Jeg har hørt mange si at vi opplever dette av åndelige årsaker, men jeg må si at den perioden jeg har opplevd har vært vanvittig tøff og gjort meg ekstremt kritisk. Nesten gjort så jeg har mistet all tro.. i perioder var jeg hellig overbevist om at det slett ikke fantes noe mer. Men så har jeg også opplevd en slik periode som har vart i nærmere to år, og først nå merker jeg at jeg begynner å oppleve ting igjen. At intuisjonen kommer tilbake, magefølelsen er på plass og jeg opplever å plutselig gjøre noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre igjen: kommunisere med "den andre siden".
Jeg har fått kjenne på all verdens frykt jeg ikke visste jeg hadde en gang, og jeg har nok forandret meg, sett nye sider av meg selv og blitt sterkere i løpet av denne perioden. Jeg ser så absolutt en mening med det, men det skal jeg ærlig innrømme at jeg IKKE gjorde whatsoever når det stod på som verst. Jeg opplevde det som om jeg forsvant nedover på utviklingsstigen, og gikk fra å være verdens mest sympatiske person til å være ei ordentlig heks til tider (pun intended). Og jeg har lært å ikke ta for gitt den gaven jeg har fått ved å være så åpen, for jeg så hvordan jeg klarte meg uten den...
Det å kjenne at man langt fra er så åndelig utviklet som man har trodd er også en god lærepenge. Hvordan skulle jeg vært i stand til å forstå aggresjon, redsel og frustrasjon hvis jeg ikke hadde opplevd det selv?
Ja, livet er tøft dere .... og fantastisk til tider
