At du velger å tro at personligheten ligger i bevisstheten får være opp til deg. Men de aller fleste ser ett klart skille mellom de to. Bevissthet kan sies å være det med at man er bevisst(å være tilstede og kunne sanse seg selv og omverden rundt seg). Bevisstheten har ingenting med arv å miljø og gjøre, ettersom det handler om persepsjon. Personlighet er noe vi danner oss på grunnlag av genetisk arv, sosial status, miljø, osv. Og når man kommer til ordet "bevissthet", så er det av mange brukt synonymt med ordet "sjel".Kimbara skrev:Jeg ser ikke grunnlaget for å påstå vi har en sjel. Vi har bevissthet, og i den ligger personligheten. Alt dette er informasjon som ligger lagret i hjernen, "programmert" av gener og ytre stimuli. Hva er da "sjelen"? Slik jeg ser det er det et romantisk konsept som hører gamle dager til.Horus^ skrev: Vi vet iallefall hvor drømmer oppstår, men ikke helt hvorfor. Og når det er snakk om elektrokjemiske forbindelser, så er jo det greit nok hvis man ser på det ifra ett rent, "en kropp, ingen sjel" konsept. hjerne trenger man for at vi skal kunne kontrollere kroppen vår og sanse den fysiske, materielle verdenen rundt oss. Men det sier derimot ingenting om at vi ikke har, eller kan ha en sjel. Vi forstår hvordan kroppen og hjernen fungerer rent praktisk her på jorda, men utover det kommer man til det med tro. Og velger man å tro på ett liv etter døden og gjerne har erfaringer som tilsier at det kan være noe mer, så kan verken jeg eller du si at det ikke stemmer, eller at det er overtro. Det er her det kommer til om man er åpen, eller tilbøyelig til å utfordre Dr. gledesdreper, når det kommer til de eksistensielle spm.
Forstår jeg deg rett om jeg ser det slik at du mener drømmer dikteres av sjelens kontakt med et eller annet - noe "der ute" som sender drømmer inn i hjernen vår? At det er noe som sorterer informasjonen som ligger lagret og klipper sammen en drøm for oss?
Virker det ikke mer logisk at drømmer bare er et biprodukt av en automatisk prosessering, eller "defragmentering" om du vil, som skjer under REM-fasen? Og hvordan er dette gledesdrepende?
Spiller det noen rolle om ett konsept er gammeldags, sålenge det har noe for seg?
Synes det blir en litt merkelig holdning å ha til slikt. Vitenskap går vel ikke ut på dato?
Da burde vi kanskje snart forkaste tyngdekraften også, til fordel for noe mer nymotens og fancy?
Det som virker mest logisk for meg, er at det er en kombinasjon av de to. At når man defragmenterer, så gjør man noe annet mens man venter.
Det er gledesdrepende hvordan noen prøver å hindre folk i å ha en tro om ett liv etter dette.
Det finnes jo heller ikke noe grunnlag for å påstå at det ikke er noe mer etter dette livet heller.