Men det får dere vel tåle.
Jeg skal fortelle om den gangen jeg var 4 år.
Jeg ble sendt ut for å leke av mamma. Jeg skulle være ute til pappa kom hjem.
Jeg lekte i trappen utenfor huset. Det var en slik smijernstrapp. Slik alle hadde.
Jeg drev og smatt mellom trinnene, og hadde det veldig gøy. Helt til jeg kom til det øverste
trinnet. Der kom kroppen igjennom, men ikke hodet.
Den følelsen jeg fikk da jeg ikke fikk puste, kan jeg ikke beskrive. Men jeg klarer enda ikke å ha
smykker eller noe annet metall rundt halsen.
Etterhvert ble det en følelse av å flyte. Veldig behagelig. Denne følelsen får jeg enda, rett før jeg sovner.
Så ble det lyst, veldig lyst. Jeg har lest at du vanligvis skal se en tunnel, men det gjorde ikke jeg.
Lyset var skarpt, men sammtidig snilt (?), vet ikke åssen annet jeg skal forklare det.
I lyset var det en stemme, jeg er helt sikker på at det ikke var en person jeg kjente. Eller en stemme jeg hadde
hørt før.
Stemmen forklarte meg på en måte som er forståelig for en fireåring, at jeg ikke skulle være der enda.
Jeg husker faktisk at jeg sa selv at jeg ville være der. Nå var jeg en ganske fremmelig fireåring, og en
meget bestemt ung dame.
Men stemmen bare sa at jeg måtte vente litt. Det var noe jeg hadde glemt å gjøre. Og at jeg måtte gå tilbake og
gjøre det, før jeg kunne få lov å komme. Desverre sa stemmen ikke noe om hva jeg skulle gjøre, men jeg regner med
at jeg får komme dit igjen tilslutt.
Det neste jeg husker er ambulansen.
Siden har jeg ofte hørt stemmen i drømmene mine. Men jeg klarer aldri å huske hva den sier.
Det gode med denne opplevelsen for meg, er at jeg ikke er redd for å dø.
Det var min historie. Jeg kan kanskje legge til at jeg etter den opplevelsen, begynte å se UFOer. Men det er
jo ikke sikkert at det har en sammenheng.
