Det er en selv som bestemmer alt. Vi er ikke frakoblet sjelen eller lyset vårt noen gang, men utfordringen ligger i å finne koblingen. Jeg vet at mange her inne tror at selvmord ikke har noe med kontrakten å gjøre, men jeg er ikke enig.(jfr. selvmordstråden) Livet er
ikke forutbestemt, men
forutdisponert. Vi styrer faktisk galeien mer eller mindre selv hele tiden, selv når andres avgjørelser og valg påvirker oss direkte. Det er ikke tilfeldig at vi har havnet der og da. Dette er vårt liv, vår kontrakt med oss sjøl. Men når det er sagt, så er det ikke bare oss selv planen innbefatter, men også alle andre karmagrupper og sjelegrupper. Det er et kjempepuslespill hvor alle potensielle muligheter blir vurdert. Husk at når vi ikke er her, ser vi alle potensialene i fremtiden på én gang. Vi skal alle jobbe gjennom karma og noen av oss har karma sammen. Her åpner det en mulighet for at nettopp selvmord kan være en lekse for noen. Hva er så mye verre med å begå selvmord enn å bli drept i en ulykke?(karmamessig, altså) Dersom noen går inn i et "kort oppdrag" hvem er det som bestemmer hvordan oppdraget skal fullbyrdes? Det er fri vilje, ingen som sjefer over oss, selv om vi mennesker tror det.
Jeg synes det er ganske arrogant å mene at selvmord er en feil måte å avbryte på, det minner meg om ego, noe mennesklig. Er det fordi et kristent grunnsyn fortsatt henger igjen og ser på dette som synd?
Jeg kan forstå etikken her. Som tidligere helsearbeider har jeg både vært sint på de som har forsøkt å ta sitt liv for "tilsynelatende bagateller", og faktisk unnet andre å få slippe det helvete livet hadde blitt for dem. Jeg er t.o.m. for eutanasi. Men dette er mennesklige attributter. Vi kan ikke tenke som mennesker når vi snakker om hva vi har bestemt oss for på et sjelsplan.
Dette er hva jeg tror og mener, jeg sier ikke at det er slik det er.