Hei hei dere. Nå er det lenge siden jeg har besøkt forumet... Kan vel si at alt står bra til med meg, og at jeg har vokst litt siden sist gang jeg var her - både mentalt og fysisk. Var vel omtrent 13 år sist gang jeg postet... Alltid vært litt av en raring.
Uansett, følte det var på tide med et aldri så lite comeback. Jeg kan vel begynne med å si at jeg ser meg selv som en kristen person, noe jeg tviler på at majoriteten på dette forum gjør? Jeg tror ikke det finnes noe håndfast som GUD, i form av en mann som sitter på en sky og titter ned på oss, men jeg liker tanken på en høyere makt man kan støtte seg til. Og det jeg kommer til å skrive nå står stikk imot det jeg tror på. Men hey - jeg er et ungt menneske med tanker som flyr av gårde nå og da, og det er ikke lett å holde seg til det man egentlig burde forholde seg til - i mitt tilfelle, kristendommen.
Kanskje på tide å komme til poenget mitt? Jo, det er nemlig her dere kommer inn. Jeg trenger nemlig litt hjelp med å få tanker og teorier på plass. I over en lengre periode har jeg hatt en skikkelig uggen følelse i meg, som jeg ikke har greid å sette fingeren på - før nå. Denne følelsen er nemlig savn. Jeg vet ikke akkurat HVA det er jeg savner, men det er liksom elementer som "trigger" denne følelsen. Jeg tror jeg savner fortiden. Jeg vet ikke helt NÅR jeg savner, eller hvor, men magefølelsen min sier at jeg savner en tid rundt renessansen, i Italia, eller Frankrike. Noe sånt. Det kan jo være at jeg er facinert av det, men samtidlig føler jeg at det er noe mer.
Jeg er ingen stor tilhenger av dette om gjenfødelse/reinkarnasjon, men hvis det er tilfelle...? Hva betyr det, da? Greit at jeg har levd da, men hvorfor ikke bare leve videre, og la fortiden høre fortiden til?
Idag var jeg og familien i en botanisk hage. Med eldgamle trær og planter jeg aldri har sett eller hørt om før. Og hele tiden vi var der, følte jeg meg ikke helt til stede. Som om jeg var der, men at jeg ikke var meg selv. Det er visse landskap som får igang fragmenter av noe som kunne ha vært minner, bare at de ikke er MINE. Jeg skal ta meg tid til å liste opp hva det er som får igang disse "snuttene".
Sånn kort og konsist, er det noen her som kan svare meg på hva det egentlig er jeg snakker om? Jeg kan utdype meg imorgen, litt sent for en skolepike nå, men jeg får ikke ro før jeg får postet dette.
Hjelpes, jeg er surrete...
Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Denne følelsen av savn...
Moderatorer: Asbjørn, mod drømmer
-
- Nybegynner
- Innlegg: 100
- Startet: 24 Feb 2008 11:43
- 16
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Lokalisering: Hvem vet?
- Blitt takket: 1 gang
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2079
- Startet: 26 Aug 2004 02:46
- 20
- Har takket: 142 ganger
- Blitt takket: 181 ganger
Re: Denne følelsen av savn...
Hei og velkommen tilbake
Først og fremst; du er ikke alene om å være en raring. Du har rett i at det er få kristne her og majoriteten av de troende ser ut til å støtte teorien om reinkarnasjon. Jeg tror likevel at du har kommet til et riktig sted å poste tanker som dette. Mange vil nok kjenne seg igjen i det du skriver.
Jeg tror det kan være mange grunner til at du føler dette savnet. Jeg skal prøve å nevne det som slår meg og mine tanker rundt dette. Siden du var tretten forrige gang du postet må du fortsatt være ung. Denne følelsen kan ha forbindelse med pubertet, finne seg selv, ikke minst finne ut at man kun har seg selv og savne den tryggheten barndommens beskyttelse fra virkeligheten gir. Sånn bare for å starte med det jordnære liksom
Vi har tidligere hatt oppe en tråd om savn som var veldig fin. Den endte i tanker om savn til andre planeter (tidligere liv i helt andre omstendigheter), savn etter forenelse (enten til Gud eller til sitt høyere selv) og savn etter å føle enhet og kjærlighet. Det kan virke som vi alle jager etter noe vi ikke helt vet hva er, at vi prøver å finne dette i materielle goder. Jeg mener at vi alle er koblet sammen og en del av det samme, at det er naturlig å føle en lengsel etter å forenes med noe større. Vi mangler noe, føler oss ikke hele fordi vi lever på en planet der bi opplever seperasjon.
Det høres ut som du selv heller mot at denne følelsen du har er grunnet et tidligere liv, selv om du ikke vil vedkjenne deg det. Jeg er forsåvidt enig i at det ikke alltid er så lurt å rote i fortid, tidligere liv kan være tøffe å rippe opp i, men kan på en annen side gi klarhet i nåtiden om det gjøres på riktig måte. Uansett hva følelsen bunner i virker det som noe du trenger å gå litt dypere i. Jeg er sikker på at det vil gi deg, i det minste, en dypere innsikt i deg selv. Velkommen til galehuset og evig sjelegranskning, det er en spennende reise
Først og fremst; du er ikke alene om å være en raring. Du har rett i at det er få kristne her og majoriteten av de troende ser ut til å støtte teorien om reinkarnasjon. Jeg tror likevel at du har kommet til et riktig sted å poste tanker som dette. Mange vil nok kjenne seg igjen i det du skriver.
Jeg tror det kan være mange grunner til at du føler dette savnet. Jeg skal prøve å nevne det som slår meg og mine tanker rundt dette. Siden du var tretten forrige gang du postet må du fortsatt være ung. Denne følelsen kan ha forbindelse med pubertet, finne seg selv, ikke minst finne ut at man kun har seg selv og savne den tryggheten barndommens beskyttelse fra virkeligheten gir. Sånn bare for å starte med det jordnære liksom
Vi har tidligere hatt oppe en tråd om savn som var veldig fin. Den endte i tanker om savn til andre planeter (tidligere liv i helt andre omstendigheter), savn etter forenelse (enten til Gud eller til sitt høyere selv) og savn etter å føle enhet og kjærlighet. Det kan virke som vi alle jager etter noe vi ikke helt vet hva er, at vi prøver å finne dette i materielle goder. Jeg mener at vi alle er koblet sammen og en del av det samme, at det er naturlig å føle en lengsel etter å forenes med noe større. Vi mangler noe, føler oss ikke hele fordi vi lever på en planet der bi opplever seperasjon.
Det høres ut som du selv heller mot at denne følelsen du har er grunnet et tidligere liv, selv om du ikke vil vedkjenne deg det. Jeg er forsåvidt enig i at det ikke alltid er så lurt å rote i fortid, tidligere liv kan være tøffe å rippe opp i, men kan på en annen side gi klarhet i nåtiden om det gjøres på riktig måte. Uansett hva følelsen bunner i virker det som noe du trenger å gå litt dypere i. Jeg er sikker på at det vil gi deg, i det minste, en dypere innsikt i deg selv. Velkommen til galehuset og evig sjelegranskning, det er en spennende reise
Antall ord: 387
Until you make the unconscious conscious, it will direct your life and you will call it fate. -C.Jung
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 3
- Startet: 07 Apr 2010 08:56
- 14
- Kjønn (valgfri): Hihi
Re: Denne følelsen av savn...
Dette er noen tanker som dukket opp hos meg. Kan det være at du savner noe i livet ditt nå, som du kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Men siden du er fascinert av renessansen i Italia/Frankrike, at du kanskje ser noe der som fyller det savnet du har nå? Og derfor "savner" du den tiden, fordi du ser at det de har der, er noe du lengter etter nå?
Antall ord: 73
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |