Fakta, teori & skepsis ⇒ Vend dere om!

[Globeline]

Så ifølge deg er jeg et djevelens barn som er elsket av Gud? Som Gud på tross av at han elsker meg vil la meg gå rett til fortapelsen. Snakk om motsigelse.

Kristen tro sier at Gud elsker alle. Spørsmålet er bare om vi vil vite av kjærligheten hans. Hvis ikke du vil tilbringe livet du har nå sammen med Gud, hvorfor skulle han tvinge deg til å tilbringe en hel evighet sammen med ham?

Er det ikke litt paradoksalt at mennesker som ikke vil tro på Gud blir fornærmet over at Gud etterkommer ønsket deres og lar dem få tilbringe livet uten ham?

Dessuten så har jo Gud da gitt beskjed at dersom man tror på Jesus så har man sagt at man ønsker å komme til himmelen. Dersom man ikke tror på Jesus så har man sagt at man ikke ønsker å komme til himmelen. HVorfor ønsker da så mange å komme til himmelen men ikke tro på Jesus. Bortskjemte barn?

Jeg tenker at hva er poenget. Dersom folk ikke tror på helvete og himmelen, hvorfor skaper det da frustrasjon, angst og forsvar når noen truer med at man ikke kommer til himmelen. Dersom dere vil til himmelen så bør dere jammen ydmyke dere nok til å tro på den. Jeg tror himmelen virker annerledes, jeg tror det er evigheten og at den kan oppleves som himmel eller helvete, alt etter hvilket fokus vi har. Derfor blir jeg ikke redd om noen truer med at jeg skal havne i helvete, for jeg lever i lys. Og jeg tror det er den rette vei. Samtidig tror jeg at det å tro på Jesus er et annet symbol på lyset, derfor er jeg glad at de som velger jesus har funnet sin måte å gå den veien. Og når de ønsker å vise andre samme, gode vei - da syns jeg det er en god gjerning. At de blir overengasjert, det er menneskelig. Klart man kan bli irritert på det, det er også menneskelig. Men man trenger ikke svare dem som om de var vonde mennesker, for det er de ikke.

[Jael]

Du er inne på noe der, Globelin, når du sammenligner Jesus med lyset... Han er jo Lyset, sier han. Å filosofere og fordype seg enten via bøker eller åndelig meditasjon og bønn over hva og hvem Jesus er og hva han betyr har en to tusen år lang tradisjon i kristendommen.

Jeg tenker personlig at evigheten er omfattet av fullkommen Kjærlighet på alle vis. Der finnes det ikke tårer, sorg, smerte eller død.

Når det gjelder "helvete" så liker jeg ikke det ordet, fordi vi tenker så bokstavelig når vi hører det (ildovner og flammer og røde smådjevler som stikker deg på rumpa med høygaffelen sin...) Fortapelsen er kanskje et bedre ord. For det er usikkert om de som ikke aksepterer Den fullkomne kjærligheten er ved bevissthet eller ikke. Er det bare en evig død, eller er det en mer bevisst tilstand i et forstummende mørke - det vil si kjærlighetsløst? Det må fortære et menneske nesten som ild...

Grunnen til at jeg valgte å tro på Gud var fordi jeg hørte om hans omsorg og kjærlighet. Om en mor kan glemme barnet hun ammer, så kan Gud aldri glemme deg!

Det går ikke an å komme til tro ved helvetestrusler.
Kristne tror fordi vi opplevde Gud elsket oss først. Derfor elsker vi ham tilbake.

[Globeline]

Jeg respekterer kristendommen. Jeg tror jeg forstår hva de tror på og hvorfor de tror det. Samtidig opplever jeg kristendommen som en begrenset tro, men ikke en feil tro. Jeg tror de har rett i de energiene de forholder seg til og jeg bryr meg lite om at de har andre ord på ting enn jeg har. I det store og hele er det akkurat det samme. Men begrensningene jeg kjenner på handler om at ettersom jeg ikke legger det til en person, så legger jeg det til en energi. Og jeg tror ikke bokstavlig på de ordene som står i bibelen fordi jeg vet at dette er noe som er sagt i forsøk på å forklare noe som ikke kan forklares. Samtidig står det klart og tydelig at jesus steg ned i dødsriket, noe som viser at sjelene lever videre. Det står at han sto opp igen, noe jeg tror var hans ånd (eller en måte å beskrive at dette er mulig). Jeg tror på reinkarnasjon. og .. har sett ting i bibelen som bekrefter dette, men husker ikke hva hehe, det var et dårlig argument, men det er faktisk sant. Klarer ikke huske det nå.

