Et vanlig uttrykk her på stedet sier "Ja du ser no spøkelser ved høylys dag"(indignert). Vel jeg har altså opplevd et spøkelse, ved høylys dag.
Var for meg selv i utmarken, ovenfor og ikke langt fra bebyggelsen, strålende sol og alt var bare fryd å gammen. Hadde ikke tanke på det paranormale i det hele tatt. Hadde sett en cowboy film kvelden før og fantaserte at jeg var i Amerika(prerien) og løp bortover marken(red liksom på hest da) hadde hestedilla på den tiden.
Det var ikke så mange trær her da, så høye var de nå heller ikke, men et var høyere en de andre og stod ved siden av en gammel torvesjå (folk brukte torv til brennsel) Jeg klatret opp i treet, og der hadde jeg fin utsikt over bygda og fjorden. Som jeg står der får jeg øye på et kvinne menneske som kommer ut av et hus ca 200 m. fra der jeg befant meg og hun kommer i rettning meg med raske skritt. Jeg stusset litt, for damen som bodde i det huset var død, og det var bare noen måneder siden om vinteren. Denne damen hadde lært meg klokken da jeg var 7 år, en meget hyggelig dame.
Jo nærmere hun kommer, klarere ser jeg at det er henne, og jeg kommer meg ned av treet og følger henne med øynene og tenker, men..men.. dette går ikke an..hun er jo død og ligger på kirkegården, var ikke ennå redd, bare undrende... men pulsen begynte å gå raskere jo nærmere hun kom...Nå var hun ganske nær, hadde kurs litt til siden for meg, og stansett ca 8-10 meter fra meg. Hun var ikke gjennomsiktig på noen måte, så akkurat sånn ut som da hun levde her på jorden. Hun hadde på seg klærne som hun brukte når hun vasket klær i vaskekjelleren. Grå-blå overall dongeribukse, brune støvler gråhvit jakke og et skaut (tørkle) i mange farver som var knytt forran.
Mange tanker for gjennom hodet mitt...
Hun snur seg mot meg, og vi blir stående noen sekunder å stirre eller se på hverandre. Så tar hun et skritt mot meg og jeg setter hendene for ørene og roper NEEI og tenker; jeg vil ikke høre hva hun vil si meg(sanset at hun ville si meg noe) da var jeg virkelig redd og la på sprang og løp noen meter, snur meg for å se om hun kommer etter men... hun var som sunket i jorden.
Jeg ble lettet da jeg så at hun ikke var der lengre, men jeg er en nyskjerrig person, så jeg gikk til bake for å undersøke om hun var der et sted, selv om og på tross av at jeg hadde blitt skremt, men hun var og ble borte, så etter en stund dro jeg hjem så fort som jeg bare kunne(satte gampen i galopp)
for dette måtte jeg fortelle, men tvilen kom og jeg lurte på om jeg ville bli trodd.Mor var alene hjemme da jeg kom og fortalte hva som hadde skjedd, og tenk, hun trodde meg åh hvilken lettelse og god følelse det var. Min bror mente at det hadde "rablet" for meg, ikke artig da men senere måtte jeg bare smile av det han sa hehe..
I dag angrer jeg på at jeg ikke ble stående der og høre hva hun ønsket å formidle til meg, men der og da var det nok umulig å kontrolere frykten.
Dette var første og eneste gang jeg har sett et gjenferd med egene øyne ansikt til ansikt, men hvem vet hva som skjuler seg der inne i fremtiden...
