Astarte skrev:Jeg undres over at denne sjarlatanen får holde på jeg.
Kan det ha noe å gjøre med menneskers ønske om å tro på det overnaturlige, spesielt når de er mest sårbare? Tross alt blir vi alle gjennom livet ofre for å miste folk vi er glade i.
Så det blir etter hvert mange av oss.
En annen sak er at denne ønsketenkning er så sterk etter å som barn ha vokst opp med fantasier fabrikkert av Walt Disney og disse eventyrverdenene å rømme til, for ikke å snakke om all underholdningen som følger oss gjennom ungdommen - ja, også inn i voksenlivet. Vi får ikoner å forholde oss til - forbilder - popstjerner, rockestjerner, filmstjerner, talsmenn og frontfigurer for både det ene og det andre. Alle disse stjernene.
I tillegg har vi reklame for det ene og det andre, vi blir "produktbevisste" (les: merkebevisste) og til de grader hjernevasket. Nå høres jeg sikkert paranoid ut og det ene og det andre i manges øyne, men det driter jeg i, for jeg mener at alt dette henger sammen. Om man bare tar et liiiiiiite, lite skritt til sides... og så litt lengre tilbake... ja, bare pittelitt... jeg vet at man tør om man bare vil...
For det er sånn vi flokkdyr fungerer! Vi finner ledere.
Det er disse som gir oss det vi ønsker og det vi drømmer om. Det er dette som gjør at mange av oss håpløse plutselig sitter med håp likevel, i en verden som dette. Nå er jeg superdystopisk og ultrapessimistisk av natur, og jeg mener det vil gå rett til helvete med oss pga. vår iboende trang til å manipulere omgivelsene våre, spesielt er jeg oppgitt over hvor grådige vi mennesker er, og mener dette er vår egen største fiende - som ligger enten latent eller veldig, veldig aktivt i alle og enhver av oss.
Om man vil utøve litt makt og kjenne litt på all den gleden denne grådigheten kan gi oss, må vi derfor ha et overtall med flokkdyr. Noe som også finnes i oss alle, på samme måte.
Vi lar oss lure fordi vi vil la oss lure.
Det er bare til å innrømme ovenfor seg selv, så kan man starte derfra.
For når alt kommer til alt, så er det om å gjøre og være den smarteste, som ikke blir lurt. Det forutsetter et sterkt ønske om å ikke være så jævla lettlurt. Kritisk, skeptisk, kalle det hva man vil... det er ikke nødvendig å kvitte seg med all tro, men å være godtroende og naiv er ikke alltid like lurt. Det er vel som med alt annet - at man bør vite hva man skal være mer kritisk til og hva man kan tillate seg å tro på.
Så slipper man å bli lurt av folk som har mistet bakkekontakten i troen på at de selv er gitt gudelignende gaver, slik som denne fjotten tydeligvis.