Jo - forresten. Det er uvesentlig, det er for langt å forklare. Fordi det er ikke en direkte setning i bibelen, men en helhetlig tolkning - fra min side. Jeg tror ellers at satan er et ord på det vonde og jeg tror at det er en begrensning. Jovisst så tror jeg at den fallende engel kan finnes, jeg har ikke egentlig noe formening om det. Men jeg tror det finnes mye mer. Og jeg tror det er symbolsk og at det er blitt et symbol for å forklare hva som skjer i menneskene. Altså at jeg mener all personifiseringen har ført til begrensninger i forsøk på å forenkle og forklare. Men det gjør jo ikke egentlig noe.

Dersom vi liker is så liker vi is. Det gjør ikke noe om noen forholder seg til at det er kalt, mens andre forholder seg til at det er en blanding av ditt og datt og det er frosset og pisket og får den og den konsistensen. jeg ser de kristne som de som liker is fordi det gir en god smak, mens jeg ser meg selv som den som liker is både fordi jeg liker smaken og fordi jeg også er glad i ingrediensene. Rar sammenligning, men den beste jeg fant på i farten.

[Jael]

Ja, jeg har hørt mange si at det finnes spor av reinkarnasjon i bibelen. Selv klarer jeg ikke se det. Jeg tror ikke på reinkarnasjon, og skjønner ikke hvorfor folk tror på det.

Den eneste formen for "reinkarnasjon" jeg tror på er at når jeg dør, så har Gud lovet å nyskape meg, altså reise meg opp fra døden i en nyskapt, fullkommen kropp som skal leve evig i kjærlighet.

I stedet for å bli gjenfødt og gjenfødt og gjenfødt for å lære og gjøre opp for min dårlige karma - altså slite og streve for å nå fram til en fullkommen tilværelse, så tror jeg at Gud har gjort alt det for meg allerede. Det eneste jeg trenger å gjøre er å akseptere at han har gjort alt i stand for meg. Så kan jeg hvile, og spre denne kjærligheten videre i glede.

Videre føler jeg det tryggere å tro at Gud er en faktisk person som jeg kan forholde meg til, snakke med og som kan påta seg ansvar for ting som jeg ikke kan ordne opp i selv. Gud er som en far og en mor (ja, det står i bibelen!) som bare vil meg godt. Hva skal jeg med en Gud som bare er en kraft? Hva slags forhold kan jeg ha til et Det? Hvordan kan et Det elske?

[Globeline]

Ja, jeg har hørt mange si at det finnes spor av reinkarnasjon i bibelen. Selv klarer jeg ikke se det. Jeg tror ikke på reinkarnasjon, og skjønner ikke hvorfor folk tror på det.

Den eneste formen for "reinkarnasjon" jeg tror på er at når jeg dør, så har Gud lovet å nyskape meg, altså reise meg opp fra døden i en nyskapt, fullkommen kropp som skal leve evig i kjærlighet.

I stedet for å bli gjenfødt og gjenfødt og gjenfødt for å lære og gjøre opp for min dårlige karma - altså slite og streve for å nå fram til en fullkommen tilværelse, så tror jeg at Gud har gjort alt det for meg allerede. Det eneste jeg trenger å gjøre er å akseptere at han har gjort alt i stand for meg. Så kan jeg hvile, og spre denne kjærligheten videre i glede.

Videre føler jeg det tryggere å tro at Gud er en faktisk person som jeg kan forholde meg til, snakke med og som kan påta seg ansvar for ting som jeg ikke kan ordne opp i selv. Gud er som en far og en mor (ja, det står i bibelen!) som bare vil meg godt. Hva skal jeg med en Gud som bare er en kraft? Hva slags forhold kan jeg ha til et Det? Hvordan kan et Det elske?

Fordi at Gud er Det - og Det er kjærlighet

[Jael]

Jeg tror Han er Kjærlighet. Derfor kan han også elske.

Å forholde seg til en upersonlig kraft blir rett og slett for kaldt og teoretisk. Det stemmer heller ikke med mine erfaringer med Gud.

[Globeline]

Jeg tror Han er Kjærlighet. Derfor kan han også elske.

