Meditasjon og andre selvutviklingsmetoder ⇒ Foreningen for høysensitive mennesker i Norge

[Svartepus]

Kos deg med mojitoen du!

Helt urelatert men hva er en mojito?

En sånn:

[Nephandi]

Ah takker, alkoholholdige drikker er ikke mitt spesialområde.

[ludoburgero]

Jeg kan ikke være enig i at fordommer ikke er sårende om de ikke treffer spikeren på hodet, det er kanskje slik du føler det, men det er mange av oss som blir såret av stygge ord og fordommer selv om dette er ren løgn. Ja man burde forsøke å ikke ta seg nær av ting, men det betyr ikke at det er helt lett å bare ignorere det.

Det er lett at det høres slemt ut, men mennesker har en tendens til å stakkarsliggjøre seg selv når de blir revet med av at andre behandler dem dårlig. Selvmedlidenhet er helt naturlig, men det er likevel noe en bør lære seg å beherske bedre med tidenes løp, hvis ikke går man alltid i en ond sirkel. Vi kan være uenige om det at fordommer og ting som blir sagt ikke er sårende, for det kommer jo helt an på person, men jeg snakker om konseptet og saken her - jeg kan umulig vite hvordan du som person tar deg nær av noe som virker helt fjernt og ikke har det spor av noe som er gjenkjennelig.

Poenget mitt er nemlig det at det ligger som regel en kjerne av noe man klarer å identifisere seg med i det meste, og at hvis det er tilstrekkelig nok til å berøre noe av "problemet" slik mobbeofferet eller den utsatte selv føler om det (føler er et viktig ord her!) så kan det bety å treffe spikeren på hodet. Det trenger ikke være sannhet, men "alt" blir "sannhet" i et forvirret sinn. Skjønner? Det er ikke slemt ment. Jeg forsøker å presisere dette igjen.

Det kommer helt an på mottaker og hvor stødig selv- og identitetsfølelse han/hun har.

Grupper er en stor del av mennesker sin identitet, vi er flokk dyr. Jeg er Anja, Okkultisten, Anja medlem av min familie, Anja rollespilleren og så videre og så videre, vi er mer enn identiteten grupper gir, men grupper er også med på å forme vår identitet.

Grupper er ikke en stor del av min, men det er derfor jeg er nokså vrang og alene også, antagelig.
Jeg er bare Espen jeg, og jeg gjør en hel del ting og har interesser - men det er ikke meg for det.

Vi ser ting på forskjellig vis, og jeg vet at min identitet er noe helt annet for andre enn meg.
Ikke har jeg behov for å vise identitet heller, som aldri skinner igjennom før jeg har sluppet noen under huden. Det er når sjelelige øyeblikk der, ja nettopp øye-kontakt (øyeblikk) møtes og man elsker med et annet menneske og man har andre former for intime stunder sammen (trenger ikke være relatert til sex eller elskov) man virkelig viser hvem man er, i tillegg til når et menneske er på sitt svakeste og har gitt opp, der man ikke trygler, men der man ikke har alle disse påtatte og oppkonstruerte atferdene man har blitt fortalt av andre gjennom hele livet å ha. Vi kopierer hverandre veldig mye, og hvis vi skulle gått ut ifra disse idéene om en selvvalgt og påtatt identitet, samt alt det andre ser oss som, og vi er villige til å bruke tid på å være en annen enn den vi er - i forsøk på å faktisk bli sånn - så er det i mine øyne et aldri så lite selvbedrag. En livsløgn. Jeg definerer meg ikke ut fra assosiasjoner, interesser og relasjoner, selv om dette trygt kan sies å være mine egenskaper og ja, interesser. Jeg vet så inderlig godt hvem jeg er, men jeg vet ikke alltid hva jeg vil, og de behovene jeg har for anerkjennelse er noe annet enn hva jeg innerst inne er. Ingen kan se en falsk eller påpyntet utgave av meg hvis de virkelig skal få kjenne meg. Igjen, hva er identitet? Hva legger vi i det?

