Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Å tjene Egoet eller Universet

[Gaute]

Wow, det var mange ord og lange utredninger for å svare på noen få enkle spørsmål... Dessverre følte jeg ikke at jeg fikk svar på det jeg lurte på, men greit. Jeg er en av dem som mener at egoet og "det guddommelige jeg" er tett sammenknyttet og to sider av samme sak.

Vårt guddommelige jeg er det vi lever for å gjenopprette kontakten med. Egoet er det som opprettholder illusjonen av at vi er separert fra vårt guddommelige jeg. Alt som vi møter på i livet er en gjenspeilelse av vårt indre, så dersom vi møter motgang og negative opplevelser så er alt dette noe vi skaper selv gjennom vår misforståtte virkelighetsoppfattelse. For virkeligheten er ikke tøff og vanskelig. Livet er latterlig enkelt og gir oss akkurat det vi skal ha utifra den vi selv er i øyeblikket. Det finnes ingenting i det ytre som gir oss motstand, den motstanden vi møter er det vi selv som skaper ved at vi er fastlåst i egoets krefter som kun er et resultat av at vi lever i usannhet med vårt guddommelige selv, sjelen. Sjelen vet at det ikke finnes motstand i livet, at den eneste motstanden er den vi selv skaper gjennom egoet fordi vi lever i uvisshet om at vi alle er ett. Alt handler om å akseptere og å bli glad i alt som man er, alle følelser. Da slutter vi å la oss provosere av andre som speiler det vi selv har inne oss, men som vi fornekter eller ikke har godtatt. Da slutter vi å "skade" andre med vårt ego i fornektelse av våre egne følelser eller vår egen guddommelighet. Da gjenkjenner vi oss selv i andre mennesker, og vi kjenner at vi ikke er separert fra hverandre. Vi har ikke lenger motstand til livet, kun tillit og viten om at vi er ett med hele skapelsen. Og når vi har funnet tilbake til det guddommelige i oss selv, til kjærligheten som vi alle er en del av, så vil omverdenen speile denne kjærligheten tilbake til oss.

Men egoet er viktig, det er når illusjonen av separasjon er sterkest....altså når vi har gått på en smell i frykt og tvil - at vi velger å helle søke innover.

[Svartepus]

Vårt guddommelige jeg er det vi lever for å gjenopprette kontakten med. Egoet er det som opprettholder illusjonen av at vi er separert fra vårt guddommelige jeg.

Jeg har hørt om mange som nettopp på grunn av et enormt ego, går rundt i en illusjon om at de er guddommelige og flere hakk over andre "normale" mennesker... Slett ikke alle utgaver av store og små ego skaper og opprettholder illusjonen om at vi er separert fra vårt guddommelige jeg. Noen ganger tvert imot.
Grensene er hårfine, og jeg mener fremdeles at egoet og det guddommelig jeg er to sider av samme sak.

Alt som vi møter på i livet er en gjenspeilelse av vårt indre, så dersom vi møter motgang og negative opplevelser så er alt dette noe vi skaper selv gjennom vår misforståtte virkelighetsoppfattelse. For virkeligheten er ikke tøff og vanskelig. Livet er latterlig enkelt og gir oss akkurat det vi skal ha utifra den vi selv er i øyeblikket. Det finnes ingenting i det ytre som gir oss motstand, den motstanden vi møter er det vi selv som skaper ved at vi er fastlåst i egoets krefter som kun er et resultat av at vi lever i usannhet med vårt guddommelige selv, sjelen. Sjelen vet at det ikke finnes motstand i livet, at den eneste motstanden er den vi selv skaper gjennom egoet fordi vi lever i uvisshet om at vi alle er ett.

Så hvis en uskyldig person blir rammet av blind vold er det bare at han er fastlåst i egoets krefter? Eller at han har en misforstått virkelighetsoppfattelse? Hvordan skulle denne personen ha unngått å bli stukket ned på åpen gate bare ved å "leve i visshet om at alle er ett"? Mulig voldsmannen har et problem med egoet (eller mest den psykiske helsen), men offeret kan strengt tatt ikke forutse det eller unngå det, med mindre han er synsk. Selv da har man ingen garanti for å forutse alt...

Jeg tror på både karmalovene og selvoppfyllende profetier, så jeg er enig i at man kan gjøre mye selv for å få det livet man vil ha. Likevel synes jeg det høres altfor enkelt ut å si at alle kan få det livet de vil ha. Ja, jeg skjønner at det livet man vil ha avhenger av egoet og at ikke alle kan bli styrtrike eller leve til de er 100 år (det er jo ego-ønsker), men kan du vise til eksempler på hva man kan oppnå i livet ved å være i kontakt med sitt guddommelige jeg? Hvilke problemer kan man garantert unngå og hvordan? Hvilke ønsker er "guddommelige" nok til at man kan oppnå dem på den enkle måten du forespeiler oss her?

Alt handler om å akseptere og å bli glad i alt som man er, alle følelser. Da slutter vi å la oss provosere av andre som speiler det vi selv har inne oss, men som vi fornekter eller ikke har godtatt. Da slutter vi å "skade" andre med vårt ego i fornektelse av våre egne følelser eller vår egen guddommelighet. Da gjenkjenner vi oss selv i andre mennesker, og vi kjenner at vi ikke er separert fra hverandre. Vi har ikke lenger motstand til livet, kun tillit og viten om at vi er ett med hele skapelsen. Og når vi har funnet tilbake til det guddommelige i oss selv, til kjærligheten som vi alle er en del av, så vil omverdenen speile denne kjærligheten tilbake til oss.

Hvor aksepterende, inkluderende og glade i andre må man være for å få det livet man ønsker?

Det finnes så mange uselviske og altoppofrende mennesker som har en enorm omsorg for andre, som likevel får kastet all verdens plager og vansker etter seg på livets vei. Samtidig finnes det egoistiske mennesker som kun tjener seg selv og sine behov, som glir problemløst gjennom livet... Hvorfor er det sånn? Det virker jo som at ihvertfall i dette livet belønnes egoet mer enn det guddommelige jeg...

Men egoet er viktig, det er når illusjonen av separasjon er sterkest....altså når vi har gått på en smell i frykt og tvil - at vi velger å helle søke innover.

Hva mener du her? Dette skjønte jeg ikke helt...

En kommentar til slutt angående egoet og ego-dominatorer; er virkelig egoet bare et onde? Hvor langt hadde vi mennesker utviklet oss uten egoet, selve følelsen av å være noe spesielt (også kalt selvfølelsen)? Jeg mener at det ofte er nettopp egoet som driver mennesket fremover når det møter motstand. Uten egoet hadde vi fulgt strømmen ukritisk og kanskje aldri turdt å satse på de villeste ideene våre.

Greit at vi er et fellesskap, men vi er også viktige enkeltindivider som alle bidrar med våre unike kvaliteter. Vi må ikke svartmale egoet fullstendig i higen etter vår guddommelighet.

[?]

til g og ps..
"man sier så meget som ingenting sier og det sier ikke så lite"

dere har sikkert noe rett i det dere skriver, men dere utbroderer på en så tungvinn måte at det grenser til fattig misjonering fra nyfrelste som plutselig har sett lyset, men desverre litt kulørt.

[Gaute]

Jeg har hørt om mange som nettopp på grunn av et enormt ego, går rundt i en illusjon om at de er guddommelige og flere hakk over andre "normale" mennesker... Slett ikke alle utgaver av store og små ego skaper og opprettholder illusjonen om at vi er separert fra vårt guddommelige jeg. Noen ganger tvert imot.
Grensene er hårfine, og jeg mener fremdeles at egoet og det guddommelig jeg er to sider av samme sak.

Ja, dette er slike som setter seg over andre mennesker og som liker å gjøre andre avhengige av deres energi eller visdom. Disse har ofte en hærskare med undersåtter som ikke klarer å finne tilbake til sin egen kraft og visdom fordi "forkynneren" formidler sin sannhet gjennom hodet, ikke hjertet. Det er kun gjennom hjertet og sjelen at vi er ett, det er der vi er forbundet til hverandre og det er kun der vi gjenkjenner sannhet. Vi er alle guddommelige vesener, og vi har nøyaktig samme potensiale alle som en. Vi er ikke avhengig av noen som helst andre enn oss selv. Det er ved å begynne å stole på vår egen indre stemme, og ved å ta selvstendige valg at vi kommer nærmere sjelen og den vi virkelig er. Ikke ved å stole på andre fremfor oss selv.

Du forsto ikke hva jeg mente med at egoet opprettholder illusjonen om at vi er separert fra kilden. Med egoet så mener jeg f.eks frykt, hat og tvil. Dette er følelser som er med på å separere oss fra oss selv og kilden. Det er dette som skaper avstand til mennesker og naturen, det skaper illusjonen av at vi ikke er ett med alt. Ego er ego, om det er stort eller lite spiller jo ingen rolle....egoet separerer oss uansett. Kjærligheten forbinder oss, altså den kjærligheten som ALT er, den kilden som vi alle er en del av i sjelen. Vi kan korte ned egoet til frykt og tvil....og sjelen/kilden/det guddommelige til kjærlighet og tillit. Dette er dualiteten vi har her på Jorden. Alle valg vi tar er enten basert på frykt og tvil, eller kjærlighet og tillit. Valg i kjærlighet bringer oss nærmere sjelen, velger vi i frykt og fornektelse for vårt indre vesen skyver vi oss unna sjelen.

Du kan kanskje si at ego og kjærlighet er to sider av samme sak, siden dualismen er helt nødvendig for å oppnå ren kjærlighet. Men kjærlighet og ego i handling, kan bety liv eller død. Og det er det forskjell på

Hvor aksepterende, inkluderende og glade i andre må man være for å få det livet man ønsker?

Det finnes så mange uselviske og altoppofrende mennesker som har en enorm omsorg for andre, som likevel får kastet all verdens plager og vansker etter seg på livets vei. Samtidig finnes det egoistiske mennesker som kun tjener seg selv og sine behov, som glir problemløst gjennom livet... Hvorfor er det sånn? Det virker jo som at ihvertfall i dette livet belønnes egoet mer enn det guddommelige jeg...

Du får ikke det livet du ønsker ved å være aksepterende, inkluderende og glade i andre. Kanskje du tror det selv, men det tapper deg for energi. Du må være aksepterende, inkluderende og glad i deg SELV for å oppnå lykke og harmoni. Da vil også andre automatisk gjenspeile de kvalitetene du selv har tilbake til deg.

Ja, man får kastet all verdens plager etter seg dersom man uten å ta hensyn til seg selv og sitt indre vesen "ofrer" seg selv for andre med overdreven omsorg. Man kan bli syk av sånt, noe jeg selv ble av nettopp samme grunn. Da må man lære seg å sette grenser og ikke la seg utnytte...dette er første ledd i å bli glad i seg selv. Man skal være forsiktig med å gi omsorg til andre før man har gitt omsorg til seg selv. Går man for langt kan man faktisk miste livet.

Jeg mener at det ofte er nettopp egoet som driver mennesket fremover når det møter motstand. Uten egoet hadde vi fulgt strømmen ukritisk og kanskje aldri turdt å satse på de villeste ideene våre.

Ja, og der kommer det å søke utover inn i bildet. Det er lett å flykte via egoet når vi møter motstand. Men dette er flukt. Vi søker det som gir egoet tilfredsstillelse og en form for indre ro, f.eks gjennom å søke økonomisk trygghet, å jakte på en partner...for da vil "alt ordne seg". Men ingenting av dette gir varig trygghet. Ingenting i det ytre er varig. Kun kjærligheten og tryggheten i oss selv er varig. Det er det vi må arbeide med for å oppnå ekte og varig lykke, overtidsjobbing eller aksjehandel hjelper ikke. Det er flukt fra vårt indre.

Jeg vil heller si at egoet (frykt og tvil) gjør at mange følger strømmen ukritisk, de tar valg basert på andres valg og ikke sine egne. De "villeste ideene" er vel heller de ideene som få velger å ta, men som vi velger fordi vi følger vår indre stemme. Men, selvfølgelig....egoet kan jo også få en vill idè.....f.eks et ønske om å bli toppsjef i Telenor fordi man har en visjon om å kjøpe opp flest mulig småbedrifter for å bli konge på haugen.

[ludoburgero]

Hvem er vi til å dømme hva som er hva?
Vi vet jo ikke en dritt.
Enkelt og greit.

Ego - åndelig jeg.

Det er bare ord vi har satt på noe vi kjenner fra før,
og vi bruker det på noe vi ikke riktig kjenner en gang.
Vi kan da holde på slik så mye vi vil, og vi kan være både enige og uenige med andre om hva vi sier. Å komme med fasit på det ukjente, det er en helsikkes utfordring, så fyr løs og ha gøy! Tror ikke det blir noe mer enn en JA/NEI-diskusjon jeg, uansett hvor mye som blir tilføyd mellom de to enkle konklusjonene der...

Hva vet vi?
At vi ikke vet nok om det vi ikke vet.

[Gaute]

ludo:

Du vet mer enn du tror

[Svartepus]

Hvem er vi til å dømme hva som er hva?
Vi vet jo ikke en dritt.
Enkelt og greit.

Ego - åndelig jeg.

Det er bare ord vi har satt på noe vi kjenner fra før,
og vi bruker det på noe vi ikke riktig kjenner en gang.
Vi kan da holde på slik så mye vi vil, og vi kan være både enige og uenige med andre om hva vi sier. Å komme med fasit på det ukjente, det er en helsikkes utfordring, så fyr løs og ha gøy! Tror ikke det blir noe mer enn en JA/NEI-diskusjon jeg, uansett hvor mye som blir tilføyd mellom de to enkle konklusjonene der...

Hva vet vi?
At vi ikke vet nok om det vi ikke vet.

Dette var jaggu vettugt skrevet, herr Ludo!

Og så skrev en halv avhandling i svar til Gaute, men da sa internett takk for seg... Såh, jeg tar det som et tegn og avslutter mens leken er god... Jeg blir jo faktisk sliten av å diskutere livets store spørsmål...

[Kimbara]

Bare et lite svar til Plant Spirit:

Du trekker en solid grense mellom dine kraftplanter og øvrige rusmidler, hvorfor? Alle vet at alkohol og psykedeliske stoffer er to vidt forskjellige ting, men i all sannhets navn så er da både alkohol og eksempelvis fleinsopp like naturlige. Skal man følge din livsfilosofi til punkt og prikke så skal man kunne komme i like god kontakt med den åndelige siden ved å ruse seg på alkohol.
Men, som med all mulig tro og religion, så er vi mennesker flinke til å være selektive. Det som ikke passer inn eller strider med vår virkelighetsoppfatning, det forkaster vi. Du tenker på alkohol som det vi kjøper på polet, og at dette er syntetisk fremstillet. Vel; alkohol er et resultat av en naturlig gjæringsprosess, og foregår naturlig i frukt for eksempel. Vi har vel alle sett de artige videoklippene av aper som har spist over-overmoden frukt og blitt fulle?

Og hvem er vi til å bestemme hva som er naturlig og ikke? Vi ser på maskiner og roboter som noe unaturlig, men er det egentlig det? Er ikke disse bygget av materialer som stammer fra naturen på en eller annen måte? Gjør det faktum at vi blander materialer for å produsere stål, eller isolerer og mikser kjemikalier, bakterier, og liknende produktet til noe mindre naturlig?
Det er jo noe å tenke på.

Ludoburgero:

Enig; godt skrevet. Det er derfor jeg prøver å stille spørsmål til hvordan enkelte velger å definere ego, ondskap, godhet...slike ting. Det er derfor jeg stiller meg sterkt skeptisk til livssyn som danner et herlig svart/hvitt bilde av verden og menneskers psyke. Det er så lett å la våre mest fremtredende egenskaper og almenne oppfatning av etikk danne grunnlaget for en håpløst forenklet eksistensiell tro.
Ofte stiller slike troende seg over andre ved å sole seg i glansen av å "sitte med svaret", og er mer enn villige til å lede folk "på rett vei", noe som blir aldeles feil når det dreier seg om saker vi umulig kan vite, og som har opphav i egen psyke gjennom utallige impulser fra ditt og datt.

Grunnlaget for slik tro må være enten redsel for at verden er håpløst kjedelig, eller et iherdig forsøk på å sette alt i en sammenheng utover det kjente for å stille sin egen sult etter kunnskap og trygghet.

Jeg vil si at den største indikatoren på at alle religioner og trosretninger tar feil ligger i hvor mangfoldig det er. Alle troende mener deres tro er den riktige, og at alle andre tar feil. Det burde ringe en bjelle her.

Men som sagt før; folk må få støtte seg til hva de vil, men jeg vil oppfordre om å tenke nøye igjennom alle sider før man prøver å frelse andre. Verden hadde nok vært et langt roligere sted om alle holdt sin overnaturlige overbevisning privat.

[Svartepus]

Bare et lite svar til Plant Spirit:

Du trekker en solid grense mellom dine kraftplanter og øvrige rusmidler, hvorfor? Alle vet at alkohol og psykedeliske stoffer er to vidt forskjellige ting, men i all sannhets navn så er da både alkohol og eksempelvis fleinsopp like naturlige. Skal man følge din livsfilosofi til punkt og prikke så skal man kunne komme i like god kontakt med den åndelige siden ved å ruse seg på alkohol.
Men, som med all mulig tro og religion, så er vi mennesker flinke til å være selektive. Det som ikke passer inn eller strider med vår virkelighetsoppfatning, det forkaster vi. Du tenker på alkohol som det vi kjøper på polet, og at dette er syntetisk fremstillet. Vel; alkohol er et resultat av en naturlig gjæringsprosess, og foregår naturlig i frukt for eksempel. Vi har vel alle sett de artige videoklippene av aper som har spist over-overmoden frukt og blitt fulle?

Og hvem er vi til å bestemme hva som er naturlig og ikke? Vi ser på maskiner og roboter som noe unaturlig, men er det egentlig det? Er ikke disse bygget av materialer som stammer fra naturen på en eller annen måte? Gjør det faktum at vi blander materialer for å produsere stål, eller isolerer og mikser kjemikalier, bakterier, og liknende produktet til noe mindre naturlig?
Det er jo noe å tenke på.

Ludoburgero:

Enig; godt skrevet. Det er derfor jeg prøver å stille spørsmål til hvordan enkelte velger å definere ego, ondskap, godhet...slike ting. Det er derfor jeg stiller meg sterkt skeptisk til livssyn som danner et herlig svart/hvitt bilde av verden og menneskers psyke. Det er så lett å la våre mest fremtredende egenskaper og almenne oppfatning av etikk danne grunnlaget for en håpløst forenklet eksistensiell tro.
Ofte stiller slike troende seg over andre ved å sole seg i glansen av å "sitte med svaret", og er mer enn villige til å lede folk "på rett vei", noe som blir aldeles feil når det dreier seg om saker vi umulig kan vite, og som har opphav i egen psyke gjennom utallige impulser fra ditt og datt.

Grunnlaget for slik tro må være enten redsel for at verden er håpløst kjedelig, eller et iherdig forsøk på å sette alt i en sammenheng utover det kjente for å stille sin egen sult etter kunnskap og trygghet.

Jeg vil si at den største indikatoren på at alle religioner og trosretninger tar feil ligger i hvor mangfoldig det er. Alle troende mener deres tro er den riktige, og at alle andre tar feil. Det burde ringe en bjelle her.

Men som sagt før; folk må få støtte seg til hva de vil, men jeg vil oppfordre om å tenke nøye igjennom alle sider før man prøver å frelse andre. Verden hadde nok vært et langt roligere sted om alle holdt sin overnaturlige overbevisning privat.

Mye av dette har jeg også tenkt når jeg har lest i tråden her... En god del minner meg om bibel-sitat-trådene som av og til florerer her, ved at alle svarene liksom er opp og avgjort... Jeg føler av og til at noen her er så sterk i troen at det ikke er noen vits i å diskutere en gang...

[ludoburgero]

...misforstå meg rett, men å lede noen eller gå og innbille seg at man sitter på den reneste store sannhet man kan basere sitt liv på - det er ikke så farlig,
ikke for noen...

Det som derimot er en dyd er å kjenne følelsen/kallet til å kunne velge SELV underveis. Når man først er ledet eller har ledet seg selv, basert på hva enn det skulle være, så vil det før eller siden bli satt på prøve. En vil komme til et veiskille i livet sitt. Ikke bare en gang, flere ganger. Slik er livet hele tiden for dem som bare lar seg flyte med i visdommens elver, slik er det konstant for dem som ikke tar det de har kjært for gitt.

Det å være åpen eller lukket, det er to virtuelle betegnelser vi aldri kan forholde oss til, nettopp fordi det er den individuelle oppfatning og vedkommendes perspektiv det går på, for det å kunne nyte livet fullt ut i alle sine åndedrag, det er også relativt. Alt er relativt. Det er en umåtelig kjedelig men fullstendig sann setning. Ingen eller intet er alene. Alt kan relateres og endres ved hjelp av perspektiv. Noe vil alltid være det samme, og det vil noen ganger hjelpe oss hvis vi trer "ut av boksen" og ser oss selv fra et annet perspektiv enn vårt eget (endog virtuelt - selvfølgelig). Men HVA vil dette hjelpe til?
Vi velger selv vår vei. Det er bare snakk om balanse, det er snakk om å være egosentrisk eller ikke - KANSKJE. Mer ville jeg sagt at det handler om små finesser, om forskjellige nivå å se perspektivet av. For sånn sett er alt det samme, så lenge alt er en del av helheten og tilsammen utgjør den (igjen: alt er relativt).

Vi kan gjøre det med alt i livet; vi kan bryte det ned til de grader, men fremdeles stå med samme svar - vi forholder oss til våre definisjoner, vi tar for gitt og vi er fulle av fordommer. (nei, jeg snakker ikke om innvandrere...) Vi må ha noe håndfast å basere oss på. Ja, tilogmed ordene vi bruker her. Alt for å komme til en nærmere forståelse, for å forstå hverandre bedre, for å dele perspektiv. Hvor kommer dette åpne inn? Evnen til å forstå? ...og hva med evnen til VILJE? Ikke minst...

Har vi såpass lite selvkontroll at vi må basere oss på omgivelsene?
Er det egoisme å utnytte omgivelsene? Er det ikke hjelpesløshet?
Er hjelpesløsheten selvforskyldt eller indusert av omgivelsene?
Hva er isåfall egoisme? Intet annet enn et nærere utdødd begrep i mine øyne.
En definisjon som har basert seg på innsnevrethet og nettopp fordommer fra et annet perspektiv om en annen person i ytterste negativ hensikt.
Vi er alle egoister og samtidig er vi ikke det.
Det hele handler om balanse.
I en verden hvor alt er relativt er ingen av oss 100% uforskyldt eller skyldige.

Vi må gjøre vårt og gjøre det i god mening, god tro.
Handler vi etter vårt hjerte og lytter, går det nok så fint så.
Det er ihvertfall en håpløs illusjon å tro at vår bedømmelse av hva som er egoistisk, galt, riktig, medmenneskelig og alt det der skal bringe frem en "bedre verden".

Jeg gir faen og har for alt jeg vet ikke skadet noen med det.
Lever mitt liv, tenker på andre, men tenker også mye på hva som er viktig for meg og ikke. Jeg er svært kritisk, har f.eks. spesiell smak og er "bortskjemt" når det gjelder matveien, musikk og film (i andres øyne), selv om jeg mener jeg selv gir alt en sjanse, siden jeg båder oppsøker filmer og musikk, kultur generelt, som jeg aldri har hørt om, sett noe av, smaker nye ting jeg kommer over, fordi jeg er nysgjerrig på alt livet har å by på.
Man kan spørre seg selv hva som eventuelt skulle være egoistisk i den sammenheng.
Hadde jeg vært ukritisk og tatt til takke med hva som helst i dette hav av muligheter, så hadde jeg sikkert vært en politisk korrekt hyggelig og medgjørlig fyr. Kanskje noen hadde tøyd den så langt at de hadde sagt jeg var uegoistisk.
For begrepene brukes så banalt som det går an.
Jeg hører folk si at andre er en egoist bare basert på at de griper en anledning når de ser den. De sier det helst av misunnelse eller for å føle seg bedre. Tror jeg.

Nå har plutselig begrepene "ond" og "god" blitt "egoist" og "uselvisk".
På en mangel av religion?
Ja, vi nærmer oss nye tider... og historien gjentar seg...
bare som en slags remake.

Slenge rundt oss med ord kan vi, rart at de fleste er negativ kritikk.
Det stemmer jo veldig bra i sammenheng (alt er relativt enda) med at verdens tilstand er som den er... vi er negativt ladde. Kan vi skylde på omgivelsene eller oss selv?
Er vi en del av omgivelsene?
You do the math!
Igjen: Vi kan gjøre det vi kan, i god tro og god mening.

[Gaute]

Grunnlaget for slik tro må være enten redsel for at verden er håpløst kjedelig, eller et iherdig forsøk på å sette alt i en sammenheng utover det kjente for å stille sin egen sult etter kunnskap og trygghet.

Det er heller å sette alt i en sammenheng ved å se innover i det kjente.

Det finnes ingen trygghet i ytre kunnskap. Og følelsen av at verden er håpløst kjedelig bunner bare i at man er fastlåst i en ytre søken.....man får aldri nok av det man søker etter i det ytre. Man må gjentatte ganger skifte bil, dame, telefon, TV, religion, jobb....fordi man ikke klarer å finne roen med det man har. Og det er kun fordi man ikke har funnet roen i seg selv. Ro og trygghet finnes det, men ikke utenfor oss...den roen er ikke evig. Det er det kun roen som vi har inne i oss, i sjelen, som er.

Jeg forsøker ikke iherdig på noe som helst jeg. Bare koser meg og skriver det jeg føler for.

Ofte stiller slike troende seg over andre ved å sole seg i glansen av å "sitte med svaret", og er mer enn villige til å lede folk "på rett vei", noe som blir aldeles feil når det dreier seg om saker vi umulig kan vite, og som har opphav i egen psyke gjennom utallige impulser fra ditt og datt.

Jeg har aldri her inne på forumet stilt meg over andre. Tvert imot stiller jeg meg på lik linje med alle andre. Jeg skriver om det som vi ALLE er, om det som forbinder oss mennesker og som vi alle har til felles...nemlig vårt indre. Det er i sjelen vi er ett. Det kan føles feil for deg, men det er kun fordi du tror du ikke vet nøyaktig det samme som meg. Det jeg skriver er nemlig ikke noe vi "umulig kan vite". Det er noe vi alle vet, bare vi åpner opp for vårt indre. Impulsene fra det jeg skriver kommer fra opphavet til både deg og meg - kilden...som er vårt indre.

Det vi derimot ikke vet her i livet, er alle det ytre impulsene....fra andre mennesker eller kilder som f.eks media eller vitenskap. Dette er det mest usikre som vi aldri kan vite med sikkerhet. Noe som en forsker kommer fram til ett år, kan være noe helt annet et senere år. Å heller velge å stole på det vi leser eller blir fortalt, enn det vår indre stemme forteller oss - fører til større avstand til vårt indre og vår indre visshet. Jo mer vi heller velger å stole på det som er utenfor oss, jo mer usikre blir vi på det vi vet inne i oss.

Jeg skriver ikke dette for å overbevise noen som helst.....jeg bare skriver det jeg føler for. Jeg diskuterer ikke engang, for det er jo ingenting å diskutere. Jeg forsvarer ingenting, jeg har ingenting å forfekte. Det jeg skriver er bare en del av det vi alle er...og det vil det alltid være.

[Qwizleiz]

Jeg skriver ikke dette for å overbevise noen som helst.....jeg bare skriver det jeg føler for. Jeg diskuterer ikke engang, for det er jo ingenting å diskutere. Jeg forsvarer ingenting, jeg har ingenting å forfekte. Det jeg skriver er bare en del av det vi alle er...og det vil det alltid være.

Da forstår jeg dine meterlange sekvenser bedre.

Men, hva gjør du på et diskusjonsforum da? Med dine brilljante ting, må jo dette være brennhett stoff for de virkelig seriøse tidninger som VG og Se & Hør. Skriver du artikler der så slipper du jo alle disse hersens kommentarene til dine absolutte sannheter her..

Drømmer har du vel heller ikke, så perfekt som du er, men jeg sier likevel: Drøm søtt videre.

[kaja43]

Jeg har lest igjennom en del av tråden her, orket
ikke hele.
Jeg er helt enig i det meste av det Gaute skriver her.

Tenkte jeg skulle legge inn noen ord som utfyller det han skriver,
men det er egentlig ikke mulig å diskutere dette temaet skikkelig
på ett forum med så mange ulike mennesker.

Det han skriver er ikke noe en kan lese seg til, det er noe en
må oppleve vokse frem fra sitt indre. Ingen kan fortelle deg
noe om dine illusjoner og dine fryktbaserte handlinger.
Du må oppleve det selv som en indre visdom.
De færreste gjenkjenner sine egne illusjoner, men vi er
ofte gode på å se andres. Det er vel nok ett uttrykk for at
det er lettere å se utover enn innover?

Når en snakker om dette temaet så er det ikke for å opphøye
seg selv, tvert i mot ett ønske om å så noen frø i de som er
klare for å motta, sånn at de kan finne sin egen sannhet når
tiden er der. Alle skal ikke gå den veien i dette livet og det
er ikke noe mindreverdig med det.

Er du der at du ønsker å eie en masse, liker å hjelpe andre og
slite deg ut, ja så er det flott at du har tatt på deg den oppgaven.
For egoet skal dyrkes av mange fortsatt, det skal dyrkes til du blir så lei av
å møte motgang at du er villig til å gå noen harde runder med deg selv,
ikke bare en kort stund, men resten av livet, for å gjennomskue dine egne
illisjoner.

Det å bli provosert av at noen jobber med å gjennomskue seg selv og
oppfatte at de dermed opphøyer seg kan umulig være annet enn at du
speiler deg i noe du ikke enda er klar for å se i deg selv?

[ludoburgero]

http://www.adbusters.org/abtv/player.php?id=375

[Kimbara]

Jeg har lest igjennom en del av tråden her, orket
ikke hele.
Jeg er helt enig i det meste av det Gaute skriver her.

Tenkte jeg skulle legge inn noen ord som utfyller det han skriver,
men det er egentlig ikke mulig å diskutere dette temaet skikkelig
på ett forum med så mange ulike mennesker.

Det han skriver er ikke noe en kan lese seg til, det er noe en
må oppleve vokse frem fra sitt indre. Ingen kan fortelle deg
noe om dine illusjoner og dine fryktbaserte handlinger.
Du må oppleve det selv som en indre visdom.
De færreste gjenkjenner sine egne illusjoner, men vi er
ofte gode på å se andres. Det er vel nok ett uttrykk for at
det er lettere å se utover enn innover?

Når en snakker om dette temaet så er det ikke for å opphøye
seg selv, tvert i mot ett ønske om å så noen frø i de som er
klare for å motta, sånn at de kan finne sin egen sannhet når
tiden er der. Alle skal ikke gå den veien i dette livet og det
er ikke noe mindreverdig med det.

Er du der at du ønsker å eie en masse, liker å hjelpe andre og
slite deg ut, ja så er det flott at du har tatt på deg den oppgaven.
For egoet skal dyrkes av mange fortsatt, det skal dyrkes til du blir så lei av
å møte motgang at du er villig til å gå noen harde runder med deg selv,
ikke bare en kort stund, men resten av livet, for å gjennomskue dine egne
illisjoner.

Det å bli provosert av at noen jobber med å gjennomskue seg selv og
oppfatte at de dermed opphøyer seg kan umulig være annet enn at du
speiler deg i noe du ikke enda er klar for å se i deg selv?

Jeg skjønner hva du sier, men tenk litt nærmere etter; hvis disse menneskene utelukkende er ute etter å "finne seg selv" (for det er det du snakker om her)...hvorfor utbasunerer de da om det på et diskusjonsforum, for så å klage på at de får svar? Hvis de vil ha utelukkende positive tilbakemeldinger på slikt, så er det langt bedre å skrive blogg eller noe, hvor de kan slette eventuelle negative kommentarer.

Og hvorfor så frø i noen når man er av den oppfattelsen at man skal "tenke utenfor boksen" og "finne veien sjæl"? Da skal man ikke ta imot hjelp utenifra, for det er å rette blikket utover. Det blir jo feil...det skal rettes innover.

Nå var jeg litt spydig her, og ikke misforstå meg. Det er ikke noe galt i at folk retter blikket innover og blir kjent med seg selv, men det var i første omgang Plant Spirits innlegg som ble diskutert her. Gaute kom på banen og følte seg truffet.
Plant Spirit har et langt mer radikalt syn enn Gaute, slik jeg har oppfattet det, og jeg reagerer på måten de fremstiller troen sin. Enkelte ting er revnende feil, og andre ting både selvmotsigende og naivt...og særlig i Plant Spirits tilfelle; skadelig.

Og værsåsnill å ikke kom med det tafatte gamle forsøket på å speile alt vi som har en litt mer skeptisk natur skriver over på oss selv. Det blir litt for dumt.