Da kvelden kom,la vi oss,samtidig med at vi hadde begynt å stille oss spørsmål om ikke gutta snart burde vært hjemme. Men vi trøstet oss med at de hadde både mat og varme klær,de var fjellvante og tok ingen sjanser,så vi stolte på deres egen dømmekraft og tenkte som så,at de dukket nok opp.
Utpå natten vekker mamma meg. Hun var oppspilt. Hun sa til meg at hun hadde blitt vekket av en drøm. I drømmen hadde hun sett min yngre bror som var med på turen stå foran senga hennes å si: "Mamma,du må hjelpe oss!",for deretter å bli borte for henne,like fort. Mamma var stresset,sa at hun var overbevist om at de hadde problemer,og vi sto opp. Sjekket om sko og klær var på plass i gangen,men de var tydelig ikke kommet hjem. Klokka var 2 på natten. Ute så vi at det var tåke og regn.
Da klokka var 4,orket vi ikke denne grusomme bekymringen lengre,så jeg ringte politiet og ba de lete. De ble omsider funnet i god behold. Våt,kald og spesiellt var min yngre bror skremt.Ellers hadde alle det etter forholdene bra. Vi fikk vite da de endelig kom hjem,at "lillebror" hadde vært veldig redd,og tenkt mye på mamma,den natten. De hadde begynt å gå mot utgangspunktet,og bilen for å dra hjem,men ble overasket av tykk tåke,ogmistet retningssansen,rett og slett. Den yngre broren min hadde faktisk begynt å grine,og trodde aldri de ville finne fram. Det ser ut til at han denne natten hadde telepatisk kontakt med mamma,slik at han fikk varslet om at noe var galt.
Ville dele denne historien med dere
