Fakta, teori & skepsis ⇒ Når ord ikke lengre strekker til
Moderatorer: Asbjørn, Mod Fakta og, mod_spøkeguiden
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Når ord ikke lengre strekker til
Hver dag får jeg valget.
Valget mellom å gruble, tenke i dybden, se innover - eller se utover, tenke overfladisk og la det gå...
Jeg klarer ikke å ta en ting for meg uten å tenke at det må være noe mer bak det.
Tankene begynner å spinne og så ruller snøballen. Plages i minutter, noen ganger timer, som så strekker seg til dager og måneder. Og jeg blir aldri kvitt forbannelsen jeg selv tilsynelatende har kastet over meg selv. For hvem er der å klandre for at jeg har følelser som river og sliter i meg, både den ene veien og den andre? Gud?
Fascineres jeg for lett av det melankolske, tenker jeg. Ja, det gjør jeg nok.
Legger jeg til mer følelser i det enn det er? Nei, det gjør jeg faktisk ikke.
Alt dette som står bak det hele. Skaperverket. Alt kan finmales, alt kan kvernes på.
Det er jo det hele LHC-prosjektet står for. Vi skal ned til den minste detaljen.
Vi skal grave og finne, det virker som om vi alle kanskje er i samme båt...
Kanskje det ikke bare er jeg som har kastet en forbannelse over meg selv, og kanskje vi alle deler denne inderlige trangen, lysten til å søke... lete... finne... og at det kanskje aldri stopper?
Jeg synes faktisk det er uendelig trist at vi ikke kan bli helt fornøyde og ha det perfekt fint og fritt og leve i harmoni. Tror kanskje det er det som er døden. At det er der vi får fred til slutt.
Så i bunn og grunn kan livet være en stor lidelse, for det er ikke meningen å virke ultrapessimistisk nå, men vi må se realistisk på det (og det er ofte litt pessimistisk):
Alt det fine i livet ditt vil også bli trist en dag. Når det er minner og det ikke lengre er her.
Siden alt dette bare er midlertidig, vil du oppleve å miste den du elsker. Du vil oppleve å miste mennesker du er glad i. Og etter alt, vil du også selv en dag gå bort og noen vil miste deg.
Ikke bare når døden inntreffer, men i mange situasjoner i livet. Alle menneskene du møter vil ikke for alltid bli i ditt liv. Du husker kanskje et smil fra en som satt foran deg i klasserommet på ungdomsskolen, og du glemmer det kanskje ikke. Du husker kanskje også ditt første kyss, og for all del kanskje første gang du giftet deg. Mye av dette går i grus for mange.
De får valget mellom å sitte bitre igjen og tenke over det, eller kommer seg videre. De kan bli lykkelige på nytt, de kan jo kysse flere ganger med andre, og de kan jo gifte seg på nytt.
Men vil de noen gang bli fritatt fra opplevelsen de en gang hadde?
En kan si til seg selv så mye en vil... lure seg selv så mye en vil... at "nå er jeg bare glad for at det hele er over"... men er vi virkelig glad for at livet passerer og at vi mister mennesker?
Vi veier opp fordeler og ulemper, og som jeg startet dette innlegget med:
Valget mellom å gruble, tenke i dybden, se innover - eller se utover, tenke overfladisk og la det gå...
Jeg påstår ikke herved at vi lurer oss selv fordi vi ikke er glade for at enkelte situasjoner passerer, men jeg mener at ting vi forberedte oss på... om det var et ekteskap som ble inngått, om vi hadde et fint bryllup - så var det for en grunn! Vi elsket vel hverandre?
Det er nettopp det som er poenget mitt. Om ekteskapet endte opp med å bli skakkjørt med en voldelig ektemann, eller med en rusmisbruker av ei kone, om barna kom på barnehjem, og om den ene parten var notorisk utro... hva enn det var... så var det noe der...
Det rører ved kjernen av det jeg skal frem til:
Vi lar ting passere, men vi fyller våre liv med opplevelser likevel. Vi må jo bare gjøre det.
Vi slipper ikke unna. Vi må hele tiden forsøke å få det bedre.
Er det vanskelig for oss å være fornøyde med det vi allerede har..?
Valget mellom å gruble, tenke i dybden, se innover - eller se utover, tenke overfladisk og la det gå...
Jeg klarer ikke å ta en ting for meg uten å tenke at det må være noe mer bak det.
Tankene begynner å spinne og så ruller snøballen. Plages i minutter, noen ganger timer, som så strekker seg til dager og måneder. Og jeg blir aldri kvitt forbannelsen jeg selv tilsynelatende har kastet over meg selv. For hvem er der å klandre for at jeg har følelser som river og sliter i meg, både den ene veien og den andre? Gud?
Fascineres jeg for lett av det melankolske, tenker jeg. Ja, det gjør jeg nok.
Legger jeg til mer følelser i det enn det er? Nei, det gjør jeg faktisk ikke.
Alt dette som står bak det hele. Skaperverket. Alt kan finmales, alt kan kvernes på.
Det er jo det hele LHC-prosjektet står for. Vi skal ned til den minste detaljen.
Vi skal grave og finne, det virker som om vi alle kanskje er i samme båt...
Kanskje det ikke bare er jeg som har kastet en forbannelse over meg selv, og kanskje vi alle deler denne inderlige trangen, lysten til å søke... lete... finne... og at det kanskje aldri stopper?
Jeg synes faktisk det er uendelig trist at vi ikke kan bli helt fornøyde og ha det perfekt fint og fritt og leve i harmoni. Tror kanskje det er det som er døden. At det er der vi får fred til slutt.
Så i bunn og grunn kan livet være en stor lidelse, for det er ikke meningen å virke ultrapessimistisk nå, men vi må se realistisk på det (og det er ofte litt pessimistisk):
Alt det fine i livet ditt vil også bli trist en dag. Når det er minner og det ikke lengre er her.
Siden alt dette bare er midlertidig, vil du oppleve å miste den du elsker. Du vil oppleve å miste mennesker du er glad i. Og etter alt, vil du også selv en dag gå bort og noen vil miste deg.
Ikke bare når døden inntreffer, men i mange situasjoner i livet. Alle menneskene du møter vil ikke for alltid bli i ditt liv. Du husker kanskje et smil fra en som satt foran deg i klasserommet på ungdomsskolen, og du glemmer det kanskje ikke. Du husker kanskje også ditt første kyss, og for all del kanskje første gang du giftet deg. Mye av dette går i grus for mange.
De får valget mellom å sitte bitre igjen og tenke over det, eller kommer seg videre. De kan bli lykkelige på nytt, de kan jo kysse flere ganger med andre, og de kan jo gifte seg på nytt.
Men vil de noen gang bli fritatt fra opplevelsen de en gang hadde?
En kan si til seg selv så mye en vil... lure seg selv så mye en vil... at "nå er jeg bare glad for at det hele er over"... men er vi virkelig glad for at livet passerer og at vi mister mennesker?
Vi veier opp fordeler og ulemper, og som jeg startet dette innlegget med:
Valget mellom å gruble, tenke i dybden, se innover - eller se utover, tenke overfladisk og la det gå...
Jeg påstår ikke herved at vi lurer oss selv fordi vi ikke er glade for at enkelte situasjoner passerer, men jeg mener at ting vi forberedte oss på... om det var et ekteskap som ble inngått, om vi hadde et fint bryllup - så var det for en grunn! Vi elsket vel hverandre?
Det er nettopp det som er poenget mitt. Om ekteskapet endte opp med å bli skakkjørt med en voldelig ektemann, eller med en rusmisbruker av ei kone, om barna kom på barnehjem, og om den ene parten var notorisk utro... hva enn det var... så var det noe der...
Det rører ved kjernen av det jeg skal frem til:
Vi lar ting passere, men vi fyller våre liv med opplevelser likevel. Vi må jo bare gjøre det.
Vi slipper ikke unna. Vi må hele tiden forsøke å få det bedre.
Er det vanskelig for oss å være fornøyde med det vi allerede har..?
Antall ord: 722
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 479
- Startet: 29 Sep 2009 00:45
- 15
- Kjønn (valgfri): hersker
- Blitt takket: 3 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Ja. Det virker sånn. Det virker som om vi stadig leter. Etter noe som KANSKJE finnes, noe som KANSKJE er bedre. F.eks. kjærester. Vi leter og bytter. Blir aldri fornøyd. Men når det kommer til stykket, så kan det virke som om alle er like på innsiden men har på seg ei maske.ludoburgero skrev:
Er det vanskelig for oss å være fornøyde med det vi allerede har..?
Det samme tror jeg gjelder søken etter "sannheten". F.eks. riktig tro/livssyn. Alt skal være så dypt og komplisert. Er det virkelig det? All denne søkingen etter "noe" tror jeg er bortkastet tid. Jeg tror vi mennesker er mye grunnere en det vi tør å innrømme.
Antall ord: 125
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Tror du kan ha et poeng når det gjelder "sannheten", men jeg vet ikke om det alltid er så heldig å akseptere at vi er grunnere enn vi tør å innrømme. Selv om det er sant det du sier.DamageDone skrev:Ja. Det virker sånn. Det virker som om vi stadig leter. Etter noe som KANSKJE finnes, noe som KANSKJE er bedre. F.eks. kjærester. Vi leter og bytter. Blir aldri fornøyd. Men når det kommer til stykket, så kan det virke som om alle er like på innsiden men har på seg ei maske.ludoburgero skrev:
Er det vanskelig for oss å være fornøyde med det vi allerede har..?
Det samme tror jeg gjelder søken etter "sannheten". F.eks. riktig tro/livssyn. Alt skal være så dypt og komplisert. Er det virkelig det? All denne søkingen etter "noe" tror jeg er bortkastet tid. Jeg tror vi mennesker er mye grunnere en det vi tør å innrømme.
Med på tanken?
Det jeg mener er altså at et slikt selvbedrag som å tro på noe høyere, noe bedre og slikt også er med på å utvikle oss. Jeg mener jo selvsagt ikke at vi skal ta til takke med alt vi allerede har som det allerede er, for det ER jo alltid rom for forbedring. Det vil det jo alltid være. Men spørsmålet mener jeg heller mer burde være om vi vet om gresset er grønnere på den andre siden, om vi ikke har bekket over det punktet hvor alt faktisk er bra NOK...
