Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Min mor

[marlen]

For 6 år siden dødde min mor i et tragisk dødsfall hjemme.
Jeg var ikke blitt fortald noe om i hvilket rom det var eller hvor i rommet.
Jeg gikk inn i stuen, satt meg på en plass jeg visste at ikke min mor brukte.
Da kjente jeg plutselig en varme og en trist følelse fylte meg. Jeg spurte min bror om hvor det hadde skjedd og da kunne han bekrefte det at det var der eg hadde sittet.
Jeg føler får å gråte den dag idag ved tanken, den følelsen kan ingen forklare..

[bjørnekvinnen]

Det var nok en tøff opplevelse for deg. Hvis du føler for å gråte idag så gjør det, og gjør det skikkelig. Samtidig som du alltid vil savne henne må du også prøve å gi slipp på sorgen. Du glemmer henne ikke selv om du gir slipp på sorgen. Da huseker du henne med glede i hjertet.

[marlen]

Tusen takk for det flotte svaret.
Det nå 6 år siden, jeg brukte 2 år av livet mitt til å sørge og bearbeide sinnet. Det var nemlig en lege tabbe. Men idag sitter eg igjen med gode og varme minner. Hun var et fantastisk menneske, og det var fra henne eg lærte bedre å kjenne mine små evner.

[acespace]

Når den beste fuglen min døde så grein jeg selv om eg egentlig ikke måtte:(

[anngee]

Jeg føler egentlig ingen trang til å sørge over mine foreldres bortgang, selv om jeg nok syntes at min far gikk bort alt for tidlig, han var bare 69 år. Min mor var 81 da hun gikk over til den andre siden.
Men saken er den at de slapp så lettvindt, faren min døde mens han sov middag, og moren min mens hun satt i favorittstolen sin. Derfor syntes jeg at det er veldig egoistisk av meg å sørge siden de gikk bort så lett! Tror ikke de merket det en gang...
Min far hadde hatt 3 hjerteinfarkt før han gikk bort, min mor 2. Men da tiden var inne gikk de så rolig bort!

Men en ting har jeg lært av at moren min var så opptatt av hvem som skulle stelle gravstedet deres da hun gikk bort, at jeg har sagt til sønnene mine at de får velge hva de vil gjøre med meg den dagen det er min tur.Jeg akter ikke å pålegge noen å stelle et gravsted. Jeg tror fullt å fast på at det er det siste jeg vil bekymre meg om når jeg er gått herifra! ;-)

Til acespace....føler for å gråte selv om du har mistet "bare" en fugl, så gjør det! En hver får sørge som en vil, det er ikke noe andre skal el. bør legge seg borti!
Jeg har også mistet flere dyr, og det har ikke vært morsomt! Men etterpå har jeg prøvd å fokusere på at gleden over å ha hatt de er større enn sorgen over å ha mistet de. Og hvem vet om jeg har mistet de? ;-) Mye mellem himmel og jord enn andre steder! ;-)

[snuppedilla]

følelser går ikke etter verdien av hvem og hva du mistet.. de er sterke og bør tas hensyn til og møtes

jeg har grini og sørget hardt over å miste både mennesker jeg er glad i og dyr... jeg sørget selv når den ene tarantellen min døde, den siste som døde fra meg av de jeg kjenner.. jeg sørget og grein også da jeg måtte kjøre en villkatt til dyrlege for avliving.

det er vondt og man skal ikke holde igjen når sorgen og smerten melder seg, og det fins ingen tidsfrist for når og hvor lenge dette holder på og heller ikke rette måten å takle et dødsfall på.
vi er så ulike og det skal vi ha respekt for imøte med sorgen, ens egen og andres.
ofte er det like viktig å være der for den som sørger, mer enn å presse til å snakke om ting.. det er ofte best å la den sørgende bestemme selv, bare ved at du er der og gir denne en mulighet til å bruke en som kanal for sorgen... å dele med.. om det så er bare tilstedeværen.

så vil jeg bare si.. at vi aldri er borte fra hverandre om et individ dør, de døde er ikke borte.. de kan føles og kjennes og kan ha det veldig godt og at døden kan være en velfortjent hvil for noen. likeledes at en brå død ikke alltid er meningsløs.. det er mange svar og måter her ja...

[akita]

vet ossen du har det.. begge mine forledre er døe... har følt de selv og vet de er her for å passe på meg.. dette var pågrunn en venn av meg hjalp meg med dette.. og ei venninne da jeg tok bilde av henne lignet hun på min mor på bildet. det var skummelt