Jael skrev:
Troen er ikke noe vi skal prestere, det er en overnaturlig gave. Jeg var human-etiker som ville tro, men jeg klarte det ikke. Jeg hadde lest at man kan be om å få tro av Gud. Så jeg gjorde det. I samme øyeblikk fikk jeg visshet - viten - om at Gud finnes. Jeg opplevde at han kom til meg, fylte meg med varme, kjærlighet og trygghet. Det var som om et stengsel ble revet ned, og inn strømmet alt som er godt.
Du trenger ikke fortelle meg om dette, for dette vet jeg. Jeg har selv opplevd det, og mennesker opplever det hele tiden, bare at ikke alle vet hva det er. Glede. Hver gang et menneske kjenner lykken blomstre på innsiden, er det Gud som er i mennesket. Jeg vet at Gud elsker meg, og hn elsker meg akkurat like mye som hm elsker alle andre mennesker i verden. Kommer tilbake til dette.
Er vi helt mørke? Nei. Vi er skapt i Guds bilde, og vi er skapt med en anelse om Guds vilje og hans tilstedeværelse. All religion er et uttrykk for menneskenes iboende lengsel etter Gud. Alle gode gjerninger viser at vi til en viss grad kjenner Kjærlighetens bud.
Ja. Dette er jeg enig i. Bare at du ser det som at vi er mørke, men blir gjort gode av Gud. Jeg ser det som at vi er lyse, men noen av oss forfaller til ondskap av forskjellige grunner som alltid er mer kompliserte enn det virker. Men Gud reparerer oss, opprettholder lyset i oss, så vår gode innside kommer mest mulig frem. Ta f eks en av de ondeste menneskene du kan tenke deg, en torturist, en massmorder. Den dagen denne personen myrder én mindre, da er det Gud som har vært tilstede.
Men vi har likevel noe vondt som bor i oss, Guds bilde i oss er overskygget. Det vonde i denne verden vitner om det. Krig, vold, slavehandel, voldtekt... Ja, bare i mitt egentlig ganske så snille liv kan jeg hver dag finne dårlige ting jeg har sagt, gjort eller tenkt... Jeg tenker kanskje vondt om andre mennesker. Eller jeg hisser meg opp over småting. Kanskje jeg sa noe som såret noen jeg er glad i. De færreste av oss går gjennom livet uten å gjøre noe som sårer.
Selvfølgelig, men det er når dette ender bra, eller vi endrer oss til det positive at Gud har vært der og hentet fram innsiden vår.
Gud kommer ikke til oss fordi vi er gode. Det er vi ikke gode nok til å fortjene. Gud kommer fordi han er glad i oss. Du er ikke nær barnet ditt fordi barnet har god oppførsel, men fordi du elsker betingelsesløst. Men du kan ikke tvinge barnet til å ta i mot din kjærlighet.
Det er godhet. Å gi selv om folk ikke fortjener, men ut av ren kjærlighet.
Selvfølgelig er vi elsket betingelsesløst. Men det er jo bare tull at kristendommens Gud elsker oss betingelsesløst, for om hn gjorde det ville ikke Guds vrede eller Guds dom fantes. Det er ikke ting som hører til betingelsesløs kjærlighet. Uansett hvor mye du vil det. Sorry.
Hva med dem som aldri har hørt om kristendommen? Som aldri har hørt navnet Jesus, ikke aner at noe slikt eksisterer? Gud kan lese våre tanker og følelser. Han ser når et menneske søker og lengter etter ham. Det er ikke vår feil at informasjonen ikke er der. Det gjør at kristne har et særlig ansvar for å fortelle disse gode nyhetene, slik at de som søker og lengter og sliter seg ut i sin klatring til Gud skal kunne finne hvile og kjærlighet.
Jada, greit nok det, men fortell i det minste om Guds gode sider, og forsøk ikke å skremme folk til å tro. Hvor mye er en slik tro verdt? Den kommer hvertfall ikke fra hjertet. Mener ikke dette spesielt mot deg, men mot slike som trådstarter. For skremsel tjener virkelig INGEN.
Du er ikke en av dem som aldri har hørt om kristendommen. Men kanskje du ikke har hørt alt om Gud. Kanskje du har fått ham presentert feil. Kanskje er vi blinde fordi vi tror vi vet alt om Gud i kristendommen - vi har jo hørt det siden vi var barn. Men i virkeligheten kan vi ingenting. Det var rart å oppdage at jeg ikke visste noe. Alle mine fordommer viste seg feil. De var basert på det jeg trodde jeg visste, ikke på sannheten.
Du har fremdeles ikke fortalt meg hvilken synd jeg gjør ved å tro det beste om mennesker og om Gud.
Vi kan ikke ta et valg om å tro før vi har fått høre budskapet. Gud vet hva vi tenker, hva vi føler, hva vi lengter etter. Han alene vet, og han er Kjærlighet. Han kan vurdere dette i mye større grad enn noen av oss. Han vet hva et menneske tror og tenker i dødsøyeblikket. Det vet ikke vi. En iskald ateist kan i sine siste minutter gripe håpet om Gud, uten at vi vet noe om det. Men Gud vet, og han står klar til å gå med oss.
Vi kan ALDRI ta et valg! Kan du, mens du sitter her, tenke at nå har du lyst til å bli muslim. Tro på koranen og Allah og alt det der. Selvfølgelig kan du ikke det, for det virker for deg meningsløst, fordi du tror på noe helt annet. Noen arver troen lettvint fra foreldrene sine, andre opplever så mye grusomt at de ikke klarer det, og det skjønner jeg godt. Fortell moren som mistet alle barna sine at hun må velge å tro. Tror du hun kan det? Det tror ikke jeg.