Å forholde seg til en upersonlig kraft blir rett og slett for kaldt og teoretisk. Det stemmer heller ikke med mine erfaringer med Gud.

Nei. Men jeg oppfatter det nok litt annerledes enn et DET. Det er bare vanskelig å forklare. Jeg oppfatter det som om vi har en kilde til liv, og jeg tror det er samme kilden som noen kaller for Gud. Den kilden har total visom og kjærlighet. Og gjennom flere liv vil vi søke å nå dit. Himmelen tror jeg er (dette er her tanker jeg leker med så jeg kan ikke forklare særlig, må tenke mer på det yttrykk for dit vi kommer når vi har vært gjennom den skolen vi går ved flere liv. Jeg tror helvete er symbol på de prøvelsene vi må gjennom fordi vi trenger flere liv for å lære å VÆRE i total fred, harmoni og kjærlighet. Jeg tror på utenomjordisk liv og jeg tror Gud er en stor del av dette. Jeg tror at jeg ikke vet om dette utenomujordiske livet er på andre planeter eller om det er slik Gud viser seg for oss mennesker. Jeg vet heller ikke om helvete også er et sted i tillegg til prøvelsene vi må gjennom for å lære å forstå. Eller, jeg har mine meninger, men ikke alt jeg klarer å kjenne at jeg kan konkludere med som sannhet. Men noen ting kan jeg. Og det er at det er stort, og at det er for stort til at vi klarer å forstå det.

Et forsøk på bilde kan være en paraply., Der gud er midten og dimensjonene er spilene, hvis så hver spil hadde hatt nye spiler og nye spiler osv, så ville det vært et ganske bra bilde på hvordan jeg tror det virker. Samtidig tror jeg at den ene spilen også har kontakt med nabospilen og at de til sammen danner nye spiler osv.

[Jael]

Når jeg leser det du skriver, så blir jeg glad. Det er godt å se at folk reflekterer over det åndelige.

Men samtidig blir jeg glad av en annen grunn, litt teit kanskje, men får være ærlig: Det er godt å kunne hvile i troen min. Slippe å tenke at det er noe jeg må gjøre for å fortjene Guds fullkomne kjærlighets nærhet.

Har jeg lært alt nå? Eller nå? Hva mangler jeg? Hvor kan jeg finne kunnskapen? ...

Kanskje er det ikke akkurat slik det tenkes, men sånn tenker jeg når jeg hører reinkarnasjon. Snuste på det for noen år siden, da jeg interesserte meg for buddhismen. De har jo ingen tro på sjelevandring, men mener likefullt at vi blir gjenfødt.

Det er bare for slitsomt. Når får jeg bare være meg her og nå med en slik tro? Dessuten ville jeg trekke mine egne intensjoner i tvil: Gjør jeg godt mot andre fordi jeg har et egoistisk ønske om bedre karma?

Nei, det funker ikke for meg. Bedre å få hvile i visshet om at den dagen jeg dør skal jeg oppstå til evig liv i min egen kropp og være sammen med de jeg er glad i - og kjærlighetens lys skal gjennomtrenge alt og alle.

Så er det ikke mer jeg kan gjøre. Det gode jeg gjør gjør jeg av kjærlighet, ikke fordi jeg trenger å kjøpe meg noe.

[Globeline]

Faktisk så tenker jeg at selv om jeg tror på reinkarnasjon så er jeg, meg (skulle stått mitt navn) her kun i dette livet. I neste er jeg en annen, og også meg selv. Altså, i utgangspunktet skal vi selvfølgelig gjøre det beste vi kan i dette livet, så kommer det neste siden. Men jeg tror at sjelene lever flere liv, personen gjør i grunn ikke det. Det er derfor det er vanskelig å forklare, for min visshet er veldig emosjonell og vanskelig å sette ord på. Kanskje jeg skal prøve en gang Uansett jeg tenker også at evig liv har man uansett, å brenne i helvete til evig tid er jo også evig men jeg tror det blandt annet å gjøre samme prøvelser om og om og om igjen. Jeg tror ikke at hvert menneske har en sjel, jeg tror at sjel er en diffus ting som kan deles av flere mennesker og også lever flere ganger.

