Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Nær døden opplevelse? Del din historie.

[Jeppski]

Da jeg var liten baby begynte jeg å kveles mens jeg lå i krybben. Hvis ikke pappa hadde funnet meg, hadde jeg vært død. Men jeg husker ikke noe fra det.

[OnlyOne]

Jeg har hatt en "nær-døden" opplevelse som jeg vil dele med dere.
Det var den gangen da jeg var der omtrent 7-9 år.
Jeg var ute å syklet sammen med kusina og søstra mi..
Vi skulle krysse en bilvei, hovedveien eller man kan rett og slett
si motorveien :mozilla_wink:
Først var det kusina, så søstra og til sist meg!
De nærmest løp over veien, fordi litt lenger borte er det en stor, skummel
sving. Så skulle jeg krysse veien. Jeg løp også, men er ikke så rask med sykkelen..
Så skjedde det. En kvist satte seg fast i kjedene, så jeg måtte stoppe opp
og løse den. Jeg prøve å ta den kvisten av, så forsiktig så mulig..
Da hørte jeg det.
En stor trailer, minst i 100 km/t (det var det jeg tenkte), rett mot meg!
Jeg hoppet opp, rev av kvisten så den brakk og sprettet av veien med sykkelen,
rett til grøfta...!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg nesten svevde som om noen løftet meg opp..
Det hørtes ut så sprøtt, ikke sant?

Selv om det ikke høres så skummel, var det ganske...

[Strandern]

60 km/t krasj i bakenden på en liten Daihatsu, på motorsykkel Smalt godt det!

Hagle som eksploderte da jeg skjøt lerduer...gammel og morken hagle, dårlig stål.

Datt 11 meter rett ned i hard snø på jobb (klatret i skiheis-stolpe) da det ene trinnet på stigen knakk...slo høyre skulder ut av ledd (Skipatrulje dytta den på plass igjen rett etterpå, litt svimmel, vond rygg i noen dager. Flaks jeg ikke traff snøkannonen under

[Prismia]

Jeg har hatt en "nær-døden" opplevelse som jeg vil dele med dere.
Det var den gangen da jeg var der omtrent 7-9 år.
Jeg var ute å syklet sammen med kusina og søstra mi..
Vi skulle krysse en bilvei, hovedveien eller man kan rett og slett
si motorveien :mozilla_wink:
Først var det kusina, så søstra og til sist meg!
De nærmest løp over veien, fordi litt lenger borte er det en stor, skummel
sving. Så skulle jeg krysse veien. Jeg løp også, men er ikke så rask med sykkelen..
Så skjedde det. En kvist satte seg fast i kjedene, så jeg måtte stoppe opp
og løse den. Jeg prøve å ta den kvisten av, så forsiktig så mulig..
Da hørte jeg det.
En stor trailer, minst i 100 km/t (det var det jeg tenkte), rett mot meg!
Jeg hoppet opp, rev av kvisten så den brakk og sprettet av veien med sykkelen,
rett til grøfta...!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg nesten svevde som om noen løftet meg opp..
Det hørtes ut så sprøtt, ikke sant?

Selv om det ikke høres så skummel, var det ganske...

Siden traileren sikkert var stor og den kjørte fort, og du var liten og lett så var det sikkert lufttrykket når den kjørte forbi som fikk deg til å sveve Eller en hjelper, men jeg trur det var lufttrykket.

Jeg opplevde noe lignende, det nærmeste døden jeg har vært men ble ikke skadet. Jeg gikk av skolebussen etter skoletid på ungdomsskolen, jeg løp sist over veien etter de andre som gikk av på samme busstopp uten å tenke på å se meg for. En diger trailer stoppet ca 0.5 meter unna meg! Hadde sjåføren ikke fulgt med og de andre ikke løp over veien først så han så de først, så hadde han sikkert meid meg ned. Det skjedde i sakte film for meg og jeg stivnet og snudde meg mot traileren, akkurat som på film!

[neidee]

Har faktisk tre stykker..

Den første var når jeg var i 8-9 alderen, da jeg ble påkjørt av en bil og jeg syklet (skulle sykle til bestemoren min som bodde noen gater nedom). Alt skjedde rundt 19:00 tiden da sola begynte å gå ned, det var en mann som kjørte mot solen og vart blendet så han så ikke meg, og når jeg hørte høy motorlyd bak meg då rakk jeg å snu meg før jeg så bilen kjørte rett i bakenden på sykkelen min. Før jeg traff bilen så ble alt svart og hjertet mitt dunket svært sakte, jeg husker jeg ikke tok igjen øyene, for jeg så sjaføren i øyene rett før. Jeg for over panseret og kakket hodet inn i frontruta. Sykkelen min var totalvridd, og jeg blødde fra hodet og hadde hjernerystelse.

