Hjemsøkt, Gjenferd & Ånder ⇒ Gjenferd (?) i skogen...

[Nashia]

Vel... Sitter her og skjelver (er ikke helt sikker på hvorfor, om jeg er redd, eller hva søren...), for i dag opplevde jeg noe jeg tror jeg aldri kommer til å glemme...

I dag var altså jeg og min vennine (vi kaller henne for Anne, skal vi?) på besøk hos en kompis av oss (han kaller vi for Peter)... Planen var egentlig å lage en slags film-sak vi lenge har planlagt å lage, men vi endte altså opp med å gjøre noe helt annet...

Peters foreldre driver med revefarm, og før vi skulle filme, måtte vi jo selvfølgelig kikke litt på dem før vi begynte med filmingen... Vi gikk inn dit for å se på dem, og vi hadde det hyggelig og snakket om diverse normale ting mens vi av og til stoppet for å kikke litt ekstra på de fine revene. Da vi var gått ut, fikk jeg plutselig en følelse av at vi burde gå inn i skogen ved siden... Jeg fortalte det til Peter og Anne, og de hadde ingenting imot det, så vi gikk opp i skogen.. Det var jeg som styrte turen, og jeg bare gikk dit jeg følte jeg ... burde gå.. Etterhvert begynte Peter å bli litt lei, men vi fortsatte da. Med ett fikk jeg følelsen av at vi var fremme, og jeg ble av en eller annen grunn kjempeglad da vi kom opp på en gammel, nesten overgrodd, traktorvei, selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor. Det var altså i sving, og der var det desuten en middelsstor stein. Jeg satte meg ned og lente mkeg inntill den (hodet mitt hvilte så vidt på kanten). Da ble jeg plutselig med ett veldig... trist! Jeg begynte nesten å gråte..! Anne og Peter begynte å føle at det var noe der, de også, slik jeg hadde følt hele veien opp. Etterhvert sa noe meg at jeg skulle gå videre. Ikke så langt, bare litt, og jeg gikk litt skårtt opp i skogen, litt fra veien, og jeg ble tristere og tristere, men visste at det var noen som kalte på meg. Hele veien hvisket jeg spørsmål som "Hvem er du?", "Hva vil du?" og "Hva gjør du her". Peter og Anne hadde blitt igjen i svingen. Jeg satte meg ned på kne, og stirret på ett spesielt punkt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg visste at der var det noe som hadde kalt på meg, og jeg følte at det var en litt ung mann. Etterhvert som jeg spurte, fikk jeg bilder i hodet mitt. Det var av en ung kvinne, antagelig på mannens aldre. Hun var ganske pen. Hun hadde brunt hår som var festet i en slags dult bak. Hun hadde også en hvit/lys kjole på, som var litt gammeldags. Når jeg satt og spurte denne mannen, ble jeg av og til så trist at jeg bare måtte legge hodet i hendene, og gråte litt, selv om jeg egentlig ikke syns det var så trist (ialfall ikke da). Etterhvert var det ett slags bilde som gikk igjen; Jeg (eller mannen) lå lent intill stenen nede i svingen, og såg opp på damen. Jeg fikk en slags følelse av å være trist og sviktet, og skjønte på en måte jeg ikke kan forklare, at mannen var død på grunn av denne kvinnen. Jeg hadde tidligere følt at det nede i svingen hadde skjedd noe som omhandlet død og kjærlighet, og etterhvert skjønte jeg også at mannen hadde elsket denne kvinnen, for å så blitt sviktet.

Da jeg gikk ned igjen til svingen, fortalte Peter og Anne at de hadde tenkt å følge etter meg, men at de, når de var begynt å gå mot meg, fikk en slags følelse av at dette var noe jeg skulle gjøre på egenhånd. Dessuten hadde det plutselig begynt å regnet/yre når de nærmet seg meg, men sluttet når det trakk seg bort igjenn.

Vi var i denne svingen i ca en time, og jeg var flere ganger oppe hos mannen. Skjønt, jeg gikk aldri helt opp til hvor jeg visste hvor han var; det turte jeg ikke, for jeg følte at det ville blitt feil. Peter fortalte meg også at han ofte, når han gikk rundt der, fikk slike "Flash". Når jeg satt inntil steinen, der mannen ifølge bildet i hodet mitt hadde sittet og sett på damen, sa han at han hadde i ett av flashene, sett an ung mann sitte akkurat der jeg satt da. Han fortalte også at han såg en ung dame komme ut av en vogn i den svingen. Siden jeg ikke hadde fortalt om noe av det mannen hadde "fortalt meg", begynte jeg jo å lure litt. Da han forklarte hvordan damen såg ut, begynte jeg jo å lure enda mer, for han beskrev henne akkurat som damen jeg hadde sett på "bildene"!

Mens vi var der oppe, dukket det stadig nye følelser opp. Jeg hadde jo skjønt at mannen var blitt sviktet av sin elskede, og dermed drept pga dette. Men etterhvert som jeg var oppe hos mannen, begynte bildet å forandre seg, og damen som halveis hadde smilt på det første, så nå veldig trist ut, og jeg fikk også følelsen av anger, bare at det var som om det var hun som følte det nå...

Som sagt, gikk vi etter en times tid ned igjen til min venn Peter...
Nå så historien mer slik ut: Mannen hadde vært forelsket i denne kvinnen, og han (trudde ialfall at han) ble elsket tilbake. Så ble han drept av noen, mens han låg inntil steinen, og det på grunn av damen, som hadde sviktet han. Han ble drept med ett sverd. Men damen hadde tydeligvis elsket han, selv om det ikke hadde sett slik ut, så hun angret noe fryktelig. Vi tror kansje at hun ble drept eller tok selvmord i orbindelse med dette...

Nå er jeg jo altså tryggt hjemme igjenn, men jeg begynte å skjelve noe skrekkelig når jeg begynte å skrive denne historien, selv om jeg ikke ble skremt av opplevelsen...

Jeg følte for å dele den med noen, og siden foreldrene mine ikke tror på slikt (jeg har fortalt dem om en tidligere paranormal hendelse, men moren min mente bare jeg hadde innbilt meg det), så måtte jeg bare skrive det her... Og dette er, selv om det ikke har med alle detaljer (da ville historien blitt for lang), så er den helt sann - Jeg ville aldri ha tullet med noe slikt som dette.

Jeg tar gjerne imot spørsmål og meninger om dette, og vil dessuten fortelle det som det hender noe mer i forbindelse med dette...

[miss]

hei jeg anbefaler deg å stole på følelsene dine og det er rett å kunne dele dem med noen. har hatt slike følelser jeg å å det er kult da de blir bekreftet av andre som ser føler og opplever det samme som f.eks de du var med på turen. :mozilla_smile:

[Nashia]

Å, takk for svar Det trengte jeg virkelig ... Nå har foresten den uforklarte skjelvingen også stoppet... Men, jo, det at det ble bekreftet av de som var med, var også ganske betrygende Jeg tror det var jeg som hadde mest kontakt med han "mannen", mens Peter så mest til damen...

Men nå er jeg jo nesten blitt glad i denne mannen da, så jeg og Anne og Peter skal antagelig opp der igjen i nærmeste fremtid, selv om vi tviler vi kommer til å finne noe særlig der da... "/

Har foresten sett ett gjenferd før, men jeg følte likevel at dette var veldig mye "større"...

[Metodisten]

Å, takk for svar Det trengte jeg virkelig ... Nå har foresten den uforklarte skjelvingen også stoppet... Men, jo, det at det ble bekreftet av de som var med, var også ganske betrygende Jeg tror det var jeg som hadde mest kontakt med han "mannen", mens Peter så mest til damen...

Men nå er jeg jo nesten blitt glad i denne mannen da, så jeg og Anne og Peter skal antagelig opp der igjen i nærmeste fremtid, selv om vi tviler vi kommer til å finne noe særlig der da... "/

Har foresten sett ett gjenferd før, men jeg følte likevel at dette var veldig mye "større"...

Du skriver bra frøken.
Du har jo skrevet en liten novelle her. Jeg tenker på historien jeg postet om Gettysburg slagmarken.
En i dokumentaren der sa han såg en såret sjelvende soldat langs veikanten. Han hadde ikke samme stofflighet som oss sa han...Det vi gjerne kaller ett spøkelse antar jeg. Poenget er at han ble som deg dratt inn i noe følelsesmessig og den sjeggete typen brast i gråt og måtte hentes av de andre.
Interessant att han fikke emosjonelle påvirkninger, sånn som deg.

[Nashia]

Vell... da vet jeg ialfall at det har skjedd andre...

[TheTech]

Jeg tror du kommer til å bli synsk. Du greide å kommunisere bra Jeg har selv skjelvet når jeg har fortalt slike ting

[Nashia]

Bli synsk? Det har jeg ikke noe imot å bli