Hulken skrev:Noe jeg ofte går og undrer over er fenomet tid.
Vi har fysikk på skolen, og holder nå på med Einsteins berømte relativitets teori. Ut i fra denne ser vi at tiden ikke er konstant men er en variabel. Altså tiden varierer avhengig av diverse andre faktorer, blant annet fart.
Siden tiden kan variere, tror dere vi noen gang kan reversere den? Eller kanskje vi vil klare å dra tilbake ved hjelp av ormhull, sorte hull o.l?
Og viss dette ble mulig, hvilke paradokser ville vi ha støtet på?
Tid er ett fascinerende fenomen fordi det er så uhåndgripelig.
Vi kan ikke sage det i biter og veie det.
Tid påvirkes av b.l.a gravitasjon og fart.
Alle har vel hørt om att om man satt i en rakett som reiser med lysets hastighet ( hvilket er helt umulig i dag); og var borte ett par uker, så var det gått 40 år på jorden...Med forbehold om feil i tallene så er det den typen rare ting man hører om tidens natur. Tiden er alltså knyttet til fysiske krefter og fenomener.
Hva hender da om vi løsriver oss helt fra fysisk påvirkning?
Kan det forklare litt om att mennesklige energier som vi kaller spøkelser, virker og ikke la seg affisere av om det har gått ett år, eller to hundre ?
De er på ett annet, ikke (så) fysisk plan?
Allerede Newton jobbet me følgende AU=Q+W Denne loven dreier seg om energiens bevarelse. Energi kan bare gå over i andre former, ikke forsvinne eller bli skapt.
Allt som finnes og noengang vil finnes er her nå!
Kun forandringer på det bestående vil skje, og det er det nyere kvantemekanikkforskning bekrefter.
Dermed kan man stille spoørsmålet rundt menneskets energi og psykiske kapasiteter.
Allt dette "finnes" hos deg, men det kan alltså ikke forsvinne...bare forandres.
Ingenting dør. Det forandres. Hvor mye av dette vil bekreftes i det som vi nå kaller paranormale fenomen ?
Det er faktisk fysisk målbare ting i verden som kan oppføre seg spøkelses aktig , gjøre ting som vi oppfatter som overnaturlig og kan måles. Kvantepartikkler.
Mange vitenskapsmenn har tro på att vi i fremtiden kan gjøre ting som i dag virker umulige og overnaturlige, ved hjelp av kvantemekanikk.
Hvordan det går an ? Kvantepartikkler "lever" i en eksistens som nesten ikke påvirkes av naturkreftene våre slik vi er vant til, og det er vel derfor naturen tilater dem til å gjøre ting som ikke skulle være mulig.
Det er veldig interessant og kan kansje forklare noe av det som vi kaller paranormalt i dag, og kansje erkjenner som bare naturlig om noen år.
Hva er kvantepertikkler da?
Enkle forklaringer for oss i en begynnelse av og forstå det.
Litt innlimt og litt meg...
Ikke alle forstår Isaac Newtons bevegeleslover fra 1600-tallet. De danner grunnlaget for den klassiske mekanikk. Men vi kan se at den virker - i planetenes bevegelse og i et hjul som går rundt.
Inne i atomet, alle tings byggesteiner, der avstandene er ørsmå, oppfører ikke tingene seg slik vi er vant til. Her kommer den klassiske mekanikken til kort. Etterhvert har fysikerne innsett at kvantemekanikken ikke bare gjelder på partikkelnivå, men også for større legemer, der den stemmer overens med klassiske forutsigelser.
Lyset- partikler, bølger eller begge deler?
Fram til år 1900 var alle enige om at lys er bølger, i tråd med Maxwells teori og en rekke optiske eksperimenter, der lys fra en enkelt kilde tvinges gjennom to smale sprekker. Sprekkene blir lyskilder. Lys fra den ene blander seg med den andre, og båndene som da oppstår kan bare dannes av bølger. Men så dukket en tysk fysiker opp med en revolusjonerende teori. Ingen kan forklare hvordan en gjenstand skifter farge etter som den blir varmere og avgir mer energi. Men Max Planck har et svar. Han sier: La oss tenke oss at energien sendes ut i ørsmå "pakker", såkalte kvanter. Kimen til kvanteteorien er sådd. For denne nye teorien fikk Planck Nobelprisen i fysikk i 1918.
Einsteins fotoelektriske effekt
Albert Einstein løste en annen gåte i klassisk mekanikk og fikk Nobelprisen i fysikk i 1921. Men han fattet interesse for energikvantene. Einstein arbeidet med den fotoelektriske effekt. Det var kjent at når lys treffer en metallplate, blir det frigitt elektroner. Einstein sier at lyset består av små energipakker, eller fotoner. De må ha en minimumsenergi for å kunne kaste ut elektroner. Med det tar han et viktig skritt mot en kvantefysisk forståelse av naturen.
til lavere energitilstander.
Materien er flerfoldig
Eksperimenter viser at lyset ter seg tosidig, enten som partikler eller som bølger.
Lyset har alltså en fysisk masse. Franskmannen Louis Victor Broglie foreslo at de samme prinsippene gjelder for materien, og i 1929 mottok han Nobelprisen i fysikk. Broglie foreslo at alle ting har bølgelignende egenskaper. Elektroner, med relativt stor bølgelengde, legger for dagen slike egenskaper. Denne bølge-partikkel-dualiteten er karakteristisk for kvantemekanikken. Tre år etter at Broglie framsatte sin teori, ble den bekreftet av den amerikanske fysikeren Clinton J.Davisson og briten George Paget Thomson. De fikk Nobelprisen i fysikk i 1937.
Schrødingers bølgeligning
Østerrikeren Erwin Schrødinger tok neste skritt idet han utviklet en ligning som beskrev partiklenes bølgeegenskaper - en ligning som har fått enorm betydning innen naturvitenskap og teknologi.
Tolkninger av Schrødinger
Tyskeren Max Born tolket Schrødingers teori, og fikk Nobelprisen i fysikk i 1954. Følgene av Borns tolkning er forbløffende. Liksom en mann som løper gjennom en massiv mur uten å etterlate seg noe hull, kan partikler bore seg gjennom energibarrierer. Klassisk mekanikk sier det er umulig. Kvantemekanikken sier det er helt vanlig. Idag er slik "tunnelering" grunnlaget for mange elektroniske apparater !
Materien er både bølger og partikler
For å ha forstått at kvantemekanikkens merkverdigheter kan forkludre eksperimentelle målinger, fikk tyskeren Werner Karl Heisenberg Nobelprisen i fysikk i 1932. Hans usikkerhetsrelasjon er vesentlig for å forstå kvantemekanikken. Materien oppfører seg både som bølger og partikler.
Rutherford sa ;
I 1911 Kom han med sin atommodell. Dette ved at han sendte alfa-partikler(Heliumkjerner) gjennom en gullfolie.De fleste gikk gjennom folien mens noen få ble kastet tilbake. Da atomene i folien lå tett uten noe mellomrom tolket Rutherford resultatet dit at alfa partiklene måtte gå gjennom atomene. Da de fleste gikk gjennom måtte atomene bestå av mye hulrom. Det at noen få alfa partikler ble kastet tilbake kunne forklares, dersom det meste av massen i atomet var samlet i en positiv kjerne. Rutherfords atommodell er altså at atomet har en positiv kjerne, og at negative elektroner kretser rundt denne. Forholdet mellom kjernens diameter og atomets diameter er ca 1/100000. Atomet kan alså ligne på vårt solsystem bare at det i forhold til vårt solsystem er mer tomrom i atomet !!! Tenk på det.
Byggesteinene i allt, er for det meste tomrom.
Litt innlimt om tid :
Denne presentasjonen er litt tyngre i språket en nødvendig og alle de matematiske ligningene ble til tallene dere ser nedover, så det ble ikke så bra som jeg trodde.
Her er en helt enkel innføring på få sekunder, nesten på barnenivå;
http://uk.youtube.com/watch?v=6Dq454iFp2c
Legg merke til att det er mange videoer som forklarer ulike sider ved kvantemekanikk på en veldig enkel måte.
Litt til å tenke på for de som har prediket att universet er kaotisk ,tilfeldig og ikke følger noen lover...
http://uk.youtube.com/watch?v=sRzfJGclMSc
I denne linken går man litt videre og snakker om forsøk som er blitt gjort ,som tyder på att ren vilje f.eks, ser ut til å kunne påvirke fysiske objekt som partikkler.
Dette kan se på som støtte til de som med moderne forskning på feltet synes og bryte ned grensene mellom det som tidligere har vert en klar avgrensing mellom det som sees på som mennesklige psykiske energier og tanker, og "døde" energier i naturen, som kan bevege fysuske gjenstander f.eks. Som partikkel energi.
Dette er interessant for paranormal forskning for det ligger nære opp til å forklare fenomener som telapati f.eks. Eller for den del overlevelse av kroppens energi på ett annet plan (andre forutsettninger), som tanken om sjelen.
http://uk.youtube.com/watch?v=iqJOIQWkfWA
I denne linken forsøker en forfatter av en bok om emnet og forklare allt som stemmer mellom NDOèr (nær døden opplevelser) kantemekanikk, og det som vi nåfortiden ofte har hørt om i rapporter fra folk som har fått ett glimt av dødsriket, men blitt reddet tibake
av moderne sykehusmaskiner.