Og som du ser. Selv om jeg syns kristendommen er begrenset så er det ingen skade og forholde seg til den, for de som tror mest på det. Fordi at det beste er uansett å gjøre det beste man kan i dette livet - og jeg tror det er grunnen til at det er blitt forklart som det har. Folk var like lure da som de er i dag,. men ettersom de ikke hadde en bibel og bøker som allerede hadde satt i gang refleksjoner, så hadde de heller ikke samme utgangspunkt for å forstå, som vi har i dag. Og dessuten er det slik at når noe skal forklares for mange så er det enkle ofte det beste. For bibelen leder ingen feil, det begrenser bare en del. Etter min mening.

Og jeg opplever at de aller fleste kristne syns mine teorier er interessante og de gidder diskutere det uten å fordømme meg. Samtidig sier de at de nå er litt usikre fordi det er elementer i min tro som de frykter. Og det syns jeg er helt greit. På samme måte som jeg mener de er begrenset og tillater meg å si det. så må de få lov å si at de mener jeg tar det for langt og beveger meg i farlig farvann. De trenger ikke toe hendene sine da, men stort sett gjør de ikke det. I vanskelige diskusjoner er det stort sett den kristne som sier sin mening og blir slaktet for det. Det er sjelden at kristne mennesker blander seg inn i andres tråder og beskylder dem for ting.

[MikkelRev]

Jeg tror Han er Kjærlighet. Derfor kan han også elske.

Å forholde seg til en upersonlig kraft blir rett og slett for kaldt og teoretisk. Det stemmer heller ikke med mine erfaringer med Gud.

Og det stemmer heller ikke med bibelens beskrivelser av ham.

[karina]

Så ifølge deg er jeg et djevelens barn som er elsket av Gud? Som Gud på tross av at han elsker meg vil la meg gå rett til fortapelsen. Snakk om motsigelse.

Kristen tro sier at Gud elsker alle. Spørsmålet er bare om vi vil vite av kjærligheten hans. Hvis ikke du vil tilbringe livet du har nå sammen med Gud, hvorfor skulle han tvinge deg til å tilbringe en hel evighet sammen med ham?

Er det ikke litt paradoksalt at mennesker som ikke vil tro på Gud blir fornærmet over at Gud etterkommer ønsket deres og lar dem få tilbringe livet uten ham?

Hadde du lest de andre innleggene mine, hadde du skjønt hva jeg mener. Men jeg kan gjenta. Jeg tror på Gud. Men ifølge trådstarter er jeg et djevelens barn, fordi jeg også tror på ånder, reinkarnasjon og livet som det viktigste, ikke det etter livet osv. Jeg tror på Gud som noe uten dom, vrede eller hat, bare kjærlighet og glede. Jeg tror ikke på Bibelen, for den beskriver ikke en Gud som er hundre prosent god. Det er slik jeg tror på Gud. Kan du nå svare på spørsmålet jeg spurte i det første sitatet?

[Jael]

Så ifølge deg er jeg et djevelens barn som er elsket av Gud? Som Gud på tross av at han elsker meg vil la meg gå rett til fortapelsen. Snakk om motsigelse.

Kristen tro sier at Gud elsker alle. Spørsmålet er bare om vi vil vite av kjærligheten hans. Hvis ikke du vil tilbringe livet du har nå sammen med Gud, hvorfor skulle han tvinge deg til å tilbringe en hel evighet sammen med ham?

Er det ikke litt paradoksalt at mennesker som ikke vil tro på Gud blir fornærmet over at Gud etterkommer ønsket deres og lar dem få tilbringe livet uten ham?

Hadde du lest de andre innleggene mine, hadde du skjønt hva jeg mener. Men jeg kan gjenta. Jeg tror på Gud. Men ifølge trådstarter er jeg et djevelens barn, fordi jeg også tror på ånder, reinkarnasjon og livet som det viktigste, ikke det etter livet osv. Jeg tror på Gud som noe uten dom, vrede eller hat, bare kjærlighet og glede. Jeg tror ikke på Bibelen, for den beskriver ikke en Gud som er hundre prosent god. Det er slik jeg tror på Gud. Kan du nå svare på spørsmålet jeg spurte i det første sitatet?

Denne tråden er nok for lang til at jeg kan lese gjennom alle innleggende, det har jeg dessverre ikke tid til. Spørs hvor berettiget jeg er til å si noe her da, men-men.

Jeg kan jo godt svare på spørsmålet i sitatet:
Alle mennesker er like mye "djevelens barn". Jeg er ikke bedre enn deg, og kristne er ikke bedre enn ikke-kristne. Jeg liker ikke uttrykket "djevelens barn" da, fordi det impliserer at vi ikke er skapt av Gud, men djevelen. Men alle mennesker er mørke i sitt hjerte.

