Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Noen dere ville se igjen?

[Rosalind]

Det er mange...søsteren min, mamma, besteforeldre, favorittonkelen min, venninna mi...hesten min, katta mi gjennom 14 år....
Jeg vet de aldri har forlatt meg, at de er bare en tanke unna, men det hjelper fanken ikke når en savner varmen fra huden deres, snakke i telefonen med dem, be dem på kake, gi dem en fin gave en vet de hadde satt pris på....alle de små tingene en tar for gitt...

Uff da...Du hadde vist mistet mangen du var glad i jeg har aldri mistet noen jeg kjente så veldig godt bare farfaren min som døde når pappa var liten og grandonkelen min som døde for litt over 2 år siden,men han var ikke så mye på besøk han,men mormor har fortalt veldig masse om han...Men du har mistet noen som sto deg VIRKELIG nær!

[Hecate]

Alle skal igjennom det før eller senere. Det finnes ingen andre garantier enn døden, alt annet er åpent og blir til underveis. Men takk for sympatien, Rosalind. Håper du kan glede deg med dine i mange, mange gode år.

Men de er ikke borte selv om uttrykket de var eller livet de levde aldri kommer igjen og det er bare vår menneskelighet som sørger over slikt. Det gjelder å leve i nuet og være takknemlig for det en har, ikke begrave seg i sorg over det som er forbi. En ennå større utfordring er å unngå å bekymre seg for det som en vet kommer en gang.
Likevel vet jeg at det er enkelte tap oppleves verre enn andre. Og noen ber en om at en aldri behøver å oppleve. En vil aldri overleve barna sine, f.eks. Det er menneskelig og viktig. En skal ikke ta livet for gitt, ikke sitt eget eller andres.

[Fatboy]

Jeg ville helt klart sett igjen faren min. Han dævva mens jeg lå på sjukehuset, og familien fikk ingen forvarsel. Massivt hjerteinfarkt. Død på noen sekunder. Jeg er glad på han sine vegne, for han kjente ingenting. Dette er nå 9 år siden, men jeg sliter med det nesten hver dag. Jeg trudde savnet ville avta med åra jeg, men det er nesten like sterkt enda.

Ville gjerne sett igjen bestefaren min som dævva i 1981, bestemora mi som dævva i 1988, bestemora mi som dævva i 1991, + hundene mine. 1 labrador som dævva 13 år gammel i 1990, og 1 schäfer som dævva 8 år gammel i 1998.

[Rosalind]

Alle skal igjennom det før eller senere. Det finnes ingen andre garantier enn døden, alt annet er åpent og blir til underveis. Men takk for sympatien, Rosalind. Håper du kan glede deg med dine i mange, mange gode år.

Men de er ikke borte selv om uttrykket de var eller livet de levde aldri kommer igjen og det er bare vår menneskelighet som sørger over slikt. Det gjelder å leve i nuet og være takknemlig for det en har, ikke begrave seg i sorg over det som er forbi. En ennå større utfordring er å unngå å bekymre seg for det som en vet kommer en gang.
Likevel vet jeg at det er enkelte tap oppleves verre enn andre. Og noen ber en om at en aldri behøver å oppleve. En vil aldri overleve barna sine, f.eks. Det er menneskelig og viktig. En skal ikke ta livet for gitt, ikke sitt eget eller andres.

Ja det har du rett i livet går videre uansett hva som skjer men det er alltid tungt å miste dem vi er glad i

[mrs.mystic]

Får helt klump i halsen når jeg leser innleggene deres! Får meg til å tenke på alle jeg har mistet, og kjenner sorgen deres igjennom alt dere skriver.
Jeg har lært meg en god ting, og det er at det er sundt å tenke på de vi har mistet, og kanskje kunne lære av de feil vi gjorde mot dem. Jeg mener da at vi blir et bedre medmenneske mot de vi har igjen i de levendes rekker!

[paranoid_vaffel]

Ja, Pippi <33
En hund vi hadde. Hun ble bare 3 år ;|

[jan_m]

ja du sier noe skule gjerne hat igjen go jenta mi... angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk sakt hadde den kvelden.... r.i.p lille ine du ble ikke 21 engang........ dere som har \ får bil lappen mc lappen det er en pedal i mitten som kales brems det sier bare pang en gang og da er det forsent