Moonstone skrev:ludoburgero skrev:Moonstone skrev:Vi mennesker har bare gått av å føle oss litt små også, etter århundrer med illusjoner at vi var Universets midtpunkt..
Jeg skjønner ærlig talt ikke hva du mener kan komme godt utav å føle oss små?
Kan du forklare hvorfor? Det hadde vært veldig interessant.
Hvorfor ikke?
Som jeg skrev over, så er det sikkert sunt for oss til en forrandring, siden vi trodde vi var Universets midtpunkt i flere tusen år.
Er det å være en brikke i en større helhet deprimerende da?
Menneskers store ego har bare godt av å få noen aha opplevelser for å kanskje bli litt ydmyk ovenfor Universet?
Hvis vi forstår helheten vi er en liten brikke i, kanskje vi hadde begynt å behandle hverandre og Jorda annerledes og bedre
Nå stiller du jo egentlig bare en hel del spørsmål tilbake på spørsmålet mitt istedenfor å svare.
Jeg så at du skrev det ja, at vi trodde vi var midtpunktet. Det er det forsåvidt fremdeles mange som enda tror. Men som du skriver til slutt så mener du at vi må føle oss små og ubetydelige, som sandkorn, for at vi skal kunne behandle hverandre og jorda annerledes og bedre?
Da henger jeg ikke med lengre, for hvis vi skal behandle
hverandre, altså alle disse andre små og ubetydelige menneskene som er like små og ubetydelige som oss selv, bedre... hva godt ville det komme utav det? Og så er det jo ikke logisk at man behandler folk bedre dersom man ikke ser på dem med en viss toleranse og/eller respekt. For du snakker vel om andre mennesker?
Du sier ganske så overbevist at vi bare er en liten brikke i en større helhet, men hva om vi ikke er det? Hva om vi er unike og kjempeviktige? Skulle det måtte bety at vi ikke likevel kunne klare å tenke oss om og være mer reflekterte enn det vi er, når vi ser hvordan vi behandler jorda?
Jeg tror egentlig det du kommer med er ønsketenkning om "et bedre sted der ute" bare fordi du er litt oppgitt over hvordan situasjonen er "her borte". Sånn trenger det nødvendigvis ikke å være, og det kan være det virker mot sin hensikt å tenke sånt. For tenk om folk heller hadde forstått noe så elementært som den fine miljøpropagandaen som lå i Barne TV for et par tiår tilbake... Blekkulf og deres motto: "Bruk hodet - vi har bare en klode!"
Er det så ille å tro godt og stort om hverandre og seg selv?
Hvorfor i all verden er det det? Trikset er vel å kunne ta ansvar og se seg selv i et større perspektiv til tross for at man ikke skal måtte føle seg små for å gjøre det. Vi kan ikke sitte og drømme oss vekk om hvor mye bedre ting kunne ha vært eller hvor mye bedre ting kanskje er på andre planeter. Vi må rydde opp HER og NÅ og tenke på fremtiden HER. Foreløpig er det det eneste vi kan gjøre, og det er det mest konkrete man må gripe fatt i.
Det er her vi må starte.