Magi og Okkult Praksis ⇒ Indre tempel

[ludoburgero]

Jeg visualiserer ikke tydelig og stedsbundet lengre.

Det var sånn før. Nå er det mer abstrakt, og det har alltid vært forskjellige steder - ofte bundet til bestemte tider i livet der jeg var der også, fysisk. Har brukt flere minner som jeg har koblet til refleksjon og "kjenne etter". Det blir vanskelig å forklare, men jeg kan forsøke å skrive noenlunde intuitivt om det - som på den måten et barn gjerne kunne sagt at noe "smaker rosa" eller at en mann "lukter farlig". Følger idéen?

OK, låta går omtrent som det her:

Inntrykkene jeg får av mennesker rundt meg er ofte veldig dype, på en veldig snar måte, men en veldig vurderende måte - der jeg veksler mellom å forholde meg overfladisk, objektivt og inngående.
Dette gjør jeg hele tiden, det er på en måte slik tankene mine fungerer. Ikke bare angående mennesker, men angående mange situasjoner jeg står foran. Valg jeg må ta, arbeidsoppgaver og hvordan jeg skal løse dem, musikk eller film jeg får inntrykk av;

Poenget er at tankegangen min er ikke statisk. Den flyr i mange forskjellige retninger hele tiden.
Før jeg vet ordet av det, står jeg bare igjen med kjernen (den er som regel alltid der), men den røde tråden - den "offisielle" - den er enkelte ganger simpelthen bare ikke der.

Tempelet mitt, om man skal kalle det det, skifte form og farge hele tiden.
Det finnes en indre sinnsro i meg. Jeg har dyp sjelefred, og jeg kan hente den når som helst.
Jeg kunne kalt det å koble helt ut, men til det er jeg et for følsomt menneske. Styres ikke nødvendigvis av emosjonene mine, men lysten til å kontinuerlig tilnærme meg en forståelse basert på dem, i tillegg til å se dualistisk på alt sammen med mer objektive øyne. Veksle mellom å være distansert, følelseskald, på nært hold og med varme, empati, eller i det minste sympati.

Det er ikke lett å hanskes med dette alltid, for det tar lett overhånd da jeg lar det begynne å gli. "Tempelet" kan dukke opp når som helst bare fordi jeg ikke tillater meg å flyte med på det som for mange ville være en rød tråd å følge. Hjernen min er selektiv i den grad av at den enten vil få med seg alt, eller så vil den bare ha med seg det essensielle og heller drive kreative krumspring på egenhånd. Slik er det når jeg ser en film det er meningen jeg skal bli revet med av. Er den full av action kan jeg bare glemme det; jeg blir som en person med ADHD. Tankene flyr, filmen utspiller seg som bakgrunnsstøy. Er det derimot en mer rolig og nedtonet film der jeg får studere mimikk, ansiktsuttrykk, replikkene, eller på en annen måte får være analytisk i ro og mak, så faller det absolutt helt i min smak - og da trenger jeg ikke konsentrere meg, og føler jeg får med meg alt som er av detaljer i filmen. Rart det der. Det har nok mye med min type "tempel" å gjøre.

Når jeg blir sint, opprørt... da finner jeg min vei inn i et annet tempel igjen.
Der lar jeg meg selv kjenne på det som gjør meg opprørt, og i ro og mak finner jeg årsakene.
Blir vanskelig å forklare på en visuell måte hvordan dette tempelet ser ut, men det kan minne nesten om en sjakt, kanskje et lite fangehull. Ikke at det føles negativt, men det er mørkt der. Jeg får tid og albumrom - tillater meg å kjenne etter, men isolerer problemet slik at det ikke resulterer i et raserianfall. Isolatet er selvfølgelig godt akkompagnert av disse dystre og noe trange omgivelsene, der det er meningen at jeg skal sitte innelåst litt og tenke over problemet. Hadde jeg stått på en åpen fotballstadioen eller på en øde øy, hadde jeg sett åpenheten og derfor heller følt meg mer hjelpesløs. Noen ganger er det fint å isolere det hele litt, for så lenge man har muligheten til å trå utenfor de rammene man har satt seg igjen, så kan man lufte det etter å ha "tellet til ti".

I stressituasjoner går jeg i tempelet som sier jeg ikke skal tenke for mye over det jeg gjør, men bare bli ferdig med det. På samme måte som "jo flere kokker, jo mere søl", blir det også i overopphetede situasjoner ingen grunn til å forsøke å gjøre enda flere ting på en gang.
Derfor blir jeg dessverre ansett noen ganger som lat, dersom jeg havner i stressede og oppjagede situasjoner. For jeg er av typen som avreagerer litt, for å ikke miste hodet helt.

Da kicker tempelet inn som sier at om jeg ikke konsentrerer meg om å gjøre dette med et kaldt hode i ro og mak, så kan det gå enda verre. Og jeg vet hvordan det blir, da raser samtlige templer sammen. Det er mange år siden jeg var "der" sist, men jeg har vært i situasjoner hvor jeg bokstavelig talt har fått blackout og gjort ting jeg har vært hundre prosent ute av stand til å huske OG ha kontroll over. Jeg vil aller helst aldri dit igjen, og det er snakk om nærmere 11 år siden det sist gang ble så ille.

Derfor er det fint å kunne snakke om disse indre tempelene. Jeg tror alle har et og trenger et.
Vi trenger å gå i oss selv noen ganger. Er det noe jeg har nok av, men som jeg allikevel skulle ønske jeg hadde mer av, så er det ro og fred i kropp og sinn. En får utrettet så mye mer da, og resultatene blir så mye bedre - enten det gjelder valg eller prestasjoner.

[Nephandi]

Jeg tror kanskje mange har mange forskellige indre templer opp igjennom. Kanskje det er virkelighetsflukt, men hva er egentlig virkeligheten? Er ikke den indre virkeligheten like virkelig og viktig som den ytre? Jeg tror vi skaper vår egen virkelighet jeg. ansett jeg tror de fleste har et trygt sted i sinnet man kan trekke seg tilbake til, og man har et for drømmer, og et for utviklig. Jeg tror faktisk mange har en hel indre by, ikke bare et indre tempel.

[Perle]

Synes Ole Brumm er så søt når han sitter på sitt tenkested på stokken sin.



Selv skapte jeg meg, i min vanskeligste tid, et eget sted.
Det er en hytte, langt inne i en forvokst skog, det er natt og fyr i peisen og foran døren min sitter en ulv og vokter. Der er det trygt.

Tenkesteder kan nok være så mangt, virkelighetsflukt, som det blir nevnt. Men også bare det å "låse døren" i sitt indre og ikke slippe noen inn før en har tenkt ferdig:)

[Nephandi]

Mitt tenkested er et fantastisk sted fullt av mystiske magikere, vampyrer, drager, cyborger, alver og annet gøy. Jeg ha rett og slett satt det i World of Darkness settingen til White Wolf i et Mage Chantry der. Vel ja, jeg bruker fiksjon i min magi, jeg vet jeg er rar, men hva kan jeg gjøre, jeg er Kaos magiker.

[Slettet_The Wolf]

Mitt indre rom er egentlig ganske enkelt. Det er en grønn eng, omringet av høye vakre trær og gjennom engen renner det en liten elv. Der føler jeg meg i ett med naturen

Hjelperne mine er også der av og til.

[Nephandi]

Høres ut som et nydelig sted. Kanskje hvordan vårt indre tempel ser ut er et mål på hvor vi føler oss mest hjemme. Jeg er Paganist, men jeg føler meg mest hjemme i byen (ikke nødvendigvis en by som i storby, men med bebyggelse og så videre.) så for meg er mitt indre tempel eller iallefall indre Åndelige steder bygninger og strukturer, men hvis man føler seg mest vel med naturen så kanskje tempelet blir et område i naturen. jeg vet ikke om det er slik, men det er en artig teori.

[Arven]

Jeg syns den teorien din er god jeg. Slik som ordtaket "Det hjertet er fullt av, renner munnen over med ", så er det logisk at vi bevisst eller ubevisst velger oss et eget sted som reflekterer det som ligger hjerte vårt nært. Jeg elsker vann og vind og naturlig fikk jeg et sted som består av nettopp de to :mozilla_smile:

[Nephandi]

Det har kanskje litt med hvilket element man er mest knyttet til, jeg føler meg mest knyttet til Vann og Luft så jeg tenker den kombinasjonen kanskje blir litt mer by enn for eksempel Jord ville ha vert, men det er mulig jeg er på jordet her.

[Bearchild]

Jeg har problemer med å visualisere. Sånn generelt. Etter at denne tråden ble startet har jeg forsøkt noen ganger å "finne" dette fristedet mitt.. men jeg klarer bare ikke å slå meg til ro noen plass!
For med en gang jeg "ser for meg" et eller annet fredelig sted bytter det liksom kulisser. Så fort at jeg ikke rekker å henge med, ei heller se noen av scenene ordentlig.

Dette er egentlig ikke noe nytt. Jeg har forsøkt tilsvarende før, bla. under guidede meditasjoner. Når man liksom skal finne det mest fredfulle stedet, gjerne med bølger eller en rislende bekk.. da ramler jeg ut. Jeg klarer ikke å "se for meg" hverken natur, bygninger, folk eller dyr. I beste fall er det farger, men det oppleves egentlig bare kaotisk. Som jo må være totalt motsatt av hva man er ute etter..

[Nephandi]

Hvem har sagt at man trenger å ha et fredelig indre tempel, prøv en slagmark, kanskje det gå bedere, alt som er viktig er at du har et sted hvor du kan trekke deg tiblake og møte det Åndelige, kanskje det skal være et sted fyllt av kaos, ikke fred og ro.

I tilegg hvis du ikke greier å visualisere kan du bare forestille deg at stedet er der, en slik fake it till you make it ting, hvis du ikke greier å se det så bare gjør så godt du kan. Også hvis du ikke greier å visualisere noe du ser, kanskje du kan gjøre det med lyder eller lukter og heller konstruere en indre tempel som er bassert på lukter eller lyder.

[Diffusa]

Jeg har problemer med å visualisere. Sånn generelt. Etter at denne tråden ble startet har jeg forsøkt noen ganger å "finne" dette fristedet mitt.. men jeg klarer bare ikke å slå meg til ro noen plass!
For med en gang jeg "ser for meg" et eller annet fredelig sted bytter det liksom kulisser. Så fort at jeg ikke rekker å henge med, ei heller se noen av scenene ordentlig.

Dette er egentlig ikke noe nytt. Jeg har forsøkt tilsvarende før, bla. under guidede meditasjoner. Når man liksom skal finne det mest fredfulle stedet, gjerne med bølger eller en rislende bekk.. da ramler jeg ut. Jeg klarer ikke å "se for meg" hverken natur, bygninger, folk eller dyr. I beste fall er det farger, men det oppleves egentlig bare kaotisk. Som jo må være totalt motsatt av hva man er ute etter..

Det er ca slik jeg også har hatt det når jeg har forsøkt å finne mitt indre tempel, altså når jeg har forsøkt på det ut i fra hvordan andre sier de har det. Som jeg skrev lenger her oppe så har jeg mitt tempel jeg også, men det er uten natur, dyr, mennesker og bygninger. Jeg tror kanskje det er slik fordi jeg har en tendens til å overanalysere og studere det som er rundt meg, jeg pleier ikke å si så mye men jeg får med meg mye ( får med deg alt det du ikke skulle få med deg, som mange sier ). Altså , det jeg vil frem til er at kanskje mitt tempel er "tomt" fordi jeg skal gi meg selv mulighet til å gå inn i meg selv istedet for å rette blikket utover?

[Bearchild]

Ingen dum tanke, Diffusa. Jeg har vel grublet litt i samme baner. At jeg kanskje leter på "feil sted" og at det må være noe annet enn omgivelser som gir meg indre ro? Men det oppleves alikavel litt frustrerende å ikke finne en konkret setting. Et "sted" jeg kan forholde meg til for å koble ut.

Det nærmeste jeg kommer er når jeg vaser rundt i skog og fjell og pusler på med mitt. Da er jeg i min helt egen verden, en vakuumboble, og løser vel alt av verdensproblemer..
Men å ta med seg dette- forsøke å frembringe den samme frihetsfølelsen i en godstol, det klarer jeg ikke. Så kanskje jeg får konkludere med at mitt indre tempel er ute under åpen himmel.

[Diffusa]

Tenk om det er der du er? Altså at du er i ditt indre tempel når du valser rundt i naturen og pusler med ditt? Selv så ligger jeg ikke stiv som en stokk når jeg er i mitt tempel, mangen ganger så er jeg midt oppi noe mens andre ganger så ligger jeg avslappet .

Det å gå bevisst inn er for meg lettest når jeg har våknet og fortsatt ligger i sengen, da er jeg veldig avslappet og ferdig uthvilt.

[Nephandi]

Jeg vet at jeg selv ofte går i den fellen at jeg henger meg for mye opp i hva jeg burde eller ikke burde føle, se og gjøre alt ette som hva andre har sagt at de opplever at jeg glemmer å lete etter hva som fungerer for meg selv. Faktum er atdet Åndelige er veldig inviduelt, hva fungerer for en person, eller hva en person opplever kan ikke alltid fungere for andre, de må finne sine egene metoder, og det er det ikke noe galt i.

[Buddha420]

En teknikk som jeg leste i Stillness Speaks(egentlig det hele boka handler om) er å lytte etter stillheten. Veldig enkelt uansett om det er bråkete rundt meg eller ikke. Lytte etter den underliggende stillheten. For meg fører det automatisk til en indre ro. Men jeg "ser" ingentig, det er bare helt stille og som om synet ikke er viktig for hjernen på en måte.