandre, så 1 ser kortenden på B, og langsiden på A, mens 2 ser kortsiden på A og langsiden på B.

1 sier at kloss A er større enn B
2 sier at kloss B er større enn A

Begge beskriver klossene riktig, men sannheten er en, og ingen av disse kjenner den.

I den grad jeg er opptatt av de vedtatte sannheter, så er det vel mer for å forsøke å avkle dem. Finne ut om de stemmer eller ikke. Jeg kan ikke bekrefte dem, men jeg kan ofte finne ut om de er feil.

Det du ikke kan bekrefte kan du heller ikke avkrefte.

Joda. Hypotesen om at det ikke finnes sjøorm i Seljordsvannet. Den kan jeg aldri bekrefte, men jeg kan avkrefte den ved å vise fram et eksemplar av arten Seljordssjøorm

Hvordan du mener din tro er testet kan jeg ikke se. Jeg ser du argumenterer ut fra noe, men hva har du funnet ut om troen din?

Som du ser, argumenterer jeg ut fra noe - jeg argumenterer ut fra det som ligger dypt inni meg, det som ligger på overflaten av meg, og alt i mellom.
Hva det er vet jeg ikke - det er meg og mine meninger.
Jeg er en dråpe i havet når det gjelder menneskeheten, men menneskeheten er en dråpe i havet når det kommer til hvor viktig det er å:
-søke
-spørre
-tvile
-undre
-stille seg åpen til at noe er større enn det vi kjenner fra før

Du argumenterer, men du har ikke bevist troen din. Jeg vet ikke engang om dette er noe du tror, eller om det bare er for å kverulere. Når testen hverken kan bekrefte eller avkrefte noe, er det ikke mye til test.

Det er større enn oss. Spørsmålene, alt vi ikke kjenner.
Vi har ikke funnet noe svar på det.
Og det vi har funnet svar på er vi så fornøyde med, selv om halvparten av det rett og slett er helt ubrukelig og viser seg å være feil etter en stund.
Svarene gjør oss trygge, spørsmålene og tvilen gjør oss usikre.
For meg er usikkerhet det tryggeste jeg kan hvile meg på...
ikke fordi jeg er dum - for det er jeg ikke.
Kanskje jeg er uvitende - det er meg en ære og et kompliment, det sier meg at jeg ikke tar noe for gitt. At jeg er påståelig kan jeg godt også bli kalt:
det gjelder jo kun meg selv. Jeg påstår ikke så meget annet.
Jeg tviler jo mest, jeg stiller jo flere spørsmål enn jeg gir svar.
Og alt jeg skriver dreier seg jo i bunn og grunn om hva jeg selv mener, og håper jo at jeg slipper å presisere det til enhver tid. Dette er noe som går klart igjen i de fleste av mine innlegg. Jeg er sånn middels kunnskapsrik og vinner enkelte ganger i Trivial Pursuit, men flere ganger i bowling for å si det sånn Men jeg vet hva jeg føler er riktig, og jeg vet å stole på det. Jeg baserer meg på min tro og den viser seg å være riktig. Nettopp fordi jeg kan forme livet mitt og det jeg opplever til å gi de utkast jeg vil ha det! Fordi jeg vet å gripe mulighetene og omstille meg etter dem - likedan som å omstille mulighetene etter meg selv og mine behov. Og nettopp DERFOR er det MIN, DIN OG ALLES UNIKE EGNE OPPFATNING AV HVA DEN SÅKALTE "SANNHETEN" ER SOM ER VIKTIGST!

Er du tilbøyelig for det utsagnet?
Hvordan ville det vært om alt var svart-hvitt, firkantet og vi hadde svaret på alt? Ingenting spennende med det. Alt var jo opplagt da. Ingen oppgaver å løse, kun fasiter. Kun løsninger, ingen tvil. Noe så absolutt og konstant som en enestående sannhet som skal være altgjeldende finnes ikke. Ikke engang det faktum at vi eksisterer.
For alt jeg vet, kan det være at jeg bare har en fæl drøm i graven på en bortgjemt kirkegård som ikke eksisterer i fantasien til noen en gang.
Velger å ikke leve i den tro. Jeg tror jeg eksisterer.
Derfor kan jeg også si jeg gjør det. På lik linje som deg(?)
Selv om vi helt sikkert ikke er like enige i alt annet

Spørsmålene vi ikke kjenner vet vi ihvertfall ikke svarene på.

Det er også mange andre spørsmål vi kjenner som vi ikke vet svarene på, og ethvert svar vi vil finne, vil også danne flere spørsmål, så man vil aldri kunne få alle svarene.

De svarene vi har funnet har ikke gjort oss fornøyde, for de danner som sagt nye spørsmål, og nye utfordringer. Så finnes det flere måter å finne svarene på. Det er matematisk og logisk, og det er hypoteser. Ved matematikk/logikk vil svaret være riktig, dersom utgangspunktet er riktig. Ved hypotesetesting vil man ikke kunne si at dette er riktig, men man kan avsløre feil i hypotesene.

Jeg er nok ikke enig i at det viktigste er din/min/andres oppfatning av den såkalte sannheten. Jeg mener kunnskap er viktigere. Ved kunnskap kan man bedre danne seg et riktig bilde av virkeligheten. Ved bare å slå seg til ro med at "jeg har sannheten, og min sannhet er like god som din", så kommer man ikke lenger. Man har stoppet opp i dogmatisk tro.

Den fastlåste sannheten har jeg tro på. Det betyr at vi har samme sannhet alle sammen, selv om vi ikke kjenner den. Det som vi regner som sannheten er ikke annet enn tro, og troen din er like mye verdt som min tro. Bare man er kalr over at dette er tro, og ikke virkelighet.