På tross av dette mørket som ødelegger oss og fører til at vi gjør vonde handlinger mot andre mennesker og Gud, så elsker Gud oss med en styrke vi ikke kan forestille oss. Selv da han var her blant oss og ble naglet til korset elsket han oss.

Vi er Guds barn, skapt med evne til å elske fordi Gud er Kjærlighet. Hvis vi skal ha evne til å elske må vi ha fri vilje. Hvordan kan man tvinges til å elske?

Vi forlot Livet, Lyset og Kjærligheten til fordel for Døden, Mørket og Egoismen. Hvordan kan mørket ha samfunn med lyset? Der lyset er må mørket vike.

Gud vil ikke at det skal være sånn. Han kom personlig for å hente oss hjem. Han banker på dører, strekker ut hånda og ber oss: "Kom!"

Han oppfylte Loven for oss, slik at vi kan kle oss i Lys, Liv og Kjærlighet uten å ha løftet en finger.

Han lot seg drepe slik at vi skal slippe å dø. Vår dødsdom ble hans.

Han dro til Dødsriket og hentet de som venter på ham.

Han beseiret Døden og Mørket innenfra, sprengte det i stykker og åpnet veien for evig liv og evig kjærlighet for alle som er villige til å slå følge med ham.

Men hva om vi ikke vil?

Da vil vi ikke.

Gud elsker oss, men han har ingen makt over vår vilje. Han respekterer oss og våre valg.

Det kan virke grusomt, at hvis jeg nekter å tro på Gud - så fortapes jeg. Men hva annet kan konsekvensen være når Gud = Lys, Liv og Kjærlighet? Nekter jeg å vite av Gud, står jeg bare tilbake med Mørke, Død og Egoisme.

Jeg tror også på ånder. Men jeg tilber dem ikke. Jeg tror de kommer fra Mørkets Fyrste og ønsker å lokke meg over til Mørket. Jeg tror på Guds engler. Men jeg tilber dem ikke.

Gud har gitt meg dette livet, og det kan vare evig dersom jeg aksepterer Livet. Om jeg så dør, så skal jeg leve. Jeg består av sjel, ånd og kropp - en enhet som utgjør meg. Det evige livet har startet her og nå, og skal fortsette i en nyskapt verden gjennomsyret av kjærlighet.

[karina]

Ja alt det der vet jeg jo, og jeg har hørt det tusen ganger. Men hva om jeg vil tro da? Men ikke klarer det? Man kan ikke velge hva man skal tro på. Det der med at menneskene er mørke innerst inne er helt fjernt for meg. Jeg tror på det gode i menneskene, livet og verden. Jeg tror på en Gud som slipper alle inn til seg, nettopp fordi vi alle er gode! Hvilken synd gjør jeg som tror det beste om alle? Det er heller ikke et valg jeg har tatt, det er det jeg tror på, fordi det er det jeg mener er logisk og rettferdig. I min religion blir alle behandlet likt uansett. I din er det bare de som tilfeldigvis fant kristendommen logisk, som er så heldige. Det er alt for urettferdig til å være sant. Våre forutsetninger til å tro er så ulike at det er altfor urettferdig å dømme etter tro, eller å dømme i det hele tatt. Dere sier at Gud er god - så fortell meg om en god en da.

[Jael]

Ja alt det der vet jeg jo, og jeg har hørt det tusen ganger. Men hva om jeg vil tro da? Men ikke klarer det? Man kan ikke velge hva man skal tro på. Det der med at menneskene er mørke innerst inne er helt fjernt for meg. Jeg tror på det gode i menneskene, livet og verden. Jeg tror på en Gud som slipper alle inn til seg, nettopp fordi vi alle er gode! Hvilken synd gjør jeg som tror det beste om alle? Det er heller ikke et valg jeg har tatt, det er det jeg tror på, fordi det er det jeg mener er logisk og rettferdig. I min religion blir alle behandlet likt uansett. I din er det bare de som tilfeldigvis fant kristendommen logisk, som er så heldige. Det er alt for urettferdig til å være sant. Våre forutsetninger til å tro er så ulike at det er altfor urettferdig å dømme etter tro, eller å dømme i det hele tatt. Dere sier at Gud er god - så fortell meg om en god en da.

Troen er ikke noe vi skal prestere, det er en overnaturlig gave. Jeg var human-etiker som ville tro, men jeg klarte det ikke. Jeg hadde lest at man kan be om å få tro av Gud. Så jeg gjorde det. I samme øyeblikk fikk jeg visshet - viten - om at Gud finnes. Jeg opplevde at han kom til meg, fylte meg med varme, kjærlighet og trygghet. Det var som om et stengsel ble revet ned, og inn strømmet alt som er godt.

Er vi helt mørke? Nei. Vi er skapt i Guds bilde, og vi er skapt med en anelse om Guds vilje og hans tilstedeværelse. All religion er et uttrykk for menneskenes iboende lengsel etter Gud. Alle gode gjerninger viser at vi til en viss grad kjenner Kjærlighetens bud.

Men vi har likevel noe vondt som bor i oss, Guds bilde i oss er overskygget. Det vonde i denne verden vitner om det. Krig, vold, slavehandel, voldtekt... Ja, bare i mitt egentlig ganske så snille liv kan jeg hver dag finne dårlige ting jeg har sagt, gjort eller tenkt... Jeg tenker kanskje vondt om andre mennesker. Eller jeg hisser meg opp over småting. Kanskje jeg sa noe som såret noen jeg er glad i. De færreste av oss går gjennom livet uten å gjøre noe som sårer.

Gud kommer ikke til oss fordi vi er gode. Det er vi ikke gode nok til å fortjene. Gud kommer fordi han er glad i oss. Du er ikke nær barnet ditt fordi barnet har god oppførsel, men fordi du elsker betingelsesløst. Men du kan ikke tvinge barnet til å ta i mot din kjærlighet.

Det er godhet. Å gi selv om folk ikke fortjener, men ut av ren kjærlighet.

Hva med dem som aldri har hørt om kristendommen? Som aldri har hørt navnet Jesus, ikke aner at noe slikt eksisterer? Gud kan lese våre tanker og følelser. Han ser når et menneske søker og lengter etter ham. Det er ikke vår feil at informasjonen ikke er der. Det gjør at kristne har et særlig ansvar for å fortelle disse gode nyhetene, slik at de som søker og lengter og sliter seg ut i sin klatring til Gud skal kunne finne hvile og kjærlighet.

Du er ikke en av dem som aldri har hørt om kristendommen. Men kanskje du ikke har hørt alt om Gud. Kanskje du har fått ham presentert feil. Kanskje er vi blinde fordi vi tror vi vet alt om Gud i kristendommen - vi har jo hørt det siden vi var barn. Men i virkeligheten kan vi ingenting. Det var rart å oppdage at jeg ikke visste noe. Alle mine fordommer viste seg feil. De var basert på det jeg trodde jeg visste, ikke på sannheten.

Vi kan ikke ta et valg om å tro før vi har fått høre budskapet. Gud vet hva vi tenker, hva vi føler, hva vi lengter etter. Han alene vet, og han er Kjærlighet. Han kan vurdere dette i mye større grad enn noen av oss. Han vet hva et menneske tror og tenker i dødsøyeblikket. Det vet ikke vi. En iskald ateist kan i sine siste minutter gripe håpet om Gud, uten at vi vet noe om det. Men Gud vet, og han står klar til å gå med oss.

[karina]

Troen er ikke noe vi skal prestere, det er en overnaturlig gave. Jeg var human-etiker som ville tro, men jeg klarte det ikke. Jeg hadde lest at man kan be om å få tro av Gud. Så jeg gjorde det. I samme øyeblikk fikk jeg visshet - viten - om at Gud finnes. Jeg opplevde at han kom til meg, fylte meg med varme, kjærlighet og trygghet. Det var som om et stengsel ble revet ned, og inn strømmet alt som er godt.

Du trenger ikke fortelle meg om dette, for dette vet jeg. Jeg har selv opplevd det, og mennesker opplever det hele tiden, bare at ikke alle vet hva det er. Glede. Hver gang et menneske kjenner lykken blomstre på innsiden, er det Gud som er i mennesket. Jeg vet at Gud elsker meg, og hn elsker meg akkurat like mye som hm elsker alle andre mennesker i verden. Kommer tilbake til dette.

Er vi helt mørke? Nei. Vi er skapt i Guds bilde, og vi er skapt med en anelse om Guds vilje og hans tilstedeværelse. All religion er et uttrykk for menneskenes iboende lengsel etter Gud. Alle gode gjerninger viser at vi til en viss grad kjenner Kjærlighetens bud.

Ja. Dette er jeg enig i. Bare at du ser det som at vi er mørke, men blir gjort gode av Gud. Jeg ser det som at vi er lyse, men noen av oss forfaller til ondskap av forskjellige grunner som alltid er mer kompliserte enn det virker. Men Gud reparerer oss, opprettholder lyset i oss, så vår gode innside kommer mest mulig frem. Ta f eks en av de ondeste menneskene du kan tenke deg, en torturist, en massmorder. Den dagen denne personen myrder én mindre, da er det Gud som har vært tilstede.

Men vi har likevel noe vondt som bor i oss, Guds bilde i oss er overskygget. Det vonde i denne verden vitner om det. Krig, vold, slavehandel, voldtekt... Ja, bare i mitt egentlig ganske så snille liv kan jeg hver dag finne dårlige ting jeg har sagt, gjort eller tenkt... Jeg tenker kanskje vondt om andre mennesker. Eller jeg hisser meg opp over småting. Kanskje jeg sa noe som såret noen jeg er glad i. De færreste av oss går gjennom livet uten å gjøre noe som sårer.

Selvfølgelig, men det er når dette ender bra, eller vi endrer oss til det positive at Gud har vært der og hentet fram innsiden vår.

Gud kommer ikke til oss fordi vi er gode. Det er vi ikke gode nok til å fortjene. Gud kommer fordi han er glad i oss. Du er ikke nær barnet ditt fordi barnet har god oppførsel, men fordi du elsker betingelsesløst. Men du kan ikke tvinge barnet til å ta i mot din kjærlighet.

Det er godhet. Å gi selv om folk ikke fortjener, men ut av ren kjærlighet.

Selvfølgelig er vi elsket betingelsesløst. Men det er jo bare tull at kristendommens Gud elsker oss betingelsesløst, for om hn gjorde det ville ikke Guds vrede eller Guds dom fantes. Det er ikke ting som hører til betingelsesløs kjærlighet. Uansett hvor mye du vil det. Sorry.

Hva med dem som aldri har hørt om kristendommen? Som aldri har hørt navnet Jesus, ikke aner at noe slikt eksisterer? Gud kan lese våre tanker og følelser. Han ser når et menneske søker og lengter etter ham. Det er ikke vår feil at informasjonen ikke er der. Det gjør at kristne har et særlig ansvar for å fortelle disse gode nyhetene, slik at de som søker og lengter og sliter seg ut i sin klatring til Gud skal kunne finne hvile og kjærlighet.

Jada, greit nok det, men fortell i det minste om Guds gode sider, og forsøk ikke å skremme folk til å tro. Hvor mye er en slik tro verdt? Den kommer hvertfall ikke fra hjertet. Mener ikke dette spesielt mot deg, men mot slike som trådstarter. For skremsel tjener virkelig INGEN.

Du er ikke en av dem som aldri har hørt om kristendommen. Men kanskje du ikke har hørt alt om Gud. Kanskje du har fått ham presentert feil. Kanskje er vi blinde fordi vi tror vi vet alt om Gud i kristendommen - vi har jo hørt det siden vi var barn. Men i virkeligheten kan vi ingenting. Det var rart å oppdage at jeg ikke visste noe. Alle mine fordommer viste seg feil. De var basert på det jeg trodde jeg visste, ikke på sannheten.

Du har fremdeles ikke fortalt meg hvilken synd jeg gjør ved å tro det beste om mennesker og om Gud.

Vi kan ikke ta et valg om å tro før vi har fått høre budskapet. Gud vet hva vi tenker, hva vi føler, hva vi lengter etter. Han alene vet, og han er Kjærlighet. Han kan vurdere dette i mye større grad enn noen av oss. Han vet hva et menneske tror og tenker i dødsøyeblikket. Det vet ikke vi. En iskald ateist kan i sine siste minutter gripe håpet om Gud, uten at vi vet noe om det. Men Gud vet, og han står klar til å gå med oss.

Vi kan ALDRI ta et valg! Kan du, mens du sitter her, tenke at nå har du lyst til å bli muslim. Tro på koranen og Allah og alt det der. Selvfølgelig kan du ikke det, for det virker for deg meningsløst, fordi du tror på noe helt annet. Noen arver troen lettvint fra foreldrene sine, andