Fakta, teori & skepsis ⇒ Hvorfor den sannheten vi har?

[Moonstone]

Jeg vil gjærne få igang denne igjen, da tema er intressant og folk må virkelig scanne seg selv for å finne underliggende årsaker til hvorfor vi velger å tro det vi gjør.

Er vi ganske priveligerte her i Vesten, som kan ta til oss det vi velger å ta til oss, og velge å se bort i fra det vi ikke ønsker å ta til oss?
Man skal ikke langt Østover før det blir en veldig fremmed tanke, det å velge selv den du er og hva du står for, hva slags religion man ønsker, til og med HVILKE DELER av religionen man ønsker, snekre sammen sitt eget verdensbilde, eller INGEN religion i det hele tatt.
I midtøsten for eks er religionen så smeltet sammen med kultur at man ikke kan se forskjell på hva som er hva omtrent.
De arver religion og verdensbilde fra forrige generasjoner, og stiller skjelden spørsmål.
Det bare blir sånn, det blir hele verden for dem, og hvordan ting fungerer.

Men hva med her i Vesten?
Er det sunt å kunne ta litt av det, litt av det, og sette det sammen til en egen greie selv?
Er dette en følge av den økende individualismen, av egoisme og selvdyrking?
Er det religion og livssyns-evolusjon?

Jeg tror vi faktisk kan få vite mye om en person ved å se på hva slags stanpunkter, verdier og livssyn/religion en person velger.
Jeg tror dette blir både valgt selv i tillegg til at noe har gått i arv.
Før gikk nok det meste i arv slik som i Midtøsten, men nå er folk mer bevisste på hvem de ønsker å være og hvilke livssyn de ønsker å ta til seg selv.

Skaper det fellesskap med felles normer og tradisjoner, eller er det fare for at samfunnet bryter seg mer opp i stykker og flere subkulturer?
Kan det føre til noe positivt eller negativt?
Hva tror DU?
Svaret ditt forteller noe om deg, ditt ståsted og verdier og mål..

La oss filosofere rundt dette

[Atmi]

Jeg syns vi har startet en del på dette i denne tråden:

Litt om menneskerespekt

Henviser til det jeg har sagt der jeg. Syns at dette er viktige ting å tenke over. Vi forstår andre mennesker ut fra oss selv, hva vi ville gjort, hva vi mener er rett og galt.

[lysglimt]

Innteressant tema du har dratt igang her. Har ikke sett denne tråden før nå.

Jeg prøver å komme så nærme en slags sannhet som jeg kan, og utifra det velger å tro det jeg tror. Jeg har ingen mal for hvordan noe skal være eller ikke være, og derfor forandrer deler av "troen" seg i perioder. Fordi man beholder noen ting og forkaster andre ting ettersom man graver seg dypere..
Det er ingen tro i den forstand men heller en samling konsepter og ideer som jeg har tatt til meg fra kristendom, buddhisme og gnostisisme.
Jeg har falt veldig for bøkene i Bartholomew serien, og tar til meg mye derifra..
Jeg ser godt at min søken kommer fra en dyp lengsel i meg selv, og muligens er helt malplassert..

Jeg tror det er sunt med en individuell tilnærming til det spirituelle, og ikke godta andres såkalte "sannheter" med mindre det virkelig treffer noe i en selv.. Det vil da hvile et større ansvar til hvilke holdninger man har til seg selv og andre på ens egne skuldre. Selv om det er en individuell søken så blir vi som mange bittesmå elver som søker tilbake til det samme havet.. eller noe i den duren

[ludoburgero]

Jeg tror meningen med livet er tvetydig.
Det går i faser, og kan helhetlig ikke forstås fordi det må (opp)leves.

For livet handler om å bryte ut av omgangskretser og rutiner, like mye som det går ut på å finne sin posisjon og tilhørighet og føle trygghet. Vi søker alle disse motsetningene, og vi kaller det for å leve.
Så vi kan trygt si at meningen med livet er å leve livet i seg selv.

Vi finner en mening og vi søker, men denne søkenen er i seg selv meningsgivende. Faktum er at vi tillegger ting meninger utifra preferanser vi allerede har, og basert på inntrykkene vi har av oss selv utad til andre, og vi bruker også andre mennesker som referanser og refleksjoner av sider i oss selv. Vi lar oss inspirere, vi inspirerer hverandre, og vi tar selektivt avstand fra det vi ikke liker.

Tidligere sa jeg at meningen også er å reprodusere, men det er bare en del av det.
Likedan kan man også si at meningen med livet er å ha hverandre.
Og det å finne seg selv.

Helhetlig, likevel, er det som jeg sier; at det ikke er mulig å pakke alt sammen ned til å få én klar mening. Og denne sannheten vi har? Ja, hva med den? Finnes det én gjeldende, universiell sannhet som passer oss alle? Isåfall frykter jeg at den er såre enkel - selv om det ikke vil legge kjepper i hjulene for videre filosofering: Vi fødes og vi lever og vi dør.

God jul, liksom.

[Moonstone]

Innteressant tema du har dratt igang her. Har ikke sett denne tråden før nå.
Jeg prøver å komme så nærme en slags sannhet som jeg kan, og utifra det velger å tro det jeg tror. Jeg har ingen mal for hvordan noe skal være eller ikke være, og derfor forandrer deler av "troen" seg i perioder. Fordi man beholder noen ting og forkaster andre ting ettersom man graver seg dypere..
Det er ingen tro i den forstand men heller en samling konsepter og ideer som jeg har tatt til meg fra kristendom, buddhisme og gnostisisme.
Jeg har falt veldig for bøkene i Bartholomew serien, og tar til meg mye derifra..
Jeg ser godt at min søken kommer fra en dyp lengsel i meg selv, og muligens er helt malplassert.
Jeg tror det er sunt med en individuell tilnærming til det spirituelle, og ikke godta andres såkalte "sannheter" med mindre det virkelig treffer noe i en selv.. Det vil da hvile et større ansvar til hvilke holdninger man har til seg selv og andre på ens egne skuldre. Selv om det er en individuell søken så blir vi som mange bittesmå elver som søker tilbake til det samme havet.. eller noe i den duren

Ja, jeg er av den gruppen som søker i det meste, tar litt her og litt der, ting jeg ser passer i hop og som JEG finner visdom i, som gir meg det lille ekstra.
Om man ser gjennom det religiøse og alt det menneskelagde dogmatiske rundt religion, vil man finne visdom, en visdom som går igjen i alle egentlig.
Man kan også finne det i Filosofi, i poesi, i naturen, i geometri, musikk, for alt er livet, og utrykt av livet selv.
Og det må granskes med "Gnostiske øyne"
Enig med deg i at individuelle "sannheter" absolutt ikke trenger å være sannheten i det hele tatt.
Men det er ikke det samme som at det ikke OPPLEVES som sannhet av den grunn.
Vi mennesker kan få for oss illusjoner og konsepter om hvordan verden er og hvordan den fungerer og være 100% overbevist om det, uten at det trenger å ha et fnugg av reell sannhet.
Det er det som er så facinerende med menneskesinnet.
Og så handler vi og oppfører oss UT FRA DENNE SANNHETEN vi har fått for oss.
Kanskje vi aldri helt vil ha 100% riktig verdensbilde etter hva som faktisk er sant, men det betyr ikke at vi må slutte å søke etter den.
Vi har fått for oss det at om vi finner den, klarer å leve ifølge Universets prinsipper og "lover" så vil vi leve bedre liv, kanskje i en Utopisk tilstand.
Det er DET som esoterisk/mystikk/Gnostisk tenkning ønsker å oppnå, kartlegge Universet, finne det prinsipper for å så leve på samme måte, derfor doktinen "As above, so below" som Hermes Trismegistus kom med i "The Emerald Tablet"
Organisert Religion ønsker egentlig også det samme, men bruker politiske midler og tvang/frykt for å tvinge folk til og følge, istedenfor at det blir en frivillig, naturlig innvendig forandring og søken.
Kanskje vi alltid vil ha illusjoner av et slag..men da er det kanskje best å finne noen POSITIVE illusjoner som fungerer istedenfor illusjoner som skaper frykt, undertrykkelse og krig?

[lysglimt]

Helhetlig, likevel, er det som jeg sier; at det ikke er mulig å pakke alt sammen ned til å få én klar mening. Og denne sannheten vi har? Ja, hva med den? Finnes det én gjeldende, universiell sannhet som passer oss alle? Isåfall frykter jeg at den er såre enkel - selv om det ikke vil legge kjepper i hjulene for videre filosofering: Vi fødes og vi lever og vi dør.

Jeg tror det finnes en universell Sannhet som ER I oss alle. Den ligger i oss som en gnist som under rette forhold kan tenne en flamme.. Jeg tror ikke det dreier seg om at den skal gjelde eller passe oss, for den sannheten er hva vi er..
Jeg tror også den på en måte den er enkel, men likevel fylt av betingelsesløs kjærlighet og visdom. En altomfattende evig tilstedeværelse.

[ludoburgero]

Er dette helt ærlig noe du tror eksisterer, lysglimt, eller er det noe du skulle ønske fordi det høres fint ut? Det er ikke ment som et spørsmål for å være sarkastisk eller for å være frekk.

Jeg kan også ha en tendens til å tro slikt noen ganger, men tar meg selv i å bare ville tro det.

[zind]

Jeg tror det finnes en universell Sannhet som ER I oss alle. Den ligger i oss som en gnist som under rette forhold kan tenne en flamme.. Jeg tror ikke det dreier seg om at den skal gjelde eller passe oss, for den sannheten er hva vi er..
Jeg tror også den på en måte den er enkel, men likevel fylt av betingelsesløs kjærlighet og visdom. En altomfattende evig tilstedeværelse.

Fint sagt lysglimt, jeg signer denne. Og nettopp pga det du sier her tror jeg der er veldig riktig å søke svar på egenhånd, ikke kun gjennom andre, nettopp fordi det er mulig å kjenne igjen sannheter når man treffer på de. Om man er nok i balanse og i kontakt med sitt høyere selv (eller den delen av oss som faktisk ER fullt bevisst hva vi ER).

Jeg gjentar meg selv til det uendelige ved å si dette, men en ordentlig innsikt i sannheten må nok desverre oppleves for å integreres, det er virkelig ikke lett (eller riktig? i det hele tatt mulig??) å overføre sin innsikter over på andre... uansett hvor god tanken bak er. Det er frustrerende både den ene og den andre veien, fordi vi så gjerne vil dele innsiktene våre, de store aha-opplevelsene. I tenårene hadde jeg et fryktelig opprør mot organisert religion, men i dag ser jeg litt annerledes på det; selv om jeg ikke mener at misjonering er den riktige veien å gå, så ser jeg ønsket deres om å la andre også få ta del det de opplever så sterkt. Religion er en flott ting på mange måter, å kalle det roten til all vondt syntes jeg blir snevert og tullete. Religion er vel i hovedtrekk opphavet til det meste av det new-age bevegelsen står for også, og jeg tror absolutt det er veldig viktige ting å lære i religiøse skrifter. Kanskje jeg vil provosere noen med det neste jeg vil si her, men i mine øyne bør de for all del aldri følges 100% slavisk. Fordi de tross alt ble skrevet av mennesker, fordi tiden har forandret seg og fordi mye er skrevet i "koder" og ikke kan tolkes bokstavelig da den opprinnelige meningen gjerne blir litt borte i alt flisespikkeriet. (f.eks kommer det tydelig frem av bibelen at kun Gud kan dømme, likevel syntes noen kristne det er greit å fordømme homofili fordi det blir omtalt som en synd enkelte steder i skriftene). Enkelt og greit syntes jeg en skal stille spørsmål ved ALT, spesielt store hendelser og opplevelser som snur livet på hodet og forandrer verdensbildet. Alt i alt syntes jeg det er en kjempeflott ting at så mange i vesten begynner på en individuell søken, og stiller spørsmål ved ting. Vi er ikke lenger så lettlurte og naive som vi en gang var, men vi er like påvirkelige som vi alltid har vært. Så vi bør være på vakt, og ikke minst passe oss for oss selv :mozilla_cool:

[ludoburgero]

Jeg signerer også delvis zind på innlegget, og liker spesielt når det kommer til viktigheten ved å stille spørsmål om alt. For det er nemlig slik, mener jeg, at svært lite - ja, nesten ingenting - har noen mening uten at vi mennesker tillegger det mening.

Vi laller oss ofte inn i de mest pikante forestillinger, men når vi bryter det ned ser vi hver gang at det egentlig bare dreier seg om vår søken til noe trygt og håndfast å forholde seg til.
Det vi derimot har sett skje den siste tiden...

(som alltid før... - ikke tro jeg mener noe er revolusjonerende nytt, egentlig, selv om sikkert også mange vil synes det virker tvert og kverulerende av meg å si at dette nyreligiøse "nå våkner alle opp - det er 2012" er hysteri og mas - men, ja, vi er 6 milliarder og det er derfor noe ligger i luften...)

...det er at vi blir stadig sterkere på de egenskapene vi allerede har. Det løper sin gang i takt med resten av naturen, nettopp fordi vi er så mange nå. Vi har så uendelig mye å ta fra; inspirasjonskilder, forskjellig kunst, og i takt med dette øker også toleransen, nysgjerrigheten, innovative idéer, krumspring, variasjoner, nyutvikling, videreutvikling, spontanitet, annerledestenkning, ja - generelt sett dreier veldig mye av det som skjer nå om tvungen utvidelse av perspektivene vi har på livet vi lever og omgivelsene rundt oss.

Hva jeg mener med sterkere på egenskapene vi allerede har er; vi er mer kritiske til de tingene vi var litt strenge på før, og vi er mer ukritiske til de tingene vi tok litt lett på før.
Flere enn før har også kunne tatt seg tid til å utfolde seg kunstnerisk, og flere er idag dytktige i å male, håndtere musikkinstrumenter, og mye mere til. Fordi vi kan ta oss tid, ja, men også fordi vi har så uendelig mye kultur å referere til, så ufattelig store mengder ikoner og forbilder vi kan inspireres av, og samtidig er vi også mye mer selvkritiske slik at vi blir perfeksjonister, mens andre ukritiske bare tør å være seg selv og gjøre "tingen sin" med en ufattelig stor dose selvtillit. Dette ser vi spesielt, om vi skal kategorisere litt for moro skyld, på mennesker som er født sent på 80-tallet og fram til nå - hvor skyhøy selvtillit de i noen tilfeller kan ha... fascinerende!

Jeg ser svært ofte at meninger og synspunkter her inne har rot i noe som har holdt mennesker tilbake i utvikling. Svært lite er kanskje verre enn å føle at alt står stille og at man ikke kommer noen vei - men en enda verre følelse er nok at verden løper ifra deg mens du selv står stille...
Og det er alltid det samme; det dreier seg om to svært tvetydige (og grunnleggende?) ønsker vi har her i livet, til felles: løsrivelse... og tilhørighet.

Ja, til hver sin sak - men ikke så selvfølgelig! I noen tilfeller rives vi og slites i fordi vi har problemer med å forholde oss akkurat til vårt eget ståsted. Nettopp av den grunn som jeg her nevnte; det tvungne perspektivskiftet vi har. Valgfriheten. Mulighetene.

Alt dette henger sammen, og jeg vet iallefall at dette er en stor sannhet slik jeg ser det.
Uansett så er det vel egentlig selvsagt dette her, og jeg føler ikke det trenger å sies engang, men jeg vet iallefall at dette synet jeg har på meg selv og omgivelsene gjør at jeg føler meg veldig, veldig alene med resten av verden, og at det er svært lite vi egentlig har til felles utenom å ville oppleve både tilhørighet og trygghet og samtidig bevare det unike og egne, og derav løsrive oss fra det som holder oss tilbake. Og svært ofte blir det kollisjoner da mellom våre egne ønsker. Og hva med behovene? Noen ganger er behovene det samme som ønsker, andre ganger viser ønskene seg å være midlertidige behov. Vi behøver egentlig ikke så forferdelig mye.

Noen ganger tar jeg meg selv i å ikke finne noen mening med noe som helst her i livet.
Men det er greit så lenge jeg har noe å drømme meg vekk i. For det er ønsketenkning, musikk og et hav å se utover - som regel i nærheten. Og hvis jeg kan stå i pøsregnet som jeg gjorde idag og høre på musikk mens jeg tålmodig venter på en meget forsinket buss, og likevel føle det slik som jeg gjorde da... at jeg faktisk er her og at jeg kan kjenne meg selv og være den jeg er... ja, bare være - og alltid ha noe å vente på... så er jeg fornøyd.

Det er vel lykke vi alle søker, men det blir vanskelig med så mange muligheter.
Kanskje jeg skulle vært født i en annen tid der ting var litt enklere og at det ikke var så forferdelig mye å kverne tankene på... men jeg er her, og det at jeg er det, er min sannhet.

[Atmi]

Fint sagt lysglimt, jeg signer denne. Og nettopp pga det du sier her tror jeg der er veldig riktig å søke svar på egenhånd, ikke kun gjennom andre, nettopp fordi det er mulig å kjenne igjen sannheter når man treffer på de. Om man er nok i balanse og i kontakt med sitt høyere selv (eller den delen av oss som faktisk ER fullt bevisst hva vi ER).

Jeg gjentar meg selv til det uendelige ved å si dette, men en ordentlig innsikt i sannheten må nok desverre oppleves for å integreres, det er virkelig ikke lett (eller riktig? i det hele tatt mulig??) å overføre sin innsikter over på andre... uansett hvor god tanken bak er. Det er frustrerende både den ene og den andre veien, fordi vi så gjerne vil dele innsiktene våre, de store aha-opplevelsene. I tenårene hadde jeg et fryktelig opprør mot organisert religion, men i dag ser jeg litt annerledes på det; selv om jeg ikke mener at misjonering er den riktige veien å gå, så ser jeg ønsket deres om å la andre også få ta del det de opplever så sterkt. Religion er en flott ting på mange måter, å kalle det roten til all vondt syntes jeg blir snevert og tullete. Religion er vel i hovedtrekk opphavet til det meste av det new-age bevegelsen står for også, og jeg tror absolutt det er veldig viktige ting å lære i religiøse skrifter. Kanskje jeg vil provosere noen med det neste jeg vil si her, men i mine øyne bør de for all del aldri følges 100% slavisk. Fordi de tross alt ble skrevet av mennesker, fordi tiden har forandret seg og fordi mye er skrevet i "koder" og ikke kan tolkes bokstavelig da den opprinnelige meningen gjerne blir litt borte i alt flisespikkeriet. (f.eks kommer det tydelig frem av bibelen at kun Gud kan dømme, likevel syntes noen kristne det er greit å fordømme homofili fordi det blir omtalt som en synd enkelte steder i skriftene). Enkelt og greit syntes jeg en skal stille spørsmål ved ALT, spesielt store hendelser og opplevelser som snur livet på hodet og forandrer verdensbildet. Alt i alt syntes jeg det er en kjempeflott ting at så mange i vesten begynner på en individuell søken, og stiller spørsmål ved ting. Vi er ikke lenger så lettlurte og naive som vi en gang var, men vi er like påvirkelige som vi alltid har vært. Så vi bør være på vakt, og ikke minst passe oss for oss selv :mozilla_cool:

Det var et kjempefint innlegg Zind. Jeg er så enig i det meste av det du sier.

Og jeg syns også det er viktig dette med å være på vakt. For vi er like påvirkelige nå som vi alltid har vært, og vi følger det budskapet som er mest overbevisende. I dag har vi heldigvis en verden hvor det er litt større plass for å være et eget individ med egne meninger - slik at vi kan velge mellom flere ting. Men likevel så vil vi la oss påvirke av de tingene som trekker mest - og da tar vi ofte til oss alt det som tiltrekker oss, i tillegg til alt det som ellers bare følger med og blir akseptert - fordi det skal være der liksom.

I tidligere tider var religionen brukt som et middel til selvforherligelse - vi må være veldig forsiktig så ikke vi bruker vår "religion" til det samme - at vi forstår bedre, vet bedre - enn de som har andre holdninger enn oss. Det er ikke nødvendigvis slik at vi er åpne og forstår - og "dere" har ikke forstått det, er begrenset eller påvirket. Det er svært sannsynlig at vi er akkurat like påvirket. De blinde flekkene eksisterer hos alle mennesker, ikke bare de som er uenige i oss.

[Me1991]

Jeg tror det er flere faktorer som avgjør at vi tror som vi tror. Først og fresmt er miljø en viktig faktor. Er du vokst om i en familie som er sterkt religiøse, vil du mest sannsynelig selv følge i deres fotspor. Er samfunnet rundt deg også religiøst er dette noe som vi forsterke det faktum at du følger i dine foreldres fotspor. (eks. islam først og fremst).

Vokser man opp i et samfunn som for eksmpel Norge hvor svært mange er ikke-religiøse og med stor religionsfrihet, har disse menneske større muligheter til å utforske. Vi kan finne utrolig mye informasjon om alt vi måtte lure på, men som regel ingen "fasit". Men en ting jeg som er interessant er at noen, ta for eksmpel mange av vennene mine, ser på livet som utrolig enkelt. De lever, uten å tenke noe særlig på mening, hvorfor osv. På en måte må det være utrolig deilig å ha det slik, men samtidig føler jeg personlig at det er viktig å stille spørsmål ved ting. Ikke leve etter regler og dogmer som andra har fastsatt.

Ok, dette ble veldig rotete. Men grunenen til at jeg tror som jeg gjør kommer av at jeg har fått utrolig mye informasjon. Dette har gjort at jeg har stilt spørmål ved mye av det som virker ulogisk, etc. som jeg trenger en forklaring på. Jeg kan ikke si at jeg vet noe 100% sikkert, men jeg tror på noe mer enn andre ting fordi det for meg virker mer logisk og fornuftig. Jeg kan komme fram til nye ting som så vil eliminere det jeg trodde osv. Jeg tror de fleste mennesker har et behov får å vite. Noen mennekser lever i et system hvor valg blir tatt for dem trives med det mens andre har et sterkere behov for å vite, finne ut av ting. Hvorfor er vanskelig å si.

[Chronii]

Jeg tror utenomjordiske besøkte jorden for VELDIG, veldig lenge siden og kanskje er her fremdeles på grunn av veldig mange "bevis" som tyder på det.

Jeg er veldig sikker på at spøkelser finnes på grunn av egne opplevelser og opplevelser som familien min har hatt.

Jeg tror at Gud og Djevelen eksisterer (men ikke at de er to gamle menn, obviously) på grunn av egne opplevelser og opplevelser som bestemoren min og oldefaren min har hatt.

[markoberto]

Jeg er ikke-relegiøs. har aldri vert det. Har siden jeg var bitteliten ledd av relegion. Jeg tenker logisk, og forholder meg til dagens teknologiske utforskning, vitenskap, og beviser.. jeg tror ikke på gud.. jeg fulgte ikke strømmen. Jeg respekterer mennesker, men må innrømme at når jeg ser folk bere smykke-kors, eller fotballspillere peke opp mot himmelen etter å ha skårt, ler jeg inni meg selv... det verste er folk som piner seg selv under sin tro.. men jeg får vel slutte å bry meg.. det er dems problem ! HAHA

[storms]

Jeg er ateist og troende i den forstand at jeg ikke tror på gud. Jeg tror både jesus og mohammed har vært, men at deres virkelige liv har blitt til fablende historier.

I ledig stunder nå jeg filosoferer over det, så passer det bedre inn a Maria ble bort ført av intelligente vesner fra andre planter, enn at hun hadde jomfru fødsel. Tanken på jesus som et "prosjekt" er mer logisk enn gudeversjonen. Det kunne forklare den sterke stjernen som fulgte maria. Den brennende tornebusken og mange av de andre historiene. En kloning eller et prosjekt om du vil, kunne også ha egenskaper til å gjøre bemerkelsesverdige ting. Om dette betyr at han gikk på vannet selv eller benyttet en fremmed teknologi til å bli vektløs får være en annen diskusjon.

Konklusjonen er i alle fall at jeg ikke klarer finne logiske forsvarlige holdepunkt for gudeversjon. Jeg synes dens motivasjon bygger på andre motiver som behovet for å kontrollere og skape maktstrukturer.

Siden jeg ikke har grunn til å tro at gudeversjonen er riktig og heller ikke har behov for den indre ro en tro måtte gi så er jeg altså en ateist. Men det betyr ikke at jeg ikke tror på noe. Jeg tror på menneskets godhet. Jeg tror på universets behov for balanse, og jeg tror at mye av svarene vi søker ligger i nøkkelordet; System.

Jeg tror det er et overordnet biologisk system som i sin perfekthet skaper den balanse som gir universet, og at vårt liv er i energien mellom polene. Disse polene er det vi kjenner som Ying og Yang, det gode og det onde, å være eller ikke være.

Men viktigst av alt i min tro, er at alle er fri til å ha den overbevisning de selv måtte velge. Dette er deres valg. Det er ikke min oppgave å overbevise eller tvinge ned min tro på andre, og minst av alt på barna. Det handler mest om kunnskap og opplysning. Begge verktøy til å treffe gode og riktige beslutninger.

[lysglimt]

Er dette helt ærlig noe du tror eksisterer, lysglimt, eller er det noe du skulle ønske fordi det høres fint ut? Det er ikke ment som et spørsmål for å være sarkastisk eller for å være frekk.

Jeg kan også ha en tendens til å tro slikt noen ganger, men tar meg selv i å bare ville tro det.

Vel jeg binder meg ikke til det for å si det sånn. Det er et bilde. Jeg kan godt si jeg tror ditt og jeg tror datt.. og hva så? en tro er en tro.. det er tro.. Et konsept..Men i min naivitet så innblller jeg meg at vi kan gjenkjenne noe som har gått tapt i oss selv, om vi er åpen for det.. Noe vi umiddelbart oppfatter som noe sant selv om vi ikke helt skjønner hva det er .. men noen bjeller ringer..