Den andre gangen var når jeg og en kompis var ute ifjor sommer, så møtte vi på en annen kompis som hadde moped. Han kjørte i litt stor fart på en parkeringsplass, mister kontrollen og kommer rett mot meg. Han var kanskje to/ en og en halv meter fra meg (Han kom skrensende mot meg) da jeg nesten så hele livet mitt iløpet av ett halvt sekund og jeg hadde tenkt til å flytte meg til høgre, men rett etter denne ''flashbacken'' ble jeg kastet til venstre, noe som jeg ikke hadde tenkt til selv, mopedisten hadde truffet meg om jeg hadde tatt til høgre. (Han slo ut flere tenner oppe og nede, brøt armen)

Den tredje gangen, var når en annen kompis, kastet meg rundt så jeg landet på nakken rett på ett betongulv og nesten brøt nakken. Jeg lå i flere timer uten at jeg husker noe, jeg hadde lite klær på meg, men fortsatt så var jeg varm over hele kroppen. Selv husker jeg ingenting, men de andre sa jeg ble iskald.

Vet ikke om dette er Nær Døden Opplevelser eller ikke, men ville bare dele dette. Er også ting jeg har blitt fortalt i senere tid, og jeg husker ikke alt som skjedde.

[busycat]

Jeg holdte på å dø av krybbedød når jeg var baby, men det husker jeg ingenting av.

Jeg holdte også på å dø av RS virus som baby og hvis ambulansen hadde kommet 5 minutter senere hadde jeg vært død. Husker heller ingenting av det.

Jeg holdte også på å dø av astma anfall da jeg var lita, men husker heller ingenting av det.

Så jeg har holdt på å dø over 3 ganger, men har ingen typisk "nær døden opplevelse" å dele.

[sussine]

En historie jeg har skrevet om min ndo,jeg lurer på om det er den som kommer i drømmene mine nu?


Hun følte seg ikke så høy i hatten akkurat der hun satt uttafor B3 og ventet på sin tur,synne hadde ventet lenge på denne dagen,hun hadde ikke følt seg så bra i det siste,når hun tenkte seg om så startet det hele for tre år siden snart,den fundamentale tabben som satte i gang faenskapen skulle koste dyrt.
Hun vrei litt på seg der hun satt,ristet forsiktig på hodet som å vifte vekk tankene som automatisk begynte renne på,det hadde vært noen tøffe år ja,minnene satt enda,de gode hadde hun spart inni hjertet, og de mindre gode dem hadde hun prøvd så godt hun kunne å bli kvitt.
det skulle vise seg å ikke være så enkelt å glemme ,synne hadde altid hatt et ønske om å passe inn og være som alle andre,men når hun tenkte seg om så måtte hun innrømme at det kom hun aldri til å gjøre,hun kom altid til å være den halvsprøe jenta,med masse fart, sprell og humor,men også en alvorlig side,en side ikke så mange hadde sett men den var der,sammen med det heftige temperamanget.
Synne tenkte lenger tilbake nå,fire og et halvt år tilbake ca,episoden som skulle forme resten av livet hennes,det var nok dette som myknet meg litt tenkte hun,litt mer ydmyk,hun ville aldri glemme redselen,aldri glemme smerten,lengselen og håpet.
Hun ble avbrutt i tankene da navnet hennes ble ropt opp,synne du kan komme inn nå sier den kjekke legen i hvitt,hun tar seg i å tenke igjen,søren heller han er vakker,formene og de hendene,hender som var store og akkurat som hun likte,men det var ikke derfor hun var her,hun hviste hva som skulle skje,hun hadde drømt om det,og magefølelsen sa at hun måtte bare stålsette seg og ikke la redselen ta overtaket,redselen ja,den altoppslukende knugende følelsen som kom spesielt når den ikke skulle komme,hun var så redd,så redd for å dø,så redd for ikke lenge å være til,livet var en gave tenkte hun.
Men igjen måtte hun riste av seg alt tankekaoset,for hun hørte legen i bakgrunnen,du kan komme tilbake om ei uke,da skal vi se om vi ikke får gjordt deg frisk igjen,det blir vel godt spør han?joda tenker hun,det blir godt.
hun maner frem gode tanker,om hva hun skal finne på da,først skal hun reise på ferie,komme seg til hektene,så skal hun gjøre alt det hun ikke har kunnet gjordt til nå,stå på ski,slalom,ake i full fart ned bakkene så vinden uler rundt ørene hennes,kjenne håret som vaier rundt hodet på henne,fri som fuglen tenker hun,fri til å leve som jeg vil.
Synne er sliten nå,det er gått ei uke snart,en dag igjen nå til den store dagen,tankekaoset er verre en verst,hun bruker sovetabletter på natta for å få sove,hun klarer ikke la være å kjenne på redselen,det har vært mange dager den siste uka der tårene har tatt over for fornuften,der redselen har bitt seg fast i musklene hennes som ei isklo,la meg bare bli ferdig tenker hun.
så når dagen går over i natt, og månen og stjernene kommer frem på himmelen, da ber synne ei stille bønn til englene,vær med meg i morgen,vær hendene inni meg og vær fingrene som stryker meg over kinnet,vær der og gi meg styrke,det er det siste hun tenker også før hun sovner inn på operasjons bordet dagen etterpå.
Hun hadde en følelse av å ha vært våken under hele operasjonen,hun hadde sett legene mens de arbeidet inne i magen hennes,det hadde vært som en slags våken drømme tilstand,som den følelsen du har når du har ligget en hel natt og drømt,når du våkner så er du helt svett og tenker dette var jammen virkelig,slik følte synne det,hun kunne se og høre men alikevell kjente hun ikke noe,hun kunne enda høre stemmen til den kjekke legen med de store hendene,hun tok seg i å tenke det var noen utrulig store hender han hadde til å være lege.
Synne var ikke redd, for lyset var så sterkt,det var så trygt og godt,hun visste hun nå hadde et valg,skulle hun gå mot lyset eller skulle hun bli?skulle hun fortsette sloss?orket hun mer smerte nå tenkte hun?hun kunne høre sine barns stemme bak i minnet sitt,mamma se der peikte den lille gutten,se den fuglen mamma,synne visste med ett at hun hadde ikke noe valg,det var bare en ting å gjøre det var å sloss,tårene rant ned kinenne hennes da hun snudde seg vekk fra lyset og sa jeg kommer tilbake senere.
tårene rant enda da synne våknet av at noen sto å reiv i henne,hun hørte stemmen til den kjekke legen,pust synne,pust,er du med oss??hun skulle aldri glemme det smilet da hun åpnet øynene og så inn i legens øyne,da hviste hun at hun var tilbake.
Stakkars synne,hadde hun bare hvist på forrhånd,hun var jammen ikke sikker da hva hennes valg ville vært,smertene og tankene var det verste,smerten over ikke kunne gå,ikke kunne røre seg,redselen og det store ønsket om å bare kunne få krype inn i armene til han,kjære du sa synne stille,bare jeg kunne fått en liten klem nå,kunne jeg bare synke sammen i armene dine,men tankene varte ikke lenger en til neste morfin sprøyte,da tok de skumle drømmene over.
Synne ropte høyt,det kom som et ul som kunne skremt vettet av hele avdelinga,det er edderkopper der pekte hun opp i taket,hun sprella som best hun kunne men smertene var for sterke, så hun måtte slutte med det men hylene var fæle, og seinere fikk hun høre at de andre pasientene trudde hun var bikka over,hun hviste nå at det var morfinen som gjorde det,den og blodtillførselen hun fikk.
Hun hviste ikke lenger hvor lang tid det hadde gått,eller hva som hadde skjedd,det eneste hun visste var det legene ville si,hun hadde fått barna på besøk når hun frisknet litt til,det var den lille biten som holdt henne fra å klikke,men tankene slapp aldri,tankene og redselen for å bli borte,hva skulle hennes små engler gjøre da tenkte hun??
Det hadde gått tre uker,tre lange redselslagne uker tenkte Synne,der tanker,redsel og håp hadde avløst hverandre,men idag var det tid for å se fremover,fremover mot en lysere tid håpet hun,hun hadde frisknet mirakuløst til etterhvert,et mirakel ja,det hadde legene kalt det,men synne selv tenkte nå sitt,for hun hviste det ikke var hennes tur enda denne gangen,det var bare slik det var men det orket hun ikke gi seg inn på å forklare.
Med hver sin lille engel i hånden hadde synne dratt fra sykehuset,hun var ikke så god til beins lenger etter så lang tid i sengen,men legene mente at bare hun ga det tid så ville styrken bli bedre etterhvert,tid tenkte Synne,så heldig jeg er som har tid.
Hjemme var det stille,stille som i graven tenkte hun der hun låste seg inn,vel inne kom det lille kattekreket hennes mjauende og synne smilte bredt...pusen hadde ventet trofast på sin matmor,mat hadde den fått av gode naboer,da tenkte hun at det neste hun måtte huske på var blomster for å få takket for hjelpen.
Men ikke enda,hun sank sammen i sofaen for nå ville hun ta seg tid til ettertanke,hun ville starte på nytt,for var det en ting synne hadde lært var det det at livet er en gave og ikke noe man skal ta forgitt,da hun hadde befunnet seg så nær døden hadde hun forstått at det ikke var hennes tur,selv om hun hadde vært nær å aldri holde sine kjære i hånden mer,aldri få holde sin englegutts hånd i sin,og aldri få kjenne pusten hans mot kinnet sitt.
da synne tenkte disse tankene kom tårene,de bare rant ned kinnene i tanken på hvor nær hun hadde vært.
Hun krøp sammen og hulket høyt,hun hviste det at aldri mer,aldri mer skulle noen få skjære i henne,aldri mer skulle hun vel ta livet forgitt,og aldri mer skulle vel noen få fortelle henne at hun ikke var god nok,for hvem kunne vel si det?hun hadde sloss og hun hadde vunnet,ingen kunne kreve mer.
Hun tittet ut vinduet,det snedde,mange store sneflak som ramlet ned på bakken,hun reiste seg og gikk ut på trappa og der hun ble stående mens smilet bredte seg i ansiktet hennes,snart,snart tenkte hun da skal jeg på aketur.
I det Synne går inn igjen ringer tlf,hun tar av tlf røret, i andre enden hører hun en stemme som igjen bringer tårene hennes frem,kjære synne jenta mi jeg er på tur,nå skal du få hvile jenta mi.
Synne hviste hun hadde en vei å gå men den var lys, med sine kjære der kunne hun klare alt,og han som hadde ventet til tross for all sykdom,han var der for henne,så hun hadde ikke lov å klage,hun var tross alt i live.
Til minne om en min kjære veninne som ikke var så heldig.

[Lilja]

Det var en vakkert skrevet histore! Takk for at du deler.


Mvh Lilja

[sussine]

takk:)når jeg nå sitter leser den igjen så klarer jeg ikke befri meg for den følelsen jeg hadde i drømmen,den var akkurat som da,et lys som bare samler seg rundt deg,og den følelsen man får når man får narkose nesten,før man sovner inn og man kjenner hele kroppen bare svinner inn i en egen rus der ikke no betyr noe.

[Svartepus]

Bumper denne tråden for å legge ut en interessant artikkel! Her har vi altså en tidligere skeptiker som har "sett lyset" og skiftet mening om fenomenet NDO:

http://www.dagbladet.no/2012/10/10/nyhe ... /23802208/

:like

[Sleepyastral]

Som realist og biolog må jeg jo bare komme med en ting. Rent evolusjonsteoretisk sett er det INGENTING som skulle gagne oss ved at det kan være en fantastisk opplevelse å dø. Det er rett og slett ingen grunn til at "naturen" skulle evolvert frem tunneller og lys etc i det hjernen var i ferd med å skru av. Så i mine øyne tyder dette på at vi har en ånd/ sjel som lever videre!

[Svartepus]

Interessant synsvinkel! Det har jeg ikke tenkt på

[Jeppski]

Det er nå heller trodd at forskjellige nevrotransmittere blir frigjort som får nevronene til å skyte av i hytt og pine og at det er ihvertfall en del av forklaringen. Astronauter og piloter som trener seg på å tåle høye G-krefter har også rapportert å oppleve lignende ting når de trener i de gigantiske sentrifugene når de besvimer. De er jo ikke nær døden, men alt blodet presses ned i kroppen.

[HappeTittenTooYouNow]

Astronauter og piloter oppnår LIGNENDE opplevelser...

[Bearchild]

Det er nå heller trodd at forskjellige nevrotransmittere blir frigjort som får nevronene til å skyte av i hytt og pine og at det er ihvertfall en del av forklaringen. Astronauter og piloter som trener seg på å tåle høye G-krefter har også rapportert å oppleve lignende ting når de trener i de gigantiske sentrifugene når de besvimer. De er jo ikke nær døden, men alt blodet presses ned i kroppen.

Hvordan er det med folk som "bare" besvimer? Forteller de om lignende opplevelser? Eller for den del, hva med de som har epilepsi,- ser de "lyset" under anfall?
Astronauter og piloter utsettes vel for enormt press i disse sentrifugene, den fysiske påkjenningen må vel kunne sies å være ekstrem ifht hva menneskekroppen kan tåle. Hvor mange G er det snakk om, og hvor mye regnes som dødelig?