Det at man aldri kan vite alt om en gruppe er ikke noe forsvar for å angripe folk og tilskrive en hel gruppe negative egenskaper, alle svarte er dumme, alle overvektige er late, allehekser er onde aller høyfølsomme er blærete og så videre.

Nei, helt enig i det. Kunne aldri falt meg inn å mene noe annet.
Men likevel gjør vi alle det i større og mindre grad.

Om man vil vite mer om en gruppe så får man lese opp om dem eller spørre ikke andta at ens egative ideer om grupper stemmer og stemple alle i denne gruppen bare fordi de tilhører den aktuelle gruppen. I tilegg så er mye av problemet at folk flest ikke ser individer i en gruppe, de ser bare gruppen. Og igjen, ja alle har fordommer, men det er ikke en god unskyldning for å ikke forsøke å forstå mer eller for å rakke ned på noen, det er veldig lett å gjemme seg bak en påstand om at jamen alle gjør jo sånn og slik.

Grupper...
En gruppe er en virtuell ting. Det er en sammenkomst basert på noe felles.
Intet individ er en gruppe, og man kan ikke vite noe om en gruppe annet enn det helt eksterne. Det perifere. Interessene eller fellestrekkene. Svarte mennesker har svart hud, er det virkelig noe mer å vite om svart? Eller hva er det som er galt? At man finner et annet likhetstrekk og trekker slutninger om at dette likhetstrekket må ha noe med det andre likhetstrekket å gjøre?

Det er jo isåfall bare en veldig sneversynt og mangelfull måte å nærme seg forståelse på.
Merk at jeg nok en gang ikke sier at det dermed er helt greit.
Jeg forsøker å kunne prate fritt uten å måtte holde tilbake bare fordi folk tenker emosjonelt når de leser - noe vi også alle gjør i større og mindre grad.

Personelig så driter jeg i hvem det er synd på, jeg mener at folk skal la andre folk få gå i fred og ikke slenge dritt om andre fordi man selv ikke forstår den andre personen eller gruppen de tilhører.

Jeg driter ikke i hvem det er synd på, men jeg er enig i resten.
For meg er det mer naturlig å sympatisere mest med de jeg føler meg mest lik, men jeg etterstreber alltid å være nøytral. Dessverre kan ikke jeg heller alltid for mine mer primitive sider.
Vi er mennesker, og vi må jobbe med det vi mener er mest hensiktsmessig - og så må vi tenke større. Ikke bare til nesetippen, heller ikke grupper, men mer samlet, synes jeg.

Jeg håoer du mener at man bør ta ansvar selv for det som har skjedd med en opp igjennom livet, ikke skyld, det er ikke min skyld at jeg har blitt mobbet for vekten min, det er ikke noens skyld at de blir mobbet, det er mobberens skyld, men en hver person har ansvar for sitt eget liv og for å gjøre noe bra ut av kortene man får i livet, bra og dårlige.

Når noen mobber, så er det vel strengt tatt ikke lett å si hvem sin skyld det er for at den andre blir lei seg. Intensjonen til mobberen er nok å være slem, og det er selvfølgelig slemt, men uten at jeg sier at noen fortjener å mobbes - så mener jeg likevel at dersom ikke mobbingen opphører så har også mobbeofferet et ansvar for å få slutt på det. Det er selvfølgelig den som begynner å mobbe som er den slemmeste, men skyld? Hva om mobberen også blir daglig mobbet eller voldtatt av sin far? Eller hva om hans far også ble det av sin far?

Hva rettferdiggjør uanstendig atferd mot andre? Jeg spør med en viss sarkastisk undertone, for det virker ut som om verden noen ganger kan være litt svart-hvit... og jeg lurer veldig på hvorfor det i det hele tatt er spørsmål som tas opp som et slags personlig tema, til tross for at vi har erfaringene med noe, der det likevel skal stemples mest mulig i klare "OND" og "GOD"-båser?

Er det virkelig så konstruktivt, eller er det mest for enkelhets skyld?
Alt enkelt er behagelig. Det er jo lettere å forholde seg til, og man får følelsen av bedre kontroll.
Men virkeligheten er så jævla kompleks at vi kan aldri si at en part er helt fritatt all skyld, mens en annen part har all skylden. For å ta et dumt eksempel jeg selvfølgelig ikke mener:

Hva om buksa mi var stygg?

Nå får vi en rekke alternativer jeg mener mer seriøst:

1) Burde ikke noen kunne si ifra, sånn at jeg slapp å drite meg mer ut?
2) Burde de holde kjeft og la meg se så stygg ut som bare juling, fordi jeg vil det?
3) Eller er det kanskje sånn (mitt favorittalternativ dette her) at alle har sin mening, og at det dessverre ikke er noe en kan gjøre med det - og at man kan velge å moderere seg, eller høre etter og gi etter, eller bare gå stolt sin egen vei?

Jeg kunne selvfølgelig også sagt å gå blind sin egen vei...
Eller gå sta sin egen vei...

Det spiller liten rolle når det kommer til stykke. Vi har alle forskjellige meninger om hverandre, vi har alle fordommer - men glemmer at dette også gjelder når vi blir skeptiske bare fordi vi ser en mann som ser "farlig" ut fordi vi tilfeldigvis så et blikk vi registrerte og gjenkjente som "psykopatisk", eller vi kjenner kroppslukten til en mann som lager maten vår, og nesten instinktivt rygger litt unna og tenker han har dårlig hygiene, eller vi ser en mann som denger kona si - uten at vi vet at hun har vært utro og stjålet fra ham og gudene vet hva - men automatisk tenker at "en mann skal ikke slå en kvinne" - helt uavhengig av hva hun har gjort ham først. Og det er selvfølgelig ikke en god ting å gjøre likevel. Men alt dette er normer, fordommer, konstruerte "erfaringer" vi TROR vi har, og alt annet som har blitt påprakket og indoktrinert oss.

Det er lett å tro man vet hva som er forskjellen på rett og galt, uansett hvor åpenlyst det ser ut der og da, men husk at et offer - hvis det er en mot en - og en gjerningsmann i mange tilfeller har de samme forutsetninger så lenge vi ikke snakker om våpen eller store fysiske forskjeller eller hva det nå enn måtte være. Da går det på psykisk styrke, og alt dette jeg har sagt nå er INGEN SOM HELST FORSØK PÅ Å RETTFERDIGGJØRE UANSTENDIG ATFERD, men det er likevel spørsmål jeg mener bør tas til etterretning når vi snakker om akkurat SKYLD...

For eksempel det er ikke noen som er blitt voldtatt sin skyld at de er voldtatt, det er voldtektsmannen sin skyld, men det er de som er blitt voldtatt sitt ansvar om de vil forbli et offer eller om de vil gå videre med livet sitt. Selvklandring og ansvar er IKKE samme ting, det ene er å klandre seg selv for hva som har skjedd, det andre er å akkseptere hva som har skjedd å ta styringen i sitt eget liv.

Noen ganger er definisjonen vag, men jeg er i utgangspunktet enig med deg.
Husk at det også går an å ikke være et offer FØR voldtekten skjer.

Det er veldig lett for en jente å påstå at hun har blitt voldtatt bare fordi hun angrer.
I andre tilfeller er det veldig enkelt for en kvinne å gå kledd som en prostituert men likevel mene at hun har sin fulle rett til å reagere hvis noen som helst bare så mye som kommenterer utseendet hennes, noe som er totalt virkelighetsfjernt.

Når det gjelder debatten om voldtekt er det et glimrende eksempel på at enkelte mennesker har glemt at de faktisk har et ansvar for hvordan de ter seg, og at alt her i livet dreier seg om et samspill som går begge veier. På lik linje som at en voldtektsforbryter er så skadet på sinne at h*n ikke skjønner at dette samspillet går begge veier når det kommer til å ha lyst. Voldtekt er noe som skjer på ufrivillig basis fra den ene parten, mens den andre kan gjøre det enten for mangel på tilfredsstillelse, sterke seksuelle avvik, eller simpelthen for å oppnå en følelse av dominans. Det er selvfølgelig viktig å ikke gi et offer skylden for noe slikt som voldtekt, da voldtekt i seg selv kan være så nedbrytende på et menneske at det kunne komplett ha sønderknust det og ødelagt resten av livet for vedkommende.

Det er nettopp derfor jeg snakker om å ta ansvar i forkant.

Nei om man ikke greier å ta igjen med noen som mobber en så fortjener man ikke det man får, jeg mener ikke å være slem men jeg mener at en slik den sterkestes rett holdning er forkastelig. Man bør forsøke å gi folk redskapene til å takle ting, men det er aldri noen som fortjener det fordi de tar seg nær av det og ikke greier å ta igjen, aldri, det er aldri den som mobbes sin skyld, aldri.

Kommer jo an på hvor i stor grad man faktisk har giddet å gjøre noe med plagene selv.
Jeg er enig i at "den sterkestes rett"-holdning kan være forkastelig og kynisk, og jeg er alltid den som tar parti med "de svake" (når vi først snakker grupper her...) - men jeg vil likevel prate så fritt som dette for å kunne gripe an et problem sett fra et annet perspektiv, i håp om at et offer også vil skjønne at vi har et så uendelig stort potensiale alle sammen at vi kan bli og være akkurat det vi vil være! Nettopp fordi det dreier seg om et samspill.

Jeg forventer egentlig ikke noe annet enn at dette ses på som et ømfintlig tema, og det blir alltid opphauset stemning av det. Ja, i noen tilfeller nærmest lynsjestemning. Men jeg forsøker så godt jeg kan å understreke at selv om jeg tenker og prater, så er ikke dette synonymt med mitt verdisyn alltid. Det må være lov å prate om brutal virkelighet og grusomme ting, og sette noe i et annet perspektiv enn vanlig tenkning. Hvis ikke kommer vi aldri videre, og da løper vi bare i sirkler. Så kan vi ha det så godt. Som fortjent. Faktisk.

Og sånn mellom deg og deg: selvfølgelig er det ikke mobbeofferet sin feil å bli mobbet.
Alvorlig talt burde flere gripe inn og ikke stå passivt på sidelinjen og se på.
Bare ikke sy puter under armene på noen eller stakkarsliggjøre dem, slik at de finner ut at det er taktisk å stakkarsliggjøre seg selv - for det hjelper aldri når det kommer til stykke.

En god lærer doktrinerer ikke elevene i stoffet, men lærer dem å tenke selv, er det noe som heter.

[Isan]

Poenget mitt er nemlig det at det ligger som regel en kjerne av noe man klarer å identifisere seg med i det meste, og at hvis det er tilstrekkelig nok til å berøre noe av "problemet" slik mobbeofferet eller den utsatte selv føler om det (føler er et viktig ord her!) så kan det bety å treffe spikeren på hodet.

Her bruker du uttrykket "treffe spikeren på hodet" på en måte som de færreste ville gjort. Det er ikke noe rart du ble misforstått her.

Med "å treffe spikeren på hodet" pleier vi å mene å påpeke noe faktisk, noe reelt, med ganske så god presisjon.

[Nephandi]

Jeg er også enig i at bruken av å treffe spikeren på hodet her er uenig, for meg betyr dette å ginne noe som faktisk stemmer, mens det å bare finne noe som virkelig sårer mer er å treffe et ømt pungt enn å treffe spikeren på hodet. Uansett jeg skal prøve å få svart skikkelig på denne tråden senere i dag, jeg har ikke hatt puligheten ennå å ta for meg et så langt svar, beklager.

[ludoburgero]

Poenget mitt er nemlig det at det ligger som regel en kjerne av noe man klarer å identifisere seg med i det meste, og at hvis det er tilstrekkelig nok til å berøre noe av "problemet" slik mobbeofferet eller den utsatte selv føler om det (føler er et viktig ord her!) så kan det bety å treffe spikeren på hodet.

Her bruker du uttrykket "treffe spikeren på hodet" på en måte som de færreste ville gjort. Det er ikke noe rart du ble misforstått her.

Med "å treffe spikeren på hodet" pleier vi å mene å påpeke noe faktisk, noe reelt, med ganske så god presisjon.

Alt er relativt, og absolutt alt tolkes subjektivt.
Men jeg kan skjønne det er lett å tenke som dere gjør hvis man utelukker muligheten for at det går an å reflektere over hva man føler er sannhet kontra hva som er fasiten og faktiske forhold.

Ellers er det klart at misforståelsen skyldes mine kronglete formuleringer, eller kanskje at jeg tok det for gitt at noen fulgte samme resonnement som jeg gjorde automatisk. Beklager for det.

[Nephandi]

Ok beklager at det har tatt litt tid å komme med et skikkelig svar her, jeg har ikke hatt tid til det før nå.

Det er lett at det høres slemt ut, men mennesker har en tendens til å stakkarsliggjøre seg selv når de blir revet med av at andre behandler dem dårlig. Selvmedlidenhet er helt naturlig, men det er likevel noe en bør lære seg å beherske bedre med tidenes løp, hvis ikke går man alltid i en ond sirkel.

Jeg er enig, mange havner i en stakkars meg grav hvor de er mer optatt av å synes synd på seg selv enn å utvikle seg videre og komme over vonde hendelser, og det er selvfølgelig negativt.

Vi kan være uenige om det at fordommer og ting som blir sagt ikke er sårende, for det kommer jo helt an på person, men jeg snakker om konseptet og saken her - jeg kan umulig vite hvordan du som person tar deg nær av noe som virker helt fjernt og ikke har det spor av noe som er gjenkjennelig.

Joda, det stemmer det, derfor mener jeg det er viktig å høre på folk og være åpen for at om man selv ikke forstår at noe sårer, så er det alikevel noe som bør tas hensyn til om andre tar seg nær av det.

Poenget mitt er nemlig det at det ligger som regel en kjerne av noe man klarer å identifisere seg med i det meste, og at hvis det er tilstrekkelig nok til å berøre noe av "problemet" slik mobbeofferet eller den utsatte selv føler om det (føler er et viktig ord her!) så kan det bety å treffe spikeren på hodet. Det trenger ikke være sannhet, men "alt" blir "sannhet" i et forvirret sinn. Skjønner? Det er ikke slemt ment. Jeg forsøker å presisere dette igjen.

Jeg forstår poenget ditt, og det er helt klart at ting man kan identifisere med, eller om det er en kjerne av sannhet i er noe det er lettere å bli såret over. Men jeg vet også om mange svarte som blir veldig såret når noen sier at de er dumme aper fordi de har mørkt hud, selv om det ikke er noe sannhet i det og selv om det vet at de ikke er dumme, noe kan være et ømt pungt selv om man ikke identifiserer med det.

Det kommer helt an på mottaker og hvor stødig selv- og identitetsfølelse han/hun har.

Noen personer er helt klart bedere til å ikke ta seg nær av hva andre sier om dem enn andre, og for å komme tilbake til trådens orginale tema så er det jo litt slik da at gruppen som ble rakket ned på her er notorisk dårlige til å ikke ta seg nær av ting, vi går gjerne med følelsene utenpå og er lette å såre, det er heller ikke så lett å bare forandre dette siden er man følsom er det litt en del av hvem man er, på godt og på vondt.

Grupper er ikke en stor del av min, men det er derfor jeg er nokså vrang og alene også, antagelig.
Jeg er bare Espen jeg, og jeg gjør en hel del ting og har interesser - men det er ikke meg for det.

Virkelig? Din familie, din nationalitet, dine interesser, dine venner og sosiale sirkler, ingenting av dette er en del av hvem du er, hvis du plutselig mistet alt dette, ville du fremdeles være samme person? For det ville ikke jeg.

Vi ser ting på forskjellig vis, og jeg vet at min identitet er noe helt annet for andre enn meg.
Ikke har jeg behov for å vise identitet heller, som aldri skinner igjennom før jeg har sluppet noen under huden.

Er ikke identitet en stor del av ens personlighet? Noe som skinner igjennom i alt man sier, man viser kanskje ikke alt av seg selv, men å si at du ikke viser din identitet før du har sluppet noen under huden, blir ikke det akkurat det samme som å si at du spiller skuespill med folk før du kjenner dem godt.

Det er når sjelelige øyeblikk der, ja nettopp øye-kontakt (øyeblikk) møtes og man elsker med et annet menneske og man har andre former for intime stunder sammen (trenger ikke være relatert til sex eller elskov) man virkelig viser hvem man er,

Jeg viser hvem jeg er i alt jeg gjør jeg, alt fra det Åndelige til matlaging, jeg tror aldri jeg viser alt av hvem jeg er, men jeg er aldri noen andre enn meg selv.

Grupper...
En gruppe er en virtuell ting. Det er en sammenkomst basert på noe felles.
Intet individ er en gruppe, og man kan ikke vite noe om en gruppe annet enn det helt eksterne. Det perifere. Interessene eller fellestrekkene. Svarte mennesker har svart hud, er det virkelig noe mer å vite om svart? Eller hva er det som er galt? At man finner et annet likhetstrekk og trekker slutninger om at dette likhetstrekket må ha noe med det andre likhetstrekket å gjøre?

Problemet er at folk ofte liker å tilegne grupper fiktive egenskaper og så dømme alle som er i den gruppen, alle kvinner er svake, alle røhårede er svikefulle, alle Sigøynere er tyver og så videre, da har man ingen egentlig kunskap om gruppen, men man lager seg en fordom og går ut i fra at den er sann.

Når noen mobber, så er det vel strengt tatt ikke lett å si hvem sin skyld det er for at den andre blir lei seg.

Jo det er veldig lett, det er mobberen sin skyld hvis noen de mobber blir lei seg for mobbingen, det er få ting i verden som er så lett som å fortelle hvem som har skylden her.

Intensjonen til mobberen er nok å være slem, og det er selvfølgelig slemt, men uten at jeg sier at noen fortjener å mobbes - så mener jeg likevel at dersom ikke mobbingen opphører så har også mobbeofferet et ansvar for å få slutt på det.

Jaha, det er en del mobbeofre som har fult filosofien din her og har tatt med seg våpen på skolen og begynt å skyte folk, andre har fått slutt på det med å ta sitt eget liv. Det er ikke alltid det er innen den som moddes sin makt å få slutt på det, det du sier er som å si at det er kvinner sin skyld at de blir voldtatt for det er jo helt klart at det er deres ansvar å få slutt på overgrept.

Det er selvfølgelig den som begynner å mobbe som er den slemmeste, men skyld? Hva om mobberen også blir daglig mobbet eller voldtatt av sin far? Eller hva om hans far også ble det av sin far?

Vi fikk akkurat dette argumentet servert av en lærer når vi prøvde å få hjelp til å få slutt på mobbing fra en gutt i klassen. Jamen Michael hadde det jo så vondt hjemme. Da sa min mor at det er synd for ham, da bør gutten få hjelp, men det betyr ikke at han har rett til å plage livet av Anja av den grunn. Hvis noen slår meg og jeg så går bort og slår deg fordi jeg er sint så er det min skyld at jeg slår deg, jeg kan ikke gjemme meg bak at noen også har vert slemme med meg i fortiden.

Hva rettferdiggjør uanstendig atferd mot andre? Jeg spør med en viss sarkastisk undertone, for det virker ut som om verden noen ganger kan være litt svart-hvit... og jeg lurer veldig på hvorfor det i det hele tatt er spørsmål som tas opp som et slags personlig tema, til tross for at vi har erfaringene med noe, der det likevel skal stemples mest mulig i klare "OND" og "GOD"-båser?

Poenget er ikke ond og god, det har å gjøre med at ingen har rett til å trakasere andre, og hvis de gjør dette enten fordi de ikke liker gruppen noen er medlem av, fordi de selv har det vondt eller fordi de ikke liker trynet på noen så må det stoppes. Betyr det at mobbere er onde, nei, og desuten mange mobbere trenger selv hjelp til å bearbeide traumer, men det betyr ikke at de bare skal få fortsette å mobbe.

Hva om buksa mi var stygg?

Hva nå om buksa de var stygg, hvorfor skulle det gi meg rett til å trakasere deg over det, jeg kan synes den er stygg alt jeg vil, men når jeg begynner å plage deg over det da gjør jeg noe feil. Men nå gjelder veldig skjelden måbbing, iallefall mobbing blandt voksene noe så trivielt som hvordan buksa de ser ut.

1) Burde ikke noen kunne si ifra, sånn at jeg slapp å drite meg mer ut?

Jeg ville ikke sagt til en fremmed person at klærne deres var stygge, blandt annet fordi smaken er som baken og hva jeg synes er stygt synes de kanskjeer pent, men også fordi det ikke er min sak, det plager ikke meg hvordan folk kler seg og så sant de er over 3 så regner jeg med at folk kan ta ansvar for å kle på seg selv.

2) Burde de holde kjeft og la meg se så stygg ut som bare juling, fordi jeg vil det?

Det er hva jeg ville ha gjort.

3) Eller er det kanskje sånn (mitt favorittalternativ dette her) at alle har sin mening, og at det dessverre ikke er noe en kan gjøre med det - og at man kan velge å moderere seg, eller høre etter og gi etter, eller bare gå stolt sin egen vei?

Alle har sin mening, men man behøver ikke alltid å utrykke den meningen. Om man for eksempel mener at alle overvektige er stygge så behøver man ikke å traske bort til nærmeste formfulle menneske man ser og si, du er så jævelig stygg jeg håper du dør. Man bør faktisk ta litt hensyn til andre mennesker sine følelser.

Det er lett å tro man vet hva som er forskjellen på rett og galt, uansett hvor åpenlyst det ser ut der og da, men husk at et offer - hvis det er en mot en - og en gjerningsmann i mange tilfeller har de samme forutsetninger så lenge vi ikke snakker om våpen eller store fysiske forskjeller eller hva det nå enn måtte være. Da går det på psykisk styrke, og alt dette jeg har sagt nå er INGEN SOM HELST FORSØK PÅ Å RETTFERDIGGJØRE UANSTENDIG ATFERD, men det er likevel spørsmål jeg mener bør tas til etterretning når vi snakker om akkurat SKYLD...

Så det du sier her er hvis noen mobber deg slå de ned ellers kan du bare ha det så godt?

Det er veldig lett for en jente å påstå at hun har blitt voldtatt bare fordi hun angrer.
I andre tilfeller er det veldig enkelt for en kvinne å gå kledd som en prostituert men likevel mene at hun har sin fulle rett til å reagere hvis noen som helst bare så mye som kommenterer utseendet hennes, noe som er totalt virkelighetsfjernt.

Min kommentar var ikke på folk som juger om voldtekt, eller kommentarer på folk sitt utsende. Mitt poeng var at hvis man sier at det er offerets egen skyld fordi de ikke tok igjen så sier man at en som voldtas har skyld i det selv, tross alt hun tok ikke nok igjen, og jeg mener at slik fungerer ikke verden.

Når det gjelder debatten om voldtekt er det et glimrende eksempel på at enkelte mennesker har glemt at de faktisk har et ansvar for hvordan de ter seg, og at alt her i livet dreier seg om et samspill som går begge veier. På lik linje som at en voldtektsforbryter er så skadet på sinne at h*n ikke skjønner at dette samspillet går begge veier når det kommer til å ha lyst. Voldtekt er noe som skjer på ufrivillig basis fra den ene parten, mens den andre kan gjøre det enten for mangel på tilfredsstillelse, sterke seksuelle avvik, eller simpelthen for å oppnå en følelse av dominans. Det er selvfølgelig viktig å ikke gi et offer skylden for noe slikt som voldtekt, da voldtekt i seg selv kan være så nedbrytende på et menneske at det kunne komplett ha sønderknust det og ødelagt resten av livet for vedkommende.

Mobbing kan ha samme knusende effekt på et menneske som voldtekt har, det er mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing eller som aldri har greid å komme over det.

Her kommer vi igjen bordi skyld vs ansvar, det er alltid voldtektsmannen eller kvinnen sin skyld når noen blir voldtatt, de har skylden, men man alle har ansvar for egen sikkerhet for å prøve å minske sjansen for at en selv ender opp med å bli angrepet, men selv om alle fornuftens regler brytes så er det fremdeles den som voldtar sin skyld, ikke ofrreret, selv om offeret kanskej ikke tok ansvar og må bære noe av ansvaret for at de havnet i en slik situasjon.

Kommer jo an på hvor i stor grad man faktisk har giddet å gjøre noe med plagene selv.
Jeg er enig i at "den sterkestes rett"-holdning kan være forkastelig og kynisk, og jeg er alltid den som tar parti med "de svake" (når vi først snakker grupper her...) - men jeg vil likevel prate så fritt som dette for å kunne gripe an et problem sett fra et annet perspektiv, i håp om at et offer også vil skjønne at vi har et så uendelig stort potensiale alle sammen at vi kan bli og være akkurat det vi vil være! Nettopp fordi det dreier seg om et samspill.

Selvfølgelig bør man prøve alt man kan for å få slutt på mobbing, men dette er ikke alltid mulig. Når jeg gikk på skolen så prøvde vi alt, samtaler med lærere, informasjon om hva Asperger var, alt, noen ganger hjalp det litt, men vi fikk aldri bukt med problemet, jeg ga også en del mobbere inn også dette hjalp en del ganger men det tok ikke alt. I tilegg så er det veldig vanskelig å gjøre noe med forskjells behandling og generell mobbing i samfunnet, for eksempel hvordan overvektige behandles, man kan jobbe for mer informasjon om overvekt blandt folk, men saken er at ofte så får man ikke stoppet mobbing.

Jeg forventer egentlig ikke noe annet enn at dette ses på som et ømfintlig tema, og det blir alltid opphauset stemning av det. Ja, i noen tilfeller nærmest lynsjestemning. Men jeg forsøker så godt jeg kan å understreke at selv om jeg tenker og prater, så er ikke dette synonymt med mitt verdisyn alltid. Det må være lov å prate om brutal virkelighet og grusomme ting, og sette noe i et annet perspektiv enn vanlig tenkning. Hvis ikke kommer vi aldri videre, og da løper vi bare i sirkler. Så kan vi ha det så godt. Som fortjent. Faktisk.

Du trenger ikke å foklare deg for meningene dine, jeg er dypt uenig med mange av dem, men du har like stor rett til å utrykke dine meninger som jeg har til å utrykke mine.

Og sånn mellom deg og deg: selvfølgelig er det ikke mobbeofferet sin feil å bli mobbet.
Alvorlig talt burde flere gripe inn og ikke stå passivt på sidelinjen og se på.
Bare ikke sy puter under armene på noen eller stakkarsliggjøre dem, slik at de finner ut at det er taktisk å stakkarsliggjøre seg selv - for det hjelper aldri når det kommer til stykke.

Dette er jeg enig i.

[Isan]

Her var det mye bra, Nephandi.

[ludoburgero]

Ja, det var det virkelig - enestående innlegg, Nephandi - og jeg ser frem til å få svare her
Har bare ikke tid akkurat nå.

[Nephandi]

Takk for komplimentene begge to, jeg setter virkelig pris på det.