Universet & dets hemmeligheter ⇒ Hva hvis gud?

[Horus^]

Hva hvis GUD spaserer rundt oss her på jorden og møter oss. Hver gang han ser oss, så skapes en ny historie. Han forteller deg brøkdeler av "sannhet", du selv må gå videre for å finne. Som brødsmuler i "Hans og Grete" fortellingen, eller en rød tråd, osv. Det er oppover på "stigen", men så vil alle redde de som ligger under oss. Det er vår instinktive natur. Vi vil ikke ofre den som er bak oss, for vår egens skyld. Det ligger i ett menneskets hjerte. Tilgivelse og ikke minst det å aldri gi slipp på seg selv, eller hvor man sto. Men vi har glemt oss selv og våre røtter og vi prøver å "pynte" på det med ny "teknologi" og vidunder?!" Vi kan skytes frem og tilbake som en sprettball, men innerst inne, så kjenner vi allerede historien, vi har bare så mange andre "tanker, følelser,osv!" som tar oss ivekk ifra vår sanne "historie", her på jorden.

For de som mediterer her inne, så er dette veien oppover.

[UFO]

Jeg sliter litt med å skjønne hva begrepet "GUD" er. Om det kan defineres som "NOE" vi ikke vet hva er, så er jeg med. Mao Jeg tror det finnes et system i det hele, men aner ikke hva som har "skapt" et slikt ekstremt fintunet system.

[Horus^]

Jeg sliter litt med å skjønne hva begrepet "GUD" er. Om det kan defineres som "NOE" vi ikke vet hva er, så er jeg med. Mao Jeg tror det finnes et system i det hele, men aner ikke hva som har "skapt" et slikt ekstremt fintunet system.

Ja, det er igrunn ikke mulig å beskrive det med ord heller. La oss forestille oss at alt bare en lang historie, som du selv må innse at du er med i, for å kunne gå videre. Hvis ikke står du bare å krangler med deg selv, i "prinsippet" (ditt eget ego).

[g.r.y]

Jeg sliter litt med å skjønne hva begrepet "GUD" er. Om det kan defineres som "NOE" vi ikke vet hva er, så er jeg med. Mao Jeg tror det finnes et system i det hele, men aner ikke hva som har "skapt" et slikt ekstremt fintunet system.

Om jeg noen gang benytter/omtaler noe som Gud, vil det være en slags kjapp betegnelse på denne almektige kraften, eller hva nå pokker det kan være som på en eller annen måte fikk dette uratomet plantet utenfor tid, rom og alt annet, for så å sette i gang denne ekspansjonen vi kaller the Big bang hvor fysikkens lover brytes i hytt & pine. -Og dette var bare begynnelsen! Universet rommer så mange hendelser & ekstremiteter at vi ikke ikke er i stand til å fatte halvparten, men det følger de samme retningslinjer over hele fjølen! -Og hva pokker er det på utsiden, om en kan kalle det dét, kian en jo bare spekulere i.. Hva pokker det er som dro i gang dette her, og muligens er det den samme greia som styrer dette skaperverket, so to speak..
Denne 'Gud' er med andre ord noe langt forbi det vårt intellekt er i stand til å danne seg det minste begrep om.

Jeg driver oxo å surrer med tanken på at det kan være slik at vi, om noe, kun blir prisgitt en ørliten dose av den 'totale sannhet' hva de eksistensielle spm angår. -Og de av oss som er prisgitt disse 'teaserne' av sannheten, får ikke de eksakt samme 'dryppene'.
Det er faktisk flaut hvor sykt arrogante vi mennesker er, som kan stå å påstå at det er VI som har svarene, -alle som ett, -og de andre har feil..

[Horus^]

Ja, det kan være det er like mange "sannheter" som det mennesker for alt vi vet. Men jeg tror det ligger noe dypt forankret i oss alle. Litt bak alle konstruksjoner og forestillinger vi har dannet oss om verden rundt oss.

[lightwave]

Jeg tror bevissthet er en fundamental egenskap ved universet som alltid har eksistert, en slags gigantisk hjerne som fyrer av kosmiske signaler som starter prosesser som utvikler galakser og etterhvert biologisk liv som denne bevisstheten kan oppleve seg selv gjennom.

Fra påvirkning gjennom vår oppvekst og oppdragelse får vi naive forestillinger rundt dette med gud, noe som er over oss og noe vi er underlagt, men ved å gå egne veier og praktisere teknikker som meditasjon og ved spesielle spontane mystiske opplevelser får man en utilslørt opplevelse av denne større bevisstheten som vi er en del av og som vi vanligvis ikke sanser i vår travle hverdag...

[ludoburgero]

Eller kanskje Gud er en samlende betegnelse på all vår bevissthet, som jo er fragmenterte deler av Gud, som igjen er både opphavet, nuet og all fremtid i evighet, som en tidløs kraft som skaper seg selv og fragmenteres som følge av en softwarefeil der vi ble utstyrt med en frihetsfølelse som innebærer individet, slik vi kjenner, og lurer oss til å tro at vi er alene og ikke er forstått, og i enkelte tilfeller utgreiner seg til å gi en følelse av å ikke forstå andre, og vi operer i stor grad underlagt av denne frykten der overlevelse og statusjag er to primære funksjoner i oss som vi gledelig lytter til da truslene rundt oss virker så mange, men i bunn og grunn bare skyldes mangel på kjennskap og kunnskap om oss selv i et større bilde der vi er opplærte til å enten tro at Gud eksisterer som en gammel mann med skjegg - eller ikke i det hele tatt?

[Horus^]

Eller kanskje Gud er en samlende betegnelse på all vår bevissthet, som jo er fragmenterte deler av Gud, som igjen er både opphavet, nuet og all fremtid i evighet, som en tidløs kraft som skaper seg selv og fragmenteres som følge av en softwarefeil der vi ble utstyrt med en frihetsfølelse som innebærer individet, slik vi kjenner, og lurer oss til å tro at vi er alene og ikke er forstått, og i enkelte tilfeller utgreiner seg til å gi en følelse av å ikke forstå andre, og vi operer i stor grad underlagt av denne frykten der overlevelse og statusjag er to primære funksjoner i oss som vi gledelig lytter til da truslene rundt oss virker så mange, men i bunn og grunn bare skyldes mangel på kjennskap og kunnskap om oss selv i et større bilde der vi er opplærte til å enten tro at Gud eksisterer som en gammel mann med skjegg - eller ikke i det hele tatt?

Ja, det litt av det her jeg mener

Vi blir født i "tro" og uskyld. Vi har ikke ett begrep om tid, slik vi har ettersom vi blir eldre. Vi fokuserer alt vi har på det som skjer i den fysiske verdenen omkring oss. Men vi har glemt alt vi lovde oss selv. Det er helt naturlig at fokus på åndelighet og slikt åpner seg, når vi blir for stressa. Har noen av dere noen gang tenkt på hvorfor det er så mange narkomane som plutselig ser lyset? Eller folk i en litt vondt/vanskelig tid i livet sitt, som snur seg mot åndelighet?
Går man dypt nok inn i seg selv, så kan man se "syndefallet", "skapelsen" og alt det skulle være. Klarer man å være i ett med seg selv, så åpenbarer ting seg foran øynene. I ett øyeblikk, eller over lang tid, det får jo så være. Tid er jo uansett relativt. Livet er en pakt med seg å "leve" etter beste evne og så får man godene av det i etterkant. Underbevisstheten vår skjønner alt det her og passer på oss. Man kan gjerne kalle det "skytsengelen" vår.

[Horus^]

Jeg tror bevissthet er en fundamental egenskap ved universet som alltid har eksistert, en slags gigantisk hjerne som fyrer av kosmiske signaler som starter prosesser som utvikler galakser og etterhvert biologisk liv som denne bevisstheten kan oppleve seg selv gjennom.

Fra påvirkning gjennom vår oppvekst og oppdragelse får vi naive forestillinger rundt dette med gud, noe som er over oss og noe vi er underlagt, men ved å gå egne veier og praktisere teknikker som meditasjon og ved spesielle spontane mystiske opplevelser får man en utilslørt opplevelse av denne større bevisstheten som vi er en del av og som vi vanligvis ikke sanser i vår travle hverdag...

Vi opplever ingenting i "livet", som i livet.