Altså; På et para-treff havnet jeg på en trommereise. Trommingen hadde foregått store deler av dagen, det var avslappende å bare lukke øynene og høre på trommene, litt sånn meditativt. Men brått skjedde det noe..
Jeg fikk opp bilder "inni hodet", levende og stilliserte. Aller først "så" jeg en blomst som jeg intuitivt kalte "tigerlilje". Umiddelbart fikk jeg et sug i magen, følte et savn.. at jeg på et vis tilhørte denne blomsten.
Deretter befant jeg meg i en skog. Jeg gikk rundt og lette etter noe. To ulver befant seg i nærheten, de hjalp meg å finne en skjult sti. Jeg husker jeg småfliret litt i samme øyeblikk som jeg "forstod" at jeg var "Tigerliljes stifinner". På et merkelig vis følte jeg meg hjemme og trygg.
Det hele var egentlig absurd,- jeg satt og smålo av meg selv som satt og fantaserte om indianere og ulver samtidig som en følelse av dyp kjærlighet og lengsel bredte seg ut i alle lemmer..
Jeg "hørte" ordet Cree. Siden jeg nå følte at det var noe indianer-greier jeg "drømte" om forsøkte jeg å rette det opp til "Crow", for det har jeg hørt en indianer-stamme som heter. Cree var- i min bevisste del- et ukjent ord, men det føltes alikavel riktig.. så dukket navnene Montana og Dakota opp. Geografikunnskapene mine er elendige, så der og da hadde ikke disse stedsnavnene noen betydning annet enn at de var viktige på noe vis.
Settingen ble byttet igjen, og jeg var igjen ute i skogen. Jeg tuslet nå rundt med en kurv og samlet planter/ urter. Jeg var oppe på en liten ås og hadde utsikt til en teltleir nede ved en elv. Der nede sto hesten min, "Tomankat"..
Alle mennene var ved en innsjø og fisket. Jeg så dem ikke, bare visste at de befant seg skjult av et skogholdt ved elvens utløp. På den andre siden av elven raget høye, snødekte fjelltopper, jeg ser hele dalen levende for meg.
Trommene er i ferd med å stilne, og jeg blir livredd for at eventyret er i ferd med å slutte,- jeg vil ikke dra derifra! Plutselig står det en mann foran meg. Han legger hånda på skulderen min, jeg legger min hånd på hans skulder, som en hilsen mellom to gamle kjente. Uten ord "forteller" han meg at han venter, at vi sees igjen, og at han vil jeg skal være lykkelig i dette livet.
Så stopper trommene.. og jeg sitter og styrtgriner! Jeg nærmest føler hånda hans på skulderen enda, hjertet mitt kjennes som om det skal sprenges av savn og kjærlighet. Jeg forlater "trommeplassen", må ha tid for meg selv.
Resten av kvelden og helgen deltar jeg ikke mye i noesomhelst. Jeg prater med den ene "trommeren", forteller han om "reisen" min, utenom det går jeg egentlig litt rundt i ørska.
En intens følelse av tilhørighet og å ha funnet igjen den som noensinne har betydd mest for meg er det jeg satt igjen med. Samt en sårhet over at dette var noe som hadde vært..
Så fort jeg kom hjem fra denne turen slo jeg på dataen og Googlet "Tigerlily"! Og nedturen kom brått da jeg fikk sånn ca 1 million treff på kjæresten til Peter Pan..
Jeg scrollet og bladde og satt i flere timer. Og så.... finner jeg en side hvor det står; ".. with a tiger lily, the provincial flower of Sascatchewan". Og da jeg søkte videre på Sascatchewan så var dette "selvsagt" hjemstedet til Cree- indianere.
Dess mer jeg søkte, desto fler biter fikk jeg plassert i puslespillet. Sascatchewan ligger i Nord-Dakota og er oppkalt etter elven som renner igjennom området. Et område hvor urbefolkningen har livnært seg på blant annet fiske.
Jeg får stadig vekk små hint om dette stedet og opplevelsen. En artig greie i fjor var når datteren min fant et sted på nette hvor du kunne finne ut hva ditt indianer-navn ville vært, hun skrev inn navnet mitt og fikk til svar "Tigerlilje".
For litt siden (kanskje ikke heeelt tilfeldig) kom jeg over en nettside med "Cree place names" og fant et navn som jeg med en dråpe velvilje kan sammenligne med navnet på "hesten min" Tomankat; tumkwaanis aatat .
Jeg har nok tenkt at jeg burde reise til dette stedet en gang.. men er kanskje litt ”redd” for hva jeg vil finne. Eller rettere sagt, ikke finne. Jeg tror jeg skulle klart å finne det aktuelle stedet (har laget en tegning til og med), men jeg tror neppe det er noe/ noen igjen der og at jeg kanskje bare ville følt det enda mer ufullkomendt.
Nå nylig ble min samboer kontaktet på facebook av noen slektninger i USA. Disse kommer da snodig nok fra Dakota.. så kanskje vi ender opp med å reise dit alikavel, med familiebesøk som påskudd. Kanskje det er det som skal til for å bli kvitt lengselen etter noe som ikke lenger er..
