Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Nevn den mest troverdige åndelige opplevelsen

[>wiz]

Hvis du bare kan velge et tilfellet.Hva vil det være? Jeg snakker ikke da om det koseligste en fineste øyeblikket, men det mest overbevisende på godt eller ondt!

[>wiz]

Dette var ikke særlig overbevisende.

[BoosteR]

litt skuffende...

Menne har ikke du noe å fortelle da wiz ?

[Bearchild]

Troverdig, overbevisende OG kul!? Hmm.. må ta en tur i tenkeboksen der..

Det var en litt vanskelig kombinasjon, nesten som "overnaturlig vitenskap"

[ToneG]

Nei, kan ikke huske noen kule åndelige opplevelser..

[fjottemor]

Jo, den mest troverdige for meg var da jeg sto inne på et mørkt rom for å sjekke om sønnen min på 4 måneder sov. Plutselig lyses rommet opp bak meg, et lysglimt, jeg ser skyggen av meg selv over den sovende sønnen min. Ingen lampe bak meg,bare mørke rommet. Jeg løp ut for jeg skvatt sånn. Grunnen til at jeg ikke tok dette for å være et synsbedrag var nettopp det at jeg så skyggen av meg selv over det sovende barnet.

[>wiz]

Jeg har noen, men dem er litt personlige. Jeg kan ta en som hendte for ca 2 uker siden.

Jeg hadde vært på videobutikken for å levere filmer. Jeg hadde med meg lommeboka inn fordi jeg skulle kjøpe snus. Så lommeboka var med. Jeg kjørt hjem igjen. Parkerte, satte nøkkelen inn i døra og tenke lommeboka. Sjekket alle lommer. Nei, ikke der. Inn i bilen. Ikke der, begynte å få panikk. Tenkte; Ok få stikke inn å hente mobilen tilfellet jeg må ringe å sperre kortene. Da jeg går ut av bilen og snur meg for å gå, står lommeboka langs bakdekket på bilen.

Ok finne naturlig forklaring. Jeg gikk ut av bilen. Kan jeg ha mistet den da? Kanskje, men hvordan klarer en lommebok å falle ut av lommen og lande 2 meter bort fra der jeg står uten at jeg høren lyden av den lande?

Legger lommebok i lomma sånn at den dette ut. Den faller rett ned og det er lett å høre. Uansett hvordan jeg forsøkte klarte jeg ikke å få den til å hoppe ut av lomma 2 meter og lande loddrett oppetter bakdekket.

En sånn morsom ting, kanskje ikke kjempespennende , men det får deg til å tenke.

[Bearchild]

Den første episoden jeg husker ordentlig skjedde når jeg var 10 år.

Jeg hadde et grusomt mareritt en natt; drømte at jeg gikk tur med hunden min en vinterdag og at jeg ble plukket opp av en bil. Før jeg rakk å få med meg hunden kjørte bilen avgårde og hundelenken kom i klemme i bildøra.. bikkja ble slept etter bilen, når vi endelig stoppet løp jeg ut bare for å se at hunden slepte seg opp i en snøfonn, blodet pumpet støtvis og farget snøen rød, etterhvert avtok krampene og hunden døde.

Jeg våknet gråtende og svett, og mamma kom for å trøste.. fortalte henne hva jeg hadde drømt.

Dagen etter reiste jeg på helgebesøk til pappa. Naboen hans hadde massevis av katter, og flere av disse hadde blitt smittet med kattepest og skulle avlives. Skytes. En jobb pappa hadde tatt på seg.

Jeg hjalp til å legge ut åter da flere av kattene var for ville til å la seg fange. Den siste lille pusen gjemte seg under et skap på en veranda, og pappa satte seg til slutt på kjøkkenet, lent ut av vinduet, og ventet på at katten skulle komme ut til maten som var lagt frem.

Akkurat idèt rifla smalt kom følelsen fra natten før tilbake. Jeg så i sakte kino hvordan kula gikk på skrå gjennom kattehodet og hvordan det lille dyret slepte seg ut i snøfonna på utsiden av verandaen, krampene ristet i kroppen på den og blodet pumpet støtvis og farget snøhaugen rød..

Jeg var utrøstelig, kastet opp og gråt og prøvde å fortelle pappa om drømmen, men han forstod ikke..

Åndelig? Vet ikke.. men jeg hadde en del av disse "sanndrømmene", noen som har satt dypere spor enn andre. Uansett fikk det opp øynene mine for at det fantes.. "uvanlige" ting.

