Jeg tror på evig energi, evig potensiale og evig kjærlighet,
midlertidig entusiasme, forutsatt balanse og menneskets evne til å finne seg tilrette.
Samtidig tror jeg at det finnes noe vi ikke kan beskrive, som noen av oss prøver å flykte fra, mens andre prøver å oppsøke. Jeg tror på forskjellige perspektiv, forskjellige meninger, forskjelligheter i alle former og deres paradoksale likheter. Jeg tror på forenelse, forsoning og ser skjønnheten i det meste.
Jeg tror at alle veier fører til samme sted, men at det hele er snakk om sted, tid og rom. Jeg tror på Gud i den form av at vi alle utgjør denne Gud i fellesskap.
Jeg tror ikke på Gud som en objektivisert figur, ikke som en skikkelse, ikke som et eller annet kjønn, ikke som en intelligens eller vilje, men som en kraft.
Jeg er ikke tradisjonelt kristen. Kristendommen (slik den fremstår her i landet) appellerer ikke til meg og mitt livssyn. Jeg tror ikke på ondskap og godhet, men tror disse to såkalte motsetninger er definerte av våre syn på hva som er rett og galt og at det alt bunner i kjærlighet - som jeg ser på en uendelig kraft, en stor og udødelig en.
Jeg tror også at vi kan gi mer mening til noe enn det det "egentlig er", slik sikkert enkelte (om ikke mange) vil si jeg gjør om kjærligheten nå, slik jeg "blåser den opp".
Vel... når det kommer til stykket har de tingene som betyr mest for oss akkurat den meningen det har for oss, og det spiller ingen rolle om hva andre måtte mene eller tro. For oss selv - for meg - for deg - så er det aller viktigste for oss å styrke troen vår. For tro er viktig. Del gjerne opp troen og si hva som er slik og slik for deg, men husk at det fremdeles ironisk nok igjen blir en selvoppfyllende profeti og beviser bare ytterligere det jeg sier om at "HVA DU TROR ER SANT FOR DEG"...
Igjen tror jeg på disse forskjellene og verdsetter de forskjellige - også de motstridende - meningene. Mangfold er godt, det gir oss perspektiv, og kontrastene utfyller det helhetlige bildet, og vi kan nyte å se disse kontrastene og samtidig være en del av dem. Jeg tror ikke på rasisme og hat, men jeg vet det finnes. Frykt. Også frykt er basert på kjærlighet, kanskje mangelen av den? Spørsmålet dreier seg om å åpne seg for det man frykter. Først da forsvinner frykten. Frykten er kun et spørsmål om tilpasning eller erkjennelse, forståelse og aksept. Frykt er også en nødvendig funksjon, det er en del av overlevelsesinstiktet. Det er sikkert den mest dyriske og "minst siviliserte siden" ved oss mennesker. Frykt og kjærlighet er ikke motsetninger, slik ser jeg det.
Dette er noe av hva jeg tror. Men hva jeg alt i alt tror, kunne jeg brukt resten av livet mitt til å beskrive. For hva jeg tror formes etter hver dag, hver nye erfaringer jeg får, alt er i kontinuerlig endring. Verden rundt meg, meg selv og alle dere andre.
Enkelte ting består, og det er denne ambivalensen som gjør det mulig å reflektere.
Jeg elsker livet og det det har å by på.
Søker ikke alltid lengre mening med livet, da det demmer opp mer og mer for meg hver dag hva det hele dreier seg om. Og håper jeg aldri finner det helt ut...
før den dagen jeg ligger der da... hadde kanskje vært desserten det...