For det er den tendensen jeg ser. At folk mister ting de hadde kjært fordi de satset på noe annet. Så angrer de. Det er jo egentlig veldig bedritent og kjedelig, uansett hva slags situasjon det er. Både med investeringer økonomisk og investeringer i f.eks. kjærester.
Men la oss si at det da er slik som du sier... at vi kanskje er grunnere enn vi tør å innrømme...
Hva om vi anerkjenner dette. Er det ikke det som skjer når all søppelunderholdningen appellerer til oss, når vi så skamløst elsker å være ansvarlige og siviliserte? Jeg kan ramse opp eksempler i fleng, men tar noen kjappe hypotetiske nå:
ser dårlig reality-tv der folk driter seg ut, søker opp folk på YouTube som vi hånlig kan le av fordi de dummer seg ut (skyldes frykt for å dumme oss selv ut, kanskje..) som f.eks. "Gingers do have soul" (på YouTube da) og når vi ligger rundt med halve byen på fylla, når vi sier de dummeste ting og spyr i busken til naboen og når vi sitter og fiser stua til den blir 50% fylt av metan i vårt eget selskap. Når vi plukker nesen og knipser busene rundt oss, når vi spiser dem, etc. (okay, smak og behag og alt det der...) Alt dette usiviliserte vi gjør...
Ja, kanskje vi nå tør å vise at vi faktisk er litt grunne.
Men vil det noen gang stanse oss ifra å søke videre?
Noe er jo bra å forbedres. Men vi lever bokstavelig talt i et bruk-og-kast-samfunn der det nok kastes like mye hvitevarer som det kastes kjærester på dør. Er vi blitt sosiopatiske perfeksjonister som aldri blir fornøyde? Er vi "eksentriske" på en psykopatisk måte?
Det tror jeg faen meg noen ganger.
Antall ord: 584
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 505
- Startet: 03 Jan 2007 22:56
- 17
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Lokalisering: Oslo
- Har takket: 1 gang
- Blitt takket: 5 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Hmm.. du ludo?
Jeg tror kanskje du hadde hatt godt av å pakke sekken din med litt mat og en kanne med kakao eller kaffe, og kommet deg ut, og på fjell, eller i marka?
Forsøke å finne roen der?
Det gjør iallefall jeg når jeg kjenner at jeg er sliten i hodet. Og det hjelper masse. Det kan jeg love deg. Men gå til det blir HELT stille rundt deg. Ikke en lyd. Og så setter du deg ned og slapper av og kjenn etter at du fylles av ny frisk energi og varme.
Bare et tips fra meg. :mozilla_smile:
Jeg tror kanskje du hadde hatt godt av å pakke sekken din med litt mat og en kanne med kakao eller kaffe, og kommet deg ut, og på fjell, eller i marka?
Forsøke å finne roen der?
Det gjør iallefall jeg når jeg kjenner at jeg er sliten i hodet. Og det hjelper masse. Det kan jeg love deg. Men gå til det blir HELT stille rundt deg. Ikke en lyd. Og så setter du deg ned og slapper av og kjenn etter at du fylles av ny frisk energi og varme.
Bare et tips fra meg. :mozilla_smile:
Antall ord: 103
There will never be world peace as long as religion exists.
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Joda, Deep Space.
Du har helt rett i det, jeg hadde hatt godt av det.
Nå er det ikke akkurat noe kjempefristende vær til å gå ut i.
Det snør sidelengs her nå, as we speak.
Jeg ser jo ikke TV, og jeg har ikke det "stresset" rundt meg, men jeg sitter jo på kontoret til vanlig og så sitter jeg hjemme foran dataen. Alltid foran denne dumme maskinen, og denne høyfrekvente støyen rundt meg, selv om den ikke er så høy. Telefoner som ringer, og kolleger som jeg prater skit med. Helgene går bare til enda mer data, eventuelt alkohol og skitprat med kjentfolk. Det er liksom aldri noe helbredende eller fornuftig som skjer.
Aller mest savner jeg en kjæreste. Til å f.eks. gå tur i skogen med.
Det ser ut som om det er ment at det ikke skal skje.
Så foreløpig får jeg bare lime meg enda mer fast foran nettet og sitte og klage.
Skjebnen hater meg, tror jeg.
Du har helt rett i det, jeg hadde hatt godt av det.
Nå er det ikke akkurat noe kjempefristende vær til å gå ut i.
Det snør sidelengs her nå, as we speak.
Jeg ser jo ikke TV, og jeg har ikke det "stresset" rundt meg, men jeg sitter jo på kontoret til vanlig og så sitter jeg hjemme foran dataen. Alltid foran denne dumme maskinen, og denne høyfrekvente støyen rundt meg, selv om den ikke er så høy. Telefoner som ringer, og kolleger som jeg prater skit med. Helgene går bare til enda mer data, eventuelt alkohol og skitprat med kjentfolk. Det er liksom aldri noe helbredende eller fornuftig som skjer.
Aller mest savner jeg en kjæreste. Til å f.eks. gå tur i skogen med.
Det ser ut som om det er ment at det ikke skal skje.
Så foreløpig får jeg bare lime meg enda mer fast foran nettet og sitte og klage.
Skjebnen hater meg, tror jeg.
Antall ord: 171
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 505
- Startet: 03 Jan 2007 22:56
- 17
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Lokalisering: Oslo
- Har takket: 1 gang
- Blitt takket: 5 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Du, det damestyret ordner seg vettu :mozilla_wink:
Det kommer som regel når du minst venter det.
Nå tar du og gjør deg mentalt klar for lørdag formiddag hvor du tar på deg varme klær, og peller deg ut.
Tenk på når du kommer hjem igjen. Da blir det ekstra deilig å sette seg i godstolen og nerde litt :mozilla_wink:
Så prøver du å gjøre det til en vane. Du får som regel et mer positivt selvbilde av dette også.
Prøv iallefall. Det ække fali :mozilla_cool:
Det kommer som regel når du minst venter det.
Nå tar du og gjør deg mentalt klar for lørdag formiddag hvor du tar på deg varme klær, og peller deg ut.
Tenk på når du kommer hjem igjen. Da blir det ekstra deilig å sette seg i godstolen og nerde litt :mozilla_wink:
Så prøver du å gjøre det til en vane. Du får som regel et mer positivt selvbilde av dette også.
Prøv iallefall. Det ække fali :mozilla_cool:
Antall ord: 95
There will never be world peace as long as religion exists.
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Jeg klarer ikke å la være å vente, så det skjer visst aldri,
men du har nok rett.
Får nok ta det en annen dag. På lørdag feirer jeg faktisk dagen min (evt. Samedagen)
sammen med venner og kolleger. Da står leiligheten min disponibel til full kollaps.
Grøss og gru.
Selvbilde? Hah. Det kvittet jeg meg med for lenge siden.
Hjertet mitt har bristet for mange ganger nå, så jeg har funnet ut at jeg klarer meg best uten.
Sånn er det når man er så sårbar: man får etter mange år med vedkjennelse av sorgen bare lyst å gi slipp på hele greiene, så blir valget mellom å fornekte nederlagene som skjer eller å bare la de komme til og passere like fort fordi man bare driter i hele selvbildet.
Nå har jeg klart å finne en slags måte å gjøre sistnevnte.
men du har nok rett.
Får nok ta det en annen dag. På lørdag feirer jeg faktisk dagen min (evt. Samedagen)
sammen med venner og kolleger. Da står leiligheten min disponibel til full kollaps.
Grøss og gru.
Selvbilde? Hah. Det kvittet jeg meg med for lenge siden.
Hjertet mitt har bristet for mange ganger nå, så jeg har funnet ut at jeg klarer meg best uten.
Sånn er det når man er så sårbar: man får etter mange år med vedkjennelse av sorgen bare lyst å gi slipp på hele greiene, så blir valget mellom å fornekte nederlagene som skjer eller å bare la de komme til og passere like fort fordi man bare driter i hele selvbildet.
Nå har jeg klart å finne en slags måte å gjøre sistnevnte.
Antall ord: 147
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Hmm..
Hva tror du er grunnen til at vi mennesker alltig higrer etter en tilværelse som er bedre?
Hvorfor blir det aldri bra nok?
Hvorfor er ting BRA bare for en stund, for å så bare bli kjedlig igjen?
Er årsaken i menneskesinnet eller en "kraft utenfor oss selv" som driver oss?
Hva tror du er grunnen til at vi mennesker alltig higrer etter en tilværelse som er bedre?
Hvorfor blir det aldri bra nok?
Hvorfor er ting BRA bare for en stund, for å så bare bli kjedlig igjen?
Er årsaken i menneskesinnet eller en "kraft utenfor oss selv" som driver oss?
Antall ord: 52
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2079
- Startet: 26 Aug 2004 02:46
- 20
- Har takket: 142 ganger
- Blitt takket: 181 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Hva hvis det ikke er så enkelt at det bare er å velge det ene eller det andre?ludoburgero skrev:Hver dag får jeg valget.
Valget mellom å gruble, tenke i dybden, se innover - eller se utover, tenke overfladisk og la det gå...
Jeg begynner å helle mer og mer mot at jeg faktisk ikke er i stand til å ikke gruble og se innover, i hvertfall ikke uten at jeg skal ødelegge både meg selv og andre i prosessen. Greia er jo den at om man skal se litt svart-hvitt på det kan man dele mennesker inn i to grupper; ekstroverte og introverte. Ekstroverter henter gjerne energien sin utenfra, som gjennom sosiale aktiviteter og ved interaksjon med andre mennesker. Introvertene på den motsatte side henter energi innenifra og trenger tid alene for å "lade batteriene". Mange ligger nok midt i mellom her, men for en som er typisk introvert vil det være vanskelig å hele tiden skulle gjøre ting og være übersosial, da dette med stor sannsynlighet vil føre til at man føler seg sliten. På samme måte vil en introvert ikke ha samme utbytte av samtaler med store grupper mennesker, slik som en ekstrovert. Jeg kunne skrevet masse om dette, men det er ikke sikkert det er så interessant oppi dette du spør om? MBTI (Myer-briggs) er verdens (fortsatt?) mest omfattende personlighetstest. I mine øyne er den veldig nyttig, både for å forstå seg selv og andre. Jeg joinet et forum med folk fra min personlighetstype for ikke lenge siden, og jeg ble mildt sagt sjokkert over å finne en hel gjeng med folk som er like fucka som meg selv! Aldri har jeg vært borti mennesker som har vært i nærheten av å forstå meg som disse, men så har jeg vel stort sett alltid hengt med ekstroverter også
Jeg vil gjerne fortelle deg om en artikkel jeg leste i dag. Den er publisert i dette nummeret av ScientificAmerican. Den omhandler depressjon ift evolusjon, og foreslår at det slett ikke trenger å være en malfunksjon, men heller en mental tilpassning som gjør at hjernen kan fokusere bedre på å løse komplekse problemer. 30-50 % vil i følge tallene oppleve det i løpet av livet sitt, nå vet jeg ikke hvilke tall og kriterier de går ut fra, men det er uansett mange og realiteten er kanskje enda fler. Forskere spør seg selv da; hvorfor har ikke evolusjonen gjort så vi slipper dette, om det ikke er nyttig for noe? Når man er deprimert fungerer hjernen mer analytisk og er mer fokusert - en nyttig respons for å løse det komplekse problemene som trigget depresjonen i utgangspunktet. Dette ble veldig kjapt og gæli, men jeg syntes det var litt interessant i forhold til det du skriver. Jeg har min egen lille teori om at dette bare viser at vi ikke har kommet dit vi må får ha det bra, hvordan i all verden skulle vi kunne klare å skape en fin verden om vi ikke visste hadde noe skala og gå ut ifra? Føler man mye er man desverre utsatt, det er i hvertfall ikke rart slik vi blir bombandert med informasjon om hvor jævlig folk har det over alt. Man kan jo bli deprimert selv av tanken på at man er lykkelig når så mange lider.Jeg klarer ikke å ta en ting for meg uten å tenke at det må være noe mer bak det.
Tankene begynner å spinne og så ruller snøballen. Plages i minutter, noen ganger timer, som så strekker seg til dager og måneder. Og jeg blir aldri kvitt forbannelsen jeg selv tilsynelatende har kastet over meg selv. For hvem er der å klandre for at jeg har følelser som river og sliter i meg, både den ene veien og den andre? Gud?
Fascineres jeg for lett av det melankolske, tenker jeg. Ja, det gjør jeg nok.
Legger jeg til mer følelser i det enn det er? Nei, det gjør jeg faktisk ikke.
Alt dette som står bak det hele. Skaperverket. Alt kan finmales, alt kan kvernes på.
Det er jo det hele LHC-prosjektet står for. Vi skal ned til den minste detaljen.
Vi skal grave og finne, det virker som om vi alle kanskje er i samme båt...
Kanskje det ikke bare er jeg som har kastet en forbannelse over meg selv, og kanskje vi alle deler denne inderlige trangen, lysten til å søke... lete... finne... og at det kanskje aldri stopper?
Jeg synes faktisk det er uendelig trist at vi ikke kan bli helt fornøyde og ha det perfekt fint og fritt og leve i harmoni. Tror kanskje det er det som er døden. At det er der vi får fred til slutt.
Så i bunn og grunn kan livet være en stor lidelse, for det er ikke meningen å virke ultrapessimistisk nå, men vi må se realistisk på det (og det er ofte litt pessimistisk):
Alt det fine i livet ditt vil også bli trist en dag. Når det er minner og det ikke lengre er her.
Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er ingen tvil om at jeg funderer og analyserer mer når jeg er litt utafor. Jeg analyserer ALLTID, men kanskje på et litt sunnere nivå når jeg er lykkelig og har det bra
Jeg vet ikke hva andre gjør, men jeg skylder så definitivt på Gud. Rett som det er, er jeg ordentlig forbanna så får den jævelen som har satt meg her høre det (hvilket betyr at jeg enten blir forbanna på "gud", eller meg selv. Mest sannsynlig det siste)
På en måte syntes jeg det er litt fint også.... ikke å miste noe, men at ting forandres. Noen ganger syntes jeg det er skummelt hvor fort man kan tilpasse seg. Hvor kort tid det går fra du har flyttet til du ikke lenger kan forestille deg hvordan det var å bo det forrige stedet. Eller å se ansiktet til en du en gang var kjæreste med og oppleve at de ser helt annerledes ut, at man liksom ikke kan tenke seg å være kjæreste med personen igjen.. Jeg syntes jeg husker så alt for lite, men er fryktelig glad for alt det vonde jeg har glemt. Mest av alt savner jeg å oppleve ting for første gang, den store forundringen og gleden jeg opplevde spesielt i tenårene. Jeg har fått høre av andre at det er morsomt å se reaksjonen min på ting, at jeg noen ganger kan være som et barn, men denne fascinasjonen over livets små gleder kommer og går uten at jeg vet når eller hvorfor. Kanskje er det noe med at vi som føler veldig mye lever litt i de ekstreme endene av skalaen? det har både sine positive og negative sider. Mye glede, mye sorg og ikke så mye midt i mellom....Siden alt dette bare er midlertidig, vil du oppleve å miste den du elsker. Du vil oppleve å miste mennesker du er glad i. Og etter alt, vil du også selv en dag gå bort og noen vil miste deg.
Ikke bare når døden inntreffer, men i mange situasjoner i livet. Alle menneskene du møter vil ikke for alltid bli i ditt liv. Du husker kanskje et smil fra en som satt foran deg i klasserommet på ungdomsskolen, og du glemmer det kanskje ikke. Du husker kanskje også ditt første kyss, og for all del kanskje første gang du giftet deg. Mye av dette går i grus for mange.
De får valget mellom å sitte bitre igjen og tenke over det, eller kommer seg videre. De kan bli lykkelige på nytt, de kan jo kysse flere ganger med andre, og de kan jo gifte seg på nytt.
Men vil de noen gang bli fritatt fra opplevelsen de en gang hadde?
Ja og nei. Det spørs vel akkurat hvem du spør og når du spør de. Jeg skulle ønske jeg var fornøyd med det jeg hadde hele tiden, men det er jo akkurat det at jeg ikke er det som gjør at jeg higer etter noe mer.. Noen ganger er det ingenting som skal til for å gjøre meg glad, andre ganger er det ingenting som skal til før jeg klikker i vinkel... jeg er et meget ustabilt kvinnemenneske om dagen. (HVOR lang tid skal jeg bruke på å løse de komplekse problemene egentlig!? ). I dag har jeg en drittdag; så JA, i dag var det visst litt vanskelig å være fornøyd med det jeg har... særlig når alt jeg har er så jævla dritt (ok, litt barnslig den siste der, men nå bruker jeg tråden din for å få utløp for litt sinne her. Grrrr )Er det vanskelig for oss å være fornøyde med det vi allerede har..?
Eller...... kanskje det er blåmandag..?
Antall ord: 1518
Until you make the unconscious conscious, it will direct your life and you will call it fate. -C.Jung
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Nå har jeg ikke så god tid, har vært på farten i hele dag,
så jeg fikk heller ikke lest innlegget ditt i ro og mak, zind,
men det jeg skumret gjennom virket som et veldig fint og dypt innlegg fra deg...
Så nå gleder jeg meg til å lese det ordentlig imorgen.
Idag har vært en drittdag for meg også. Jeg var skikkelig sur tidligere idag.
Vi får håpe på en bedre morgendag!
Ha en god kveld!
så jeg fikk heller ikke lest innlegget ditt i ro og mak, zind,
men det jeg skumret gjennom virket som et veldig fint og dypt innlegg fra deg...
Så nå gleder jeg meg til å lese det ordentlig imorgen.
Idag har vært en drittdag for meg også. Jeg var skikkelig sur tidligere idag.
Vi får håpe på en bedre morgendag!
Ha en god kveld!
Antall ord: 81
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 217
- Startet: 06 Jan 2005 21:50
- 19
- Lokalisering: Inni et skall
- Blitt takket: 2 ganger
Re: Når ord ikke lengre strekker til
Jeg tror du beskriver kjernen i livet selv. Kanskje er dette kraften som gjør at noe eksisterer i det hele tatt? Alt er i bevegelse hele tiden. Livet er bevegelse. Bevissthet er i stadig bevegelse, utforskende og søkende. Kanskje er det slik er at enheten -la oss kalle den for "alt som eksisterer" alltid er på søk etter andre enheter som den selv. Og da kan en begynne å spørre seg om hvor grensene går for eksistens, erfaringer og hva som er mulig. Siden vi er en del av "alt som er" har vi vel også denne trangen for utforskning og forandring. Nå som vi muligens går mot et skifte i bevisstheten, klarer vi trolig også ta persepsjonen vår et hakk videre - noe som kan føre til nye spennende opplevelser? Men et slikt skifte krever også årvåkenhet, forståelse,modenhet og ikke minst ansvar. Vi kan da ikke lenger bare identifisere oss med vårt ego.ludoburgero skrev: Kanskje det ikke bare er jeg som har kastet en forbannelse over meg selv, og kanskje vi alle deler denne inderlige trangen, lysten til å søke... lete... finne... og at det kanskje aldri stopper?
Innerst inne tror jeg at vi er på søk etter å finne og gjenoppdage kilden vår, kjernen og vårt ideelle jeg - som er uten begrensninger og med utallige muligheter og potensialer.
Antall ord: 233
"There are more things in heaven and earth, Horatio, than are dreamt of in your philosophy" - Shakespear
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 1551
- Startet: 15 Jan 2007 15:06
- 17
- Kjønn (valgfri): Typeutovertiss.
- Lokalisering: Hordaland
- Har takket: 1 gang
- Blitt takket: 1 gang
Re: Når ord ikke lengre strekker til
En av de tingene jeg liker best vd å være i asia er att folk der er så blide.
De har det så ille, att det er ikke noe poeng i og deppe uansett. De er solgte uansett, toast, sjanseløse og uten en fremtid. Så sett hjemmebrygget på bordet og smil. Sånn virker det som de tenker ofte.
Allt trenger ikke ha en mening Ludo.
Når jeg var liten såg jeg en film alle små guttedritter må like. Butch cassidy og Sundance kid.
Senere lært min gamle krigsseileronkel meg hvorfor disse to døde i ett regn av kuler.
To ting hadde skjedd. De moderne tider hadde kommet og satte ett endelig punktum for det ville westen,
telegrafen, og...maskingeværet.
Gattlings flerløpede sveivemaskingevær som mexicanske tropper besatt for å sett punktum for to desperados som bare ville gjøre ett siste brekk før de stakk over til mexico og friheten og de søte senoritas der. Da kunne de pensjonere seg fra lønnslaveriet og alle kravene i vår vestlige kultur.
Att de ikke kom til og overleve dette skjønte de inne i banken de ranet ved den mexicanske grensen. Omringet av hissige mexicanske tropper og US marshalls som endelig ville sette punktum for desperadoene hadde de ingen sjanse. De tok valget og ville likesågodt dø med støvlene på bena da de i desperasjon skjøt seg vei ut av banken og døde i ett regn av kuler. Med dem siste rest av det ville westen.
Så hva har det med Ludo å gjøre ? Jo, dette er vårt liv også.
Jeg har alltid hatt dette bildet som ett visualisert bilde av mitt liv i hodet mitt og har det fremdeles, og jeg ser att også andre har det på¨en lignende måte. Som desperadoene i den ville westen blir vi hele tiden innhentet av noe nytt. Kansje ikke maskingeværet, men nye forhold som overasker oss og setter oss på bar bakke. Før vi vet ordet av det blir vi overasket over hvordan folk pluttselig kan rotte seg sammen mot oss. Som Butch og Sundance så vil vi egentlig bare ha det ok. Vi vil over grensen der gresset er grønnere, nyte en kald drink og gjerne med en varm senorita på fanget. Er det så mye og be om ?
Når man finner ut att man har pusshet flaksen litt for mye og alle er forbanna på en, kan en enten bøye hodet og være systemets slave en stund til, eller si att nå er det nok, dra revolveren og forsøke og skyte seg ut av situasjonen.
Vel vitende om att det er 99% sjanse for att det er selvmord.
Men da dør man i allefall ikke som slave.
Det er selfølgelig metaforisk ment, og vi kan like godt dø mentalt eller vi kan få livskvaliteten drept ved og være i en situasjon fysisk eller mentalt som er feil for oss. Da er det kansje bra og prøve med litt selvannalyse og se om det er noe vi må forandre på for og komme til ett sted som er bedre for oss. Selv om noe sånt som perfekt, ikke virker i lengden.
For livet er jo en slags kamp mesteparten av tiden. I allefall for meg, og jeg tror de fleste voksne føler det sånn.
http://farm5.static.flickr.com/4063/432 ... 95faaa.jpg
For meg har det blitt litt sånn att jeg må lære meg og leve med krigen skrudd på.
For det er sånn verden er. F.eks, alle arbeidsplasser har sin utpregede drittsekk. Minst en. Dette er så påfallende att når jeg besøker en bedrift, som jeg en sjelden gang gjør i det jeg jobber med, så begynner jeg med å spørre,
" hvem er det som er drittsekken her hos dere da ?"
Da får jeg litt blikk selfølgelig, men jeg sier det er alltid minst en. Alltid en som skal flyte på og lage dritt for andre, så sier jeg det før det skjer, " det kommer jeg ikke til å finne meg i. Da er dere advart. "
Jeg tror på det å kommunisere og si fra om ting. Vi har alle våre særegenheter. Det er ikke bare viktig å si fra om ting som er positive, si ffra om grumset også, en vil ofte bli overasket over hvor forståelsesfulle folk er om en bare tar tiden å forklare. Når jeg har vert klar for ett forhold med en jente (hvilket ikke har hendt ofte), sier jeg fra med en gang om mine svakheter. Jeg er fryktelig sjalu f,eks. Den jenta må akseptere det helt, ellers går det ikke. Til gjengjeld strekker jeg meg fanatisk langt for henne. Når jeg fikk jobben en gang for lenge siden tok jeg sjefen i hånden og sa det akkurat som det var, jeg er lite og aldri syk, men jag kan derimot være en sleiping og det blir bråk om noen her prøver og være smarte på min bekostning. Jeg husker sjefens blikk da han sa, "sleiiiip ??" Han hadde aldri hørt noen omtalte seg selv som sleip før selfølgelig. Kansje spesiellt ikke når de var på dag 1 i ny jobb og normalt ville prøve og gjøre ett godt inntrykk. Kansje å si sleip var litt drøyt, men jeg vil ikke lage ett glansbilde inntrykk som jeg uansett ikke kan holde. Da sier jeg det heller, og tar kansje litt i. Kan de ikke akkseptere ett menneske med feil og dårlige dager, så får de ansette en automat i stedet. Jeg gjør stort sett så godt jeg kan.
Jeg har akseptert att livet er noe dritt mye av tiden og har begynt å ete dritten for lenge siden.
Som Butch Cassidy og sundance kid, så går jeg vel og ned i ett regn av kuler lenge før min tid. Men disse kulene har jeg bedt om selv, og det er ikke US marshalls som skyter, men tilværelsens fæle letthet , systemets store kvernhjul som jager meg ut i dem.
Men ingenting er så galt att det ikke er godt for noe, for noen grønnsak på noe gamlehjem skal aldri denne cowboyen bli.
De har det så ille, att det er ikke noe poeng i og deppe uansett. De er solgte uansett, toast, sjanseløse og uten en fremtid. Så sett hjemmebrygget på bordet og smil. Sånn virker det som de tenker ofte.
Allt trenger ikke ha en mening Ludo.
Når jeg var liten såg jeg en film alle små guttedritter må like. Butch cassidy og Sundance kid.
Senere lært min gamle krigsseileronkel meg hvorfor disse to døde i ett regn av kuler.
To ting hadde skjedd. De moderne tider hadde kommet og satte ett endelig punktum for det ville westen,
telegrafen, og...maskingeværet.
Gattlings flerløpede sveivemaskingevær som mexicanske tropper besatt for å sett punktum for to desperados som bare ville gjøre ett siste brekk før de stakk over til mexico og friheten og de søte senoritas der. Da kunne de pensjonere seg fra lønnslaveriet og alle kravene i vår vestlige kultur.
Att de ikke kom til og overleve dette skjønte de inne i banken de ranet ved den mexicanske grensen. Omringet av hissige mexicanske tropper og US marshalls som endelig ville sette punktum for desperadoene hadde de ingen sjanse. De tok valget og ville likesågodt dø med støvlene på bena da de i desperasjon skjøt seg vei ut av banken og døde i ett regn av kuler. Med dem siste rest av det ville westen.
Så hva har det med Ludo å gjøre ? Jo, dette er vårt liv også.
Jeg har alltid hatt dette bildet som ett visualisert bilde av mitt liv i hodet mitt og har det fremdeles, og jeg ser att også andre har det på¨en lignende måte. Som desperadoene i den ville westen blir vi hele tiden innhentet av noe nytt. Kansje ikke maskingeværet, men nye forhold som overasker oss og setter oss på bar bakke. Før vi vet ordet av det blir vi overasket over hvordan folk pluttselig kan rotte seg sammen mot oss. Som Butch og Sundance så vil vi egentlig bare ha det ok. Vi vil over grensen der gresset er grønnere, nyte en kald drink og gjerne med en varm senorita på fanget. Er det så mye og be om ?
Når man finner ut att man har pusshet flaksen litt for mye og alle er forbanna på en, kan en enten bøye hodet og være systemets slave en stund til, eller si att nå er det nok, dra revolveren og forsøke og skyte seg ut av situasjonen.
Vel vitende om att det er 99% sjanse for att det er selvmord.
Men da dør man i allefall ikke som slave.
Det er selfølgelig metaforisk ment, og vi kan like godt dø mentalt eller vi kan få livskvaliteten drept ved og være i en situasjon fysisk eller mentalt som er feil for oss. Da er det kansje bra og prøve med litt selvannalyse og se om det er noe vi må forandre på for og komme til ett sted som er bedre for oss. Selv om noe sånt som perfekt, ikke virker i lengden.
For livet er jo en slags kamp mesteparten av tiden. I allefall for meg, og jeg tror de fleste voksne føler det sånn.
http://farm5.static.flickr.com/4063/432 ... 95faaa.jpg
For meg har det blitt litt sånn att jeg må lære meg og leve med krigen skrudd på.
For det er sånn verden er. F.eks, alle arbeidsplasser har sin utpregede drittsekk. Minst en. Dette er så påfallende att når jeg besøker en bedrift, som jeg en sjelden gang gjør i det jeg jobber med, så begynner jeg med å spørre,
" hvem er det som er drittsekken her hos dere da ?"
Da får jeg litt blikk selfølgelig, men jeg sier det er alltid minst en. Alltid en som skal flyte på og lage dritt for andre, så sier jeg det før det skjer, " det kommer jeg ikke til å finne meg i. Da er dere advart. "
Jeg tror på det å kommunisere og si fra om ting. Vi har alle våre særegenheter. Det er ikke bare viktig å si fra om ting som er positive, si ffra om grumset også, en vil ofte bli overasket over hvor forståelsesfulle folk er om en bare tar tiden å forklare. Når jeg har vert klar for ett forhold med en jente (hvilket ikke har hendt ofte), sier jeg fra med en gang om mine svakheter. Jeg er fryktelig sjalu f,eks. Den jenta må akseptere det helt, ellers går det ikke. Til gjengjeld strekker jeg meg fanatisk langt for henne. Når jeg fikk jobben en gang for lenge siden tok jeg sjefen i hånden og sa det akkurat som det var, jeg er lite og aldri syk, men jag kan derimot være en sleiping og det blir bråk om noen her prøver og være smarte på min bekostning. Jeg husker sjefens blikk da han sa, "sleiiiip ??" Han hadde aldri hørt noen omtalte seg selv som sleip før selfølgelig. Kansje spesiellt ikke når de var på dag 1 i ny jobb og normalt ville prøve og gjøre ett godt inntrykk. Kansje å si sleip var litt drøyt, men jeg vil ikke lage ett glansbilde inntrykk som jeg uansett ikke kan holde. Da sier jeg det heller, og tar kansje litt i. Kan de ikke akkseptere ett menneske med feil og dårlige dager, så får de ansette en automat i stedet. Jeg gjør stort sett så godt jeg kan.
Jeg har akseptert att livet er noe dritt mye av tiden og har begynt å ete dritten for lenge siden.
Som Butch Cassidy og sundance kid, så går jeg vel og ned i ett regn av kuler lenge før min tid. Men disse kulene har jeg bedt om selv, og det er ikke US marshalls som skyter, men tilværelsens fæle letthet , systemets store kvernhjul som jager meg ut i dem.
Men ingenting er så galt att det ikke er godt for noe, for noen grønnsak på noe gamlehjem skal aldri denne cowboyen bli.
Antall ord: 1069
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |