Engler, Guider, Hjelpere, Skytsengler ⇒ Hvor mange hjelpere har vi? Likt fra person til person?

[ludoburgero]

Takk for at du deler, Bearchild!
Jeg visste det ville dukke opp noe etter hvert.

Nå er jeg glad for at jeg ikke bare gikk og la meg i fosterstillingen utenfor i regnet og begynte å gråte mens jeg suttet på tommelen min heller. Men fra spøk til alvor, siden jeg faktisk har fått noe å gå ut ifra i diskusjonen for min del, hvis jeg får lov å delta da - siden jeg jo åpenbart ikke har erfaringer å dele selv foruten spørsmål?

-Vil dette si at indianere og samer kanskje kan ha lettere for å være hjelpere, på grunn av deres nærhet til naturen? Altså at dess mer jordnær man er, desto mer skikket er man for den slags?
Isåfall ville jeg tro at fortiden var FLUSST med hjelpere, ettersom de fleste har vel vært mer jordnære i forbindelse med mer primitive tider. Respekten for naturen forsvant skjønt ikke sporenstreks med en gang den industrielle revolusjonen var her, men jeg tenker at det må da sagtens være veldig mange som levde som samene og indianerne før? Dette er jo et urfolk!

-Føler du at hesten har noen funksjon for deg? Hvis han ikke er en hjelper, hva tenker du at hans mål er når han kontakter deg og bidrar med disse perspektiv- eller fokusskiftene?
Har det ledet deg inn i noen bedre situasjoner, noen mer spennende?

(hvis jeg får lov å spørre da...)

Hvordan har du resonnert deg frem til forskjellen mellom guider og hjelpere?

Jeg er veldig interessert i hvordan folk finner forskjeller her, og hva som er de avgjørende faktorene. Det kunne jo vært fint å få kontakt med sine hjelpere, men antagelig kanskje jeg ikke er åpen for det eller har noen for alt jeg vet, fordi jeg har hatt vanskelig for å tro på noe sånt.

[Bearchild]

-Vil dette si at indianere og samer kanskje kan ha lettere for å være hjelpere, på grunn av deres nærhet til naturen? Altså at dess mer jordnær man er, desto mer skikket er man for den slags?
Isåfall ville jeg tro at fortiden var FLUSST med hjelpere, ettersom de fleste har vel vært mer jordnære i forbindelse med mer primitive tider. Respekten for naturen forsvant skjønt ikke sporenstreks med en gang den industrielle revolusjonen var her, men jeg tenker at det må da sagtens være veldig mange som levde som samene og indianerne før? Dette er jo et urfolk!

Dette blir jo bare å tenke høyt, mine svar er vel like "svake" som alle andres.. min sannhet og deres sannhet osv.
Hva om en guide er en sammensetning av (skrekk og gru..) "energi"? En peronifisering av flere generasjoner, rett og slett et slags minne vi setter et ansikt på for vår egen del? Vanskelig å forklare, men jeg tenker om man tar utgangspunkt i "altet". At alt og alle i bunn og grunn er ett.
For å tro på hjelpere/ guider må man jo ta utgangspunkt i at liv eksisterer på flere plan. En guide kan isåfall like gjerne være en kopi av en selv gjennom generasjoner som en "tilfeldig" indianer eller egyptisk konge.

(Nå er jeg atter en gang på svært tynn is.. )

At man setter f.eks et indianeransikt på denne figuren kan være den delen av minnet som går tilbake til den tiden da man hadde en annen forståelse for altet. Eller man kan personifisere "det" som et menneske eller dyr man en gang elsket over alt på jord?

-Føler du at hesten har noen funksjon for deg? Hvis han ikke er en hjelper, hva tenker du at hans mål er når han kontakter deg og bidrar med disse perspektiv- eller fokusskiftene?

For alt jeg vet er "hesten" kun et bilde laget av underbevisstheten min for å gjøre en situasjon mer forståelig og håndgripelig? Jeg klarer egentlig ikke å sette fingeren på eksakt hva som oppleves så sterkt med denne hesten. Gjennom årene har den kanskje rett og slett blitt et (drømme)symbol som jeg ikke klarer å overse kontra andre langvarige meldinger fra underbevisstheten..?
Sånn sett vil jeg hevde at den jo er en hjelper/ guide like god som noe annet!

Har det ledet deg inn i noen bedre situasjoner, noen mer spennende?

Jeg vil påstå det, ja. Men det blir sånne fryktelige lange historier..

Hvordan har du resonnert deg frem til forskjellen mellom guider og hjelpere?

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg tror det er sånn. Man lager seg antagelig bare forestillinger om hvordan ting kanskje kan være for å tro at man forstår sammenhengen? Jeg tenker vel at når jeg dør vil jeg gjerne ha muligheten til å kunne besøke etterslekten. Holde dem litt under vingene, passe på som best jeg kan.. men at det er noe større som bidrar til de viktige avgjørelsene og trår til når det virkelig trengs?

[xyrea]

Hehe, mer høyttenking mens vi er igang:
Ikke glem at en del ser det de vil se, da.. så indianere og samer og enkelte dyr blir en slags trend siden folk tror dette er 'normalt' og sånn som ting skal være. Og samme med en del av dem som har teorier om at ting er og må være akkurat sånn og slik, alt de noen gang ser passer pent og ordentlig med teoriene i ei eller anna bok eller med det som er gjengs oppfatning blant vennene deres.

Ut i fra det jeg har fått med meg går folk og sleper på mye rart, (evt nesten ingenting) men hvordan man vet hva det er og hvorfor det ser ut som det gjør, aner jeg ikke. Spesielt for andre, for seg sjøl merker man vel antagelig om noe er der for å hjelpe eller for å gjøre deg gal bare sånn for moro skyld...men er jo alltid noen som MÅ se alt utifra sitt eget svart/hvite syn på verden og tror deres egne selvoppfunnete 'regler' gjelder for alle.

[Bearchild]

Hehe, mer høyttenking mens vi er igang:
Ikke glem at en del ser det de vil se, da.. så indianere og samer og enkelte dyr blir en slags trend siden folk tror dette er 'normalt' og sånn som ting skal være.

Jeg lurer litt på hvor dette kommer fra? Altså, oppfatningen om at urfolk er mest naturlig/ normalt å ha med seg? Er det en "ny greie" eller henger det igjen som en overlevning fra den tiden sjamaner var familiens overhode.. Sånn egentlig har jo urfolket blitt sett ned på som villmenn og barbarer, så det er litt selvmotsigende at man "vil" ha disse som guider.

[jeditrond]

Tror Bearchild er inne på noe essensielt her, at hjelperne tar former som er gjenkjennelige for oss og evt. de som "ser" for oss. Jeg har alltid hatt en sterk dragning til oldtidens Egypt, dette kan nok være ting fra tidligere liv som gjør seg gjeldende. Og da er det kanskje naturlig på en måte for meg å "ønske" gamle egyptiske guder som guide/hjelper? Dog noe av det andre jeg har fått vite er litt vanskeligere å forklare utfra den hypotesen, men det kommer vel en forklaring etterhvert

[xyrea]

Hehe, mer høyttenking mens vi er igang:
Ikke glem at en del ser det de vil se, da.. så indianere og samer og enkelte dyr blir en slags trend siden folk tror dette er 'normalt' og sånn som ting skal være.

Jeg lurer litt på hvor dette kommer fra? Altså, oppfatningen om at urfolk er mest naturlig/ normalt å ha med seg? Er det en "ny greie" eller henger det igjen som en overlevning fra den tiden sjamaner var familiens overhode.. Sånn egentlig har jo urfolket blitt sett ned på som villmenn og barbarer, så det er litt selvmotsigende at man "vil" ha disse som guider.

Trodde egentlig det var en trend som kom fra sånne new-age amerikanere som synes det er stas å leke indianere (dvs, en slags disney-version av dem) og som overført hit ble til samer, men jeg er kanskje slem nå. Eller ikke i nærheten slem nok, alt ettersom.

[Visenda]

Hvis man skal dømme etter hva som dukker opp på alternativmesser og lignende, så ville jeg sagt at det er en trend ja. At det er de so er "inn" å ha. Tidligere var det lysvesener og aliens.

[Bearchild]

Finnes det noen nedtegnelser/ historisk materiale på hjelpere? Er hele konseptet med hjelpere en moderne sak?
Utifra de gamle historiene jeg husker var det vel helst snakk om skrømt, gjengangere og vardøger. Og engler ("englevakt"). Naturmenneskene derimot, da i hovedsak sjamanene, hadde vel god kontakt med åndeverdenen og ikke minst sine forgjengere i faget. Er ikke umulig oppfatningen om urmennesker som guider kommer derifra,- et ønske om å ha en kunnskapsrik veileder.

[Visenda]

De hadde flere forskjellige "hjelpere" i vikingtiden i hvert fall. Noen var regnet som en del av ens egen "sjel", selv om de ikke brukte det ordet.

Fylgja, Hamingja, Diser etc.

Jeg regner med at de ikke oppfant dem, at de også fantes i eldre mytologier.

[xyrea]

Ikke moderne i det hele tatt, veldig gammelt.. men det var en ganske lang periode da ingenting anna en engler var godkjent ,)

[Visenda]

Jo, det stemmer vel det. Men i Skandinavia var den perioden heldigvis ganske kort.

[Flawelli]

Jeg tror på hjelpere/guider/skyttsengler ( kjært barn har mange navn )
Du finner en eller annen verson av dette i de fleste relgioner, i skandinavia fylje ( følge ).

Når det kommer til om alle har, jo det tror jeg. MEN jeg tror ikke alle har behov får å få noe særlig kontakt. Andre igjen har et veldig behov. Det er mine helt subjektive mening. Når det kommer til bevis, jeg har fått mitt bevis. Det er ikke min jobb gå ut i verden å overbevise eller bevise for folk. Det får være opp til hver og en. Som ei buddhistisk vennine av meg lærte meg ; " Du skal gjøre ditt beste for ikke å irritere deg over andre. Det er deres veg å gå, deres lekse som skal læres. Du skal fokusere på deg og din veg."

Ja jeg har en som alltid følger meg, også er det de som kommer og går i bakgrunnen.
Han som er der hele tida kan vell best beskrives da ei vellmenende dame fortalte meg at jeg hadde en skyttsengel. Og jeg hører han : " Ser jeg ut som en jævla engel ?"

Han har vært der siden jeg var lita, og husker jeg ble så glad da jeg først leste om hjelpere. For da var jeg jo ikke helt gærn ! Han har alltid vært snill med meg, men jeg veit han ikke har vært like hyggelig mot andre.... Som ei som skulle trene med meg og fikk følgende : " Ferdig med å glo nå, jeg tar ikke av meg buksa...."
Han er den jeg kan stole på når ting er vanskelig, han gir meg ikke de svara jeg vil ha men de jeg trenger. Han er ikke indianer, jeg trodde når jeg var yngre han var munk ( på grunn av kappa han har på ) noe han syns er artig....... lol
Han vil ikke kalles engel eller hjelper, han kaller seg bare guardian.

Så ja jeg tror alle har en eller annen som passer på men igjen det er ikke alle som trenger å ha den nære kontakten jeg har med min.


Flawelli

[xyrea]

Hm, kan det at noen mener folk har en enkelt hjelper/guide/etelleranna med seg, mens noen mener de har hele gjenger med folk og dyr, være så enkelt at man ser på forskjellige ting? (For diskusjonen sin skyld antar jeg at de som ser sånt ikke bare er gærne)

Noen ser bare det viktigste for DEN personen, noen fokuserer på dyr, andre på øh, døde slektninger? Samme med avstand, kan ting bare være for langt unna i en eller anna retning, men likevel være med på en måte?

[Asbjørn]

Hvorfor må det alltid dreie seg om indianere, avdøde besteforeldre og dyr?

Hjelpere består av flere forskjellige :
Noen er gjerne det vi kan kalle en( eller flere ) sjelevenn(er), som følger en fra liv til liv,- hvor man bytter på å leve enten hver for seg, eller i samme liv.

Dette er ofte en "gjeng" som holder sammen - en sjelegruppe - og disse kan gjerne rullere på familieroller. Ene livet er man en far, neste en mor, - et annet en gutt, så jente, osv..
Rett og slett for å få erfaring fra forskjellige roller i familien.

Andre ganger bytter man på hvem som skal lære / erfare, - og hvem som skal være hjelper - for å sørge for at du ikke skulker unna det du skal lære.


Så har vi Guider / Veiledere,- som også er sjeler, - men som har kommet så langt i egen utvikling at de kan hjelpe med mer spesifisert "undervisning" , dette skjer somregel når en sjel skal inn i nye områder med erfaringer. ( et eksempel kan være at man nå skal bli f.ex en sjaman ).

Selvfølgelig, - skal man innom så mange roller,- må man faktisk også ha reinkarnasjon, dvs at man lever flere ganger.
Og den som da er hjelper,- vil gjerne bruke ett av sine liv som et bilde, -
og var man f.ex veldig fornøyd med et indianerliv,- kan man godt bruke det, selv om man har vært afrikaner, europeer, eller asiat i tidligere liv også. Kansje var indianerlivet det som var mest nært naturen, og derfor så... ?

At avdøde besteforeldre, eller andre avdøde slektninger ofte er med somk Hjelpere - vel , de gidder gjerne ikke sitte på sidelinja og ikke følge med på hva den som "lever" faktisk får gjennomført av sin "livslæreplan". Da er de heller med med små hint, og litt hjelp her og der.

Når man snakker om dyr,- snakker man vel mer om "egenskaper" - dvs "kraftdyr" - som skal lære en spesielle egenskaper som passer naturen til det aktuelle dyret.
Se mer om dette på http://linsdomain.com/totems.htm


Dette er iallfall slik jeg ser på det,- om det stemmer, får være opp til den enkelte å avgjøre, -
men det gir kansje en viss forklaring ?

A

[xyrea]

Det er bare er slik!

kontra

En hjelper er en som tidligere har levd og erfart. En som er tatt ut av hjulet. Dyr reinkarnerer ikke. De fødes ikke for å lære og derfor er de heller ikke hjelpere

OK.

Jeg forstår likevel ikke hvordan folk kan vite dette. Skal jeg bare gå for overbevisning #1 igjen da?
At det bare er slik? Ingen vet hvordan man vet det, man vet det bare - det bare er slik?

Tror ikke noen kan vite dette, men det er visst vanskelig å forholde seg til 'det vet man ikke, og det får man aldri vite sikkert heller'. Da er det lettere å gå etter en eller anna teori fra noen som vet veldig mye men som egentlig ikke gjør annet enn å gjette, fremfor å gjette selv. Andre vil veldig gjerne ha orden og lover og regler for alt åndelig, også. For at det skal føles litt tryggere?

Når det gjelder å tro på ting man ikke liker, er det visst vanlig med en av to retninger: 'total paranoia' eller 'det fins ikke fordi så!'

Og jeg vet veldig godt at jeg kan ta feil, dette er bare det inntrykket jeg har av måtene folk forholder seg til ånder eller hva de nå kaller det, tror ikke navnene man bruker på ting spiller noen rolle.