Kappa skrev:Jeg synes det er spennende å se om det finnes folk som ikke tror på gud men tror på ånder og gjenferd.
Har bare tenkt at hvis man tror på ånder og gjenferd så man vel også tro på gud.
Ja, man skulle tro det, logisk på en måte, men...
Uansett så ligger nok undringen på lur hos de aller fleste, om ikke alle, da mer eller mindre, og nå og da.
Det finnes altså én Gud, den ekte, men så finnes det også mange etterligninger, som da ikke blir annet enn avguder, kan heller ikke bli noe annet. Du kan si det slik; åndeverdenen er delt inn i to sider, den rene siden er Gud og Hans engler og skapninger forøvrig. Den andre og urene siden er Satan hans engler/demoner.
En mann sa det slik engang, da vi snakket om dette: Det er en konstant krig i åndeverdenen, Guds hær mot Satans hær, og slagmarken er oss mennesker.
Så derfor, alt som skjer her i vår fysiske verden, det har sitt utspring ifra den åndelige.
Gud er tålmodig med oss, Han ønsker å ha daglig samfunn med oss, ja Han elsker oss rett og slett, og det er også derfor Han kaller på oss dagen lang. Vi har ingen av oss noe i oss selv å skryte/rose oss av overfor Gud. Men Han ser i nåde til og tilgir oss alt vi har gjort og renser oss slik at vi blir hvite som snø, om vi vil.
Jeg selv levde et ganske så syndefullt liv, det skal jeg innrømme, og ikke noe typisk A4 liv nei. Og uten tanke på at det fantes en Gud i himmelen, trodde heller ikke at Han kunne finnes, etter all den ondskapen og urettferdigheten som regjerte hverdagen og ofte ødela de gode stundene. Så jeg ble forherdet, ja vi har lett for å bli det i dette åndelige mørket. Men Gud ville det anderledes, og jeg grep sjansen.
Trodde i begynnelsen på mitt nye liv, altså livet med Gud, at det var det, nå blir alt stille og fredelig, men den gang ei, det var da det hele begynte, nå begynte den virkelige læringsprosessen.
Et tidlig minne jeg har, var en diskusjon med en kvinne som hadde vært "kristen" nesten hele sitt liv. Kristen i anførel, for hun var/er av det religiøse slaget. Hun var ikke noe særlig begeistret, når alt kom til alt, selv om hun gav uttrykk for et i begynnelsen da. Men vårt syn var ganske så ulikt om mangt og meget, ja hun stod, står fortsatt i Den Norske Kirke.
Etter som diskusjonen vår skred frem, ble vår uenighet mer og mer til å ta og føle på, kan man si. Jeg var jo åpen og hadde fortalt hvilken stor synder jeg hadde vært, og dette kom i retur etterhvert såklart. For jo, hun hadde da ikke gjort det, og slettes ikke slikt, og det fikk da være grenser. Og videre; hvem er du som kommer og skal belære meg, og slikt...Hennes ektemann var da hjertens enig med henne såklart. Dette var hjemme hos dem, ja jeg tok motet til meg og gjorde dem et besøk. Var ganske så ny i min vandring med Herren.
En stund trodde jeg at jeg hade tatt meg vann over hodet, så hva nu, tenkte jeg? men så kom Herren meg til hjelp, og minnet meg om sitt ord der og da. Ja det var disse forløsende ord, akkurat de jeg trengte der og da:
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.
Med de sanne ordene ble situasjonen snudd, ja Herren var selv mektig tilstedet.
Åndeverdenen er høyst virkelig, både den onde og den gode siden. Men Gud er den som har livets evige ord, og er Den, med stor D, som alene kan lede oss på riktig kurs hjem til sitt evighets, ja kjærlighetens rike.
Det er ikke oppkommet i noe menneskes hjerter, eller tanker, hva Gud har beredt for alle de som ELSKER Ham, for det er så fantastisk at det overgår enhver forestillings evne, og menneskelig forstand.
Gud er en høyst personlig Gud, og ved Hans Ord er alt skapt.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.
Jesus har alt ryddet veien for oss, han er også Ordet som Johannes skrev om i evangeliet. Evangeliet betyr rett og slett - Det Glade Budskap.
Hehe nå bare spekulerer jeg litt rundt her med meg selv 
