ludoburgero skrev:BA. skrev:Etter at vi er døde yrer det av liv i kroppen vår. Bakteriefloraen tar helt av, det dukker opp insekter og åtseletere og en livløs kropp er full av liv.
Igjen må du peke på det vi kjenner til.
Jeg søker litt spekulasjon, litt nysgjerrighet her.
Det er nesten som å ville spørre etter sjokomelk på en pen restaurant?
Du spør og jeg svarer.
Du burde forvente at mine svar ikke er rene spekulasjoner, men svar som har holdepunkt i vitenskap. Hvis du søker ville spekulasjoner bør du stille spørsmålene til andre enn meg.
Det jeg mente med dette var at vi selv har satt kriteriene, gjennom vitenskapen og gjennom ordene og definisjonene våre på hva som er liv.
Vi kan aldri komme foruten de rammene og begrensningene vi selv har satt opp som hinder for videre utvikling. Det må nesten være forutsatt at vi mennesker selv er GUDER som vet ALT for å kunne få vite noe mer. Ironisk nok.
Vi felles av disse rammene før eller siden, når det kommer til stykket.
Det er kanskje slik vi har fått bevis for når det skjer uforklarlige hendelser
(uten logiske eller vitenskapelige forklaringer... les: tilstrekkelige logiske eller tilstrekkelige vitenskapelige forklaringer......)
Ved ordenes betydning har vi satt kriteriene. Når et ord er definert slik eller slik, så er det betydningen, og kriteriene er satt. Det er ingen hinder for videre utvikling, men å plutselig la ordet innebære alt, så mister det sin begrensende betydning, og er da nytteløst/unyttig.
For å kunne vite, må vi akseptere at vi ikke vet. Vi må være klar over at den viten vi besitter ikke er Sannheten(tm). Vi sitter med sannsynligheter og kan kun anta at ting henger sammen slik eller så. Når sannsynligheten er overveldende kan vi begynne å snakke om viten.
Stein (f.eks. Ørnhøi) kan da leve, men en kvarts har ikke liv i seg selv, men det kan være rom for liv i hulrom i steinen.
Igjen peker du på det vi kjenner fra før.
Og så sa jeg en stein. Ikke en Stein.
Legg merke til at egennavn skrives med stor forbokstav
Beklager at du ikke forsto humoren. Jeg burde gjort den tydligere med smiley.
Dette er imidlertid ikke noe du visste fra før, siden du kunne påstå at en stein kan leve.
Bevissthet er ikke en forutsetning for liv. Livet kan ha andre former enn vi kjenner til, men for å defineres som liv av vitenskapen, må det inneha de nevnte kriterier.
Hvordan vet du dette?
Fori dette er vitenskapens definisjon på liv.
Har du en annen bevissthet utenom din egen?
Jeg har en fellesskapsbevissthet, og jeg har empati, som kan sies å være andres bevissthet.
Hva vil du fram til?
Du kan ikke beskrive en annens bevissthet utenom å gå etter dine egne kriterier, eller andres betraktninger og nedskrevne regler for hva som er hva.
Igjen felles vi av våre individuelle rammer og virkelighetsoppfatning.
Hva er bevissthet? Det jeg tenker som bevissthet er tanker. Innlærte tenkemåter er en del av bevisstheten, hukommelsen er en del, osv.
Uten tenke selv kan jeg ikke sete meg inn i hvordan andre tenker, men jeg kan fint gjøre det uten å legge mine egne tenkemåter inn i andres tenkemåter.
Du har tydeligvis et ønske om å ødelegge språket, siden du skal kalle alt for liv. Det betyr at ordet i seg selv mister sin betydning, akkurat som ordet sannhet mister sin betydning, dersom alt skal regnes som sannhet.
Jeg har da ikke noe ønske om å ødelegge språket, BA...
Det jeg derimot vil er å ikke begrense definisjonene til å ikke være uten unntak, til å romme mere enn det vi allerede har. Ikke å lett slippe alt under en definisjon uten å oppfylle kriterier, eller uten å være aktsom, uten å være kritisk vurderende...
nei snarere tvert imot: å være litt mer altinkluderende; å søke litt MER!
Håper så gjerne du tror meg. Du tror jeg er ute etter å så
"uvitenhet". På lik linje som deg er jeg ute etter å stille spørsmål ved det vedtatte.
Vi har vel bare hver vår metode og hvert vårt ståsted.
Når du vil at alle skal ha sin egne sannhet, så fratar du ordet sannhet sin betydning. Du likestiller det med tro, og ødelegger 'sannhet' som ord i språket. Nå sier du at alt er liv, og dermed fjerner du dette ordets betydning også. Hva blir det neste? Skal vi kalle alt for godt også, så slipper vi å tenke mer på hva som er godt eller ondt?
Poenget med en definisjon er nettopp å avklare hva som dekkes av ordet og hva som ikke dekkes av ordet. Det innebærer begrensning, og denne begrensningen er nødvendig for at ordet skal ha noen betydning.
Tenk deg en setning der ingen ord har noen begrensning.
"Alt alt alt alt alt, alt alt alt ,alt alt, alt alt alt alt?"
Fordi jeg ikke ville være så egosentrisk, byttet jeg ut 'jeg' med 'alt', jeg byttet ut alle substantiver med 'alt', for at setningen også kunne være gyldig vedrørende andre ting, og siden jeg var så godt i gang med å være inkluderende så var jeg inkluderende når det gjaldt alle andre ordgrupper også.