Partikkelenergi (kvantemekanikk), superstreng teorier og "dimensjoner" i vår natur som vi nødvendigvis ikke ser eller oppfatter så mye av, men som gjerne vil være der i henhold til kvantenes natur, vil lett lage " lag" /dimensjoner der tid enten ikke er tilstede, eller er sterkt annerledes tilstede en det vi er vant til.
For barn forklerer man ofte dimensjonsparadoksene med modeller som f.eks "flatland". (se video)
Pompøse utrykk i religiøse skrifter som "evigheten", kan få ny relevanse sett i dette lys.
Dette er det samme jeg har trodd i mange år og som jeg har nevnt her inne på forumet før.
Jeg skal ikke legge ut flere linker, men håper andre vil gjøre sine egne undersøkinger og tanker.
http://uk.youtube.com/watch?v=DDcqc27HT9w
Den gravitasjonelle tidsforskyvningen
Einstein benyttet dette prinsippet allerede i 1916 til å gi en enkel utleding av hvordan et tyngdefelt påvirker hvor fort tiden går. Betrakt en klokke på periferien til en skive med radius som roterer med vinkelhastighet . Den har en hastighet og viser en tid . Skivens akse er i ro i et laboratorium der det er klokker som viser tiden . På grunn av den relativistiske tidsdilatasjonen som er beskrevet i likning (12.13), er sammenhengen mellom et tidsintervall målt med laboratorieklokkene og de roterende klokkene,
(formel)
Klokkene på skiven går langsommere desto lenger vekk de er fra rotasjonsaksen.
Vi skal nå beskrive situasjonen slik en observatør på den roterende skiven oppfatter den. Fra dette synspunktet observeres klokkene å være i ro. Det at klokkene lenger vekk fra sentrum går langsommere enn de som er nær sentrum, er en realitet også observert fra skiven. Men siden klokkene er i ro observert fra skiven, kan dette ikke lenger forklares som en virkning av den relativistiske tidsdilatasjonen.
Einstein argumenterte for at denne tidsforlengelsen er en gravitasjonsvirkning. I overensstemmelse med ekvivalensprinsippet oppfattes sentrifugalfeltet på skiven som et tyngdefelt. Observert på skiven er det altså et tyngdefelt rettet ut fra aksen. Tyngdeakselerasjonen i dette feltet er det som til vanlig kalles sentrifugalakselerasjonen. Den har størrelsen
(formel)
Når vi setter tyngdepotensialet lik null i skivens sentrum, er tyngdepotensialet i avstand
(***)
Av likningene (12.1) og (12.3) fås
(***)
der er tiden målt med en klokke ved skivens sentrum. Denne likningen forteller hvordan tidsforløpets hastighet avhenger av posisjonen i skivens tyngdefelt. Retningen utover fra aksen svarer til nedover i tyngdefeltet. Konklusjonen er at tiden går langsommere lenger nede i et tyngdefelt. Observert nedenfra går tiden raskere høyere oppe. Ifølge ekvivalensprinsippet gjelder dette for alle typer tyngdefelt.
Pound Rebka eksperimentet
La oss betrakte lys som sendes nedover i et gravitasjonsfelt. Lyskilden befinner seg i en posisjon med gravitasjonspotensial , og mottageren er i feltets nullnivå. Mellom lyskilden og mottageren verken skapes eller forsvinner det lysbølger. Man skulle derfor vente at det vil passere like mange lysbølger pr. sekund ved mottageren som ved senderen. Men klokken ved mottageren går saktere på grunn av den gravitasjonelle tidsforskyvningen. Derfor registrerer mottageren flere bølger pr. sekund enn det som ble sendt ut. Det betyr at frekvensen til lyset ved mottageren er større desto lengre ned mottageren er plassert. Lys som beveger seg nedover får en blåforskyvning, og lys som beveger seg oppover en rødforskyvning.
Denne effekten ble målt for første gang i 1960 av R. V. Pound og G. A. Rebka. Lyset beveget seg vertikalt nedover et tårn i Harvard University. Høydeforskjellen mellom sender og mottager var . Potensialet i senderposisjonen er der , dvs. . Siden kan likning (0.4) her tilnærmes med
(***)
Den tilsvarende frekvensøkningen er
(***)
Dette gir en relativ frekvensforskyvning
(***)
Ved å utnytte Møssbauer effekten greide Pound å Rebka å måle denne lille effekten med med bare 10 % usikkerhet. Måleresultatene stemte med (0.7) og bekreftet både den gravitasjonelle frekvensforskyvningen til lyset, og at tiden går langsommere langt nede i et gravitasjonsfelt.
Tvillingparadokset
I eksempel 12-3 ble tvillingparadokset behandlet innenfor rammen av den spesielle relativitetsteorien. Det ble der påpekt at løsningen på problemet er at situasjonene til de to tvillingene ikke er symmetriske. Den ene tvillingen erfarer treghetsfelter når hun snur, mens den andre hele tiden er i ro på jorda. Tvillingene kan ut fra slike erfaringer finne ut at den ene har reist og den andre ikke.
Men den generelle relativitetsteorien tillater at både Lisa og Tina oppfatter seg selv som i ro hele tiden. Ifølge den generelle relativitetsteorien er det ikke mangelen på symmetri som gir løsningen på problemet, men at man tar i betraktning både den hastighetsavhengige tidsdilatasjonen og den gravitasjonelle tidforskyvningen. La oss se hvordan Lisa som er på jorden og Tina beskriver situasjonen. Vi antar at Tina reiser med 80 % av lysfarten til den nærmeste stjernen Alfa Proxima, som er 4 lysår fra jorden, og returnerer umiddelbart.
Ifølge Lisa bruker Tina da 5 år hver vei, og Lisa er eldet med når de møtes igjen. Hun finner også at Tina på grunn av den tidsdilatasjonen bare er blitt eldre under reisen.
Vi skal nå se hvordan Tina beskriver hendelsesforløpet. Hun observerer at jorden og Lisa beveger seg med hastighet . Siden egenavstanden mellom disse legemene er , observerer Tina en lengdekontraktert avstand , og hun eldes med mens hun ser at Alfa Proxima beveger seg mot henne. Hun eldes altså med i løpet av den tiden tvillingene er fra hverandre. Dette er i overensstemmelse med det Lisa kommer frem til.
Men hvor mye finner Tina ut at Lisa eldes? Hun observerer at Lisa beveger seg frem og tilbake med hastighet i løpet av de årene de er fra hverandre, og hun slutter da at Lisa bare eldes med i løpet av frem og tilbake reisen. Dette er i konflikt med at Lisa opplevde å bli eldet med .
Så langt er imidlertid periodene med akselerasjon når Tina reiser ut, snur og bremser ned igjen hjemme, neglisjert. Hvis akselerasjonen går mot uendelig, går varigheten av disse periodene mot null målt av Lisa. Men kanskje ikke målt av Tina?
Når Tina akselererer vil hun oppleve et tyngdefelt. Hun må derfor ta hensyn til den gravitasjonelle tidsforskyvningen når hun skal finne ut hvor mye Lisa eldes. Denne avhenger av forskjell i gravitasjonspotensial, dvs. av avstanden mellom Tina og Lisa. Ved utreisen og ankomsten er denne avstanden forsvinnende liten hvis akselerasjonen er stor nok, slik at disse periodene da kan neglisjeres. Men ved vendepunktet er avstanden stor. Når Tina snur akselererer hun mot Lisa, og da opplever hun et tyngdefelt som er rettet vekk fra Lisa. Lisa er høyere oppe i dette tyngdefeltet enn Tina. På grunn av den gravitasjonelle tidsforskyvningen vil Tina da finne at tiden går raskere i Lisas posisjon enn der hun selv er. Tina vil med andre ord finne at Lisa eldes raskere i tyngdefeltet hun opplever mens hun snur. Selv om denne perioden kan gjøres meget kort ved å gi Tina en stor akselerasjon, kan den ikke neglisjeres når Tina skal beregne hvor mye Lisa eldes, siden Lisa eldes raskere desto sterkere tyngdefeltet er.
For å kunne gi en eksakt beskrivelse av hvor mye Lisa eldes fra Tina sitt synspunkt, antar vi at Tina har konstant akselerasjon mens hun snur. Ved å bruke den generelle relativitetsteorien kan man vise at i dette tilfellet gjelder likningen (0.5) eksakt. Når Tina snur og et øyeblikk får hastighet null i forhold til Lisa, observerer hun en avstand til Lisa lik hvileavstanden .
Tyngdefeltet Tina opplever varer den tiden det tar å endre hastigheten med . Siden akselerasjonen er konstant tar dette tiden målt av Tina. Ifølge Tina eldes da Lisa med
(***)
For at beskrivelsen skal bli eksakt må vi ta grensen når . Det gir
(***)
Tina vil altså si at Lisa blir
(***)
eldre i løpet av reisen. Dette er i overensstemmelse med Lisas egne beregninger.
men det er dette med vilje og skapelsen og masse surr
). Forover er derimot teoretisk mulig.