[zind]

Tja, hvor spennende disse opplevelsene er vet jeg ikke, men det er de jeg kommer på nå:

Når jeg var rundt 17 endte mange av vennene mine opp "på kjøret", jeg var drittlei av å henge på fester hvor alle hadde knipset eller knaska hyppere så jeg bestemte meg for at da kunne jeg like godt være litt alene. Det endte med et par måneder hvor jeg var mye for meg selv, leste, fant ut hvilken fantastisk ting internett var og var rett og slett mye trist. Mer eller mindre utrøstelig. Etter en stund begynte jeg å merke et nærvær. Fikk en følelse av at det var noen i rommet sammen med meg, spesielt når jeg hadde det vanskelig. Jeg ristet på hodet av meg selv og tenkte at "nå bare innbiller du deg ting Anette, slapp av". Følelsen tok derimot ikke slutt, men ble bare sterkere og sterkere og en dag fikk jeg opp et mentalt bilde av denne ånden/hjelperen/vesenet etc. Jeg tegnet det ned i en personlig bok ingen fikk lov til å komme i nærheten av, og sa nok en gang til meg selv at dette bare var innbilling.
Et par år senere møtte jeg kusina til mamma for første gang, hun fikk tilfeldigvis se tegningen i det jeg bladde i notatboken min og utbrøt "Anette, det der er jo hjelperen din!" Da fikk jeg rimelig bakoversveis siden det var noe jeg ikke hadde fortalt en kjeft om.

En gang jeg stod på jobb i cd-butikken for mange år siden kom en dame trillende inn med barnevogn. Jeg så på ungen (som kan ha vært noe sånt som et og et halvt år gammel) og tenkte "Jasså du din lille rakker, har du tenkt til å stjele en cd-mappe fra meg du?". Nok en gang sa jeg til meg selv at "nå må du skjerpe deg anette". Damen betalte og gikk. Et par minutter etter kom hun løpende inn i butikken med akkurat den cd-mappen jeg hadde fått for meg kom til å bli borte og sa "Beklager så mye, jeg aner ikke hvordan dette skjedde men sønnen min hadde klart å få med seg denne ut av butikken"

Troverdig?
Jeg vet ikke, alt blir jo personlige opplevelser. Jeg kan jo på ingen måte bevise at jeg tenkte at den lille gutten skulle stjele cd-mappa. Men, alle som kjenner meg vet jeg ikke er i stand til å lyve, hvis det hjelper?

[Animalspirit]

Den mest troverdige opplevelsen hadde jeg da jeg var 5-6,jeg hadde operert og lå og holdt på å komme ut av narkosen,da kom det en mann i pleieruniform inn,sent 20-årene,kom bort til senga,sa at alt kom til å gå bra og fordufta i et slags lys,vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.De voksne mente at det bare var en hallusiasjon,jeg "visste" at det var noen der,men ingen ville høre.

Den andre (var mer forvarseltype,men nevner den i samme slengen)

ene onkelen min omkom i en ulykke på fjellet da jeg var 5,da foreldra mine fikk beskjed om det,"visste" jeg det allerede,da de fant meg hadde jeg fylt flere ark med sorte kors (mamma holdt på å få sjokk) jeg gråt ehller ikke da de sa det til meg,verken da eller i begravelsen.

[nattlyset]

Jeg har ikke noen spennende eller kule historier jeg. Bare smådrypp som for meg gir meg en mer sammenheng i det hele og store bildet!

[Hecate]

Føyer meg inn under nattlyset her. dessuten vet jeg ikke om de er troverdige som åndelige opplevelser eller bare ren skjær nevrologi!

[karina]

Har vel noen opplevelser som er spesielle, hvertfall for meg.

Det er mange år siden det har skjedd nå, men da jeg var 14-15 år gammel skjedde det to ganger med noen måneders mellomrom.
Jeg satt ved dataen på rommet mitt, med panneluggen festet i en strikk bak. Plutselig kjenner jeg ''noe'' ta tak i strikken og dra, slik at jeg blir sugd bakover. En helt syk følelse jeg aldri har kjent tidligere eller senere noen gang. Hele meg ble sugd bakover. Så slippes strikken så den smeller mot bakhodet mitt. Første gang trodde jeg at noen stod bak meg og tullet med meg og dro i strikken min. Men nei. Ingenting var bak meg. Ettersom følelsen jeg fikk var en veldig trygg og god en, har jeg alltid trodd det var en litt rampete hjelper som var på ferde.

I fjor høst da jeg akkurat hadde begynt på videregående, gikk alle rundt og prøvde å få kjøpt billig skolebøker og annet utstyr av de eldre elevene. Så en natt hadde jeg en drøm om at jeg møtte en venninne i tredje klasse utenfor biblioteket på skolen, og spurte henne om jeg kunne kjøpe kalkulatoren hennes. Det kunne jeg, og jeg gjorde det.
Da jeg våknet husket jeg drømmen og tenkte at da hadde hun sikkert ikke kalkulator til meg, for jeg pleide da aldri å være sanndrømt. Jeg gikk deretter på skolen, og drømmen ble glemt. Så, i midtimen skjer NØYAKTIG det samme som i drømmen. Jeg møter henne, på samme sted i skolen, spør om jeg får kjøpe kalkulatoren, det kan jeg, og det gjør jeg. Først etterpå husker jeg på drømmen min. Det var en heller syk følelse må jeg si.

I fjor engang da jeg hadde lagt meg til å sove, hørte jeg plutselig en stemme som sa ''EEEE'' inn i øret mitt. Før jeg åpnet øynene var jeg HELT sikker på at det satt en kar med munnen en cm fra øret mitt, for så nært hørtes det ut som det var. 'EEEE'' var muligens ikke verdens mest intelligente ting å si, men dog. Så jeg står opp i forskrekkelsen, og går på badet. Låser. Et par sekunder etter at jeg har vridd nøkkelen rundt, faller den ut av låsen, som om noen dytter i den utenifra. Det rare er at den nøkkelen er utrolig hard å få inn og ut, og når man har låst, ligger den, den står ikke, så for å få den ut må man vri den halvveis rundt en gang først, hvis det var forståelig.

I tillegg til dette, banker det stadig på badedøra når jeg går inn der, som om noen banker med knyttneven. Jeg kjenner igjen lyden, fordi foreldrene mine gjør det når jeg bruker lang tid av og til. Men det skjer altså ofte når jeg er alene hjemme eller de sover også.

Min mor og jeg ser av og til slags skygger, eller ikke akkurat det heller, men liksom ''noen'' som forsvinner opp trappa til annen etasje.

Syns på en måte at dette er litt for mye ''rart'' som har skjedd til at det kan være bare tilfeldigheter og at alt har naturlig forklaring. Eller hva?

[karina]

Oups, så ikke at man bare skulle skrive ett tilfelle. Er hvertfall alt for vanskelig å bestemme seg til at jeg kan si mer enn at de to første hvertfall føles mest troverdige for meg som har opplevd dem.

[heiwa]

ja..... hvis jeg skal plukke et tilfelle... hmmm... jo, et litt rart et. kanskje ikke så troverdig, men det fikk meg til å tenke etterpå..

jeg hadde nettopp vært på trening og hadde gått av bussen. på andre siden av bussholdeplassen er det et lite område med skog(om jeg kan kalle det det) og for å komme inn i den må jeg over et autovern. den dagen hadde jeg på meg en trang olabukse, som det nesten ikke gikk ann å gjøre annet en å gå i(hatet den buksa). men når jeg stod på andre siden av veien, glemte jeg det. så dumdristi som jeg var, så bestemte jeg meg for å ta litt fart for å hoppe over autovernet.. jeg tok fart og småløp mot autovernet, og i det jeg tar sats, så hører jeg en stemme i øret mitt som sier "nei!".. med en gang jeg hører den, så drar jeg opp buksa litt og jeg kommer så vidt over autovernet.. jeg kunne kjenne kantet treffe sålen under skoa mi.. på andre siden stod en stor og spiss stein.. hvis ikke den stemmen hadde vært der, så hadde jeg ikke trekt opp buksa og jeg hadde ikke klart å komme meg over.. bena hadde mest sannsynlig blitt hengende igjen og jeg hadde landet med hodet først mot steinen... jeg stod leeenge der etterpå og så meg rundt.. stemmen hadde lissom kommet fra noe som var en cm fra øret mitt.. det blåste ikke og det var ikke en levende sjel å se i nærheten.. jeg sendte en takk over til stemmen og gikk hjem..

kanskje ikke en opplevelse som gir andre så stor mening, men den har fått meg til å tenke! jeg tør ikke tenkte på hva som hadde skjed med meg om jeg hadde tryna der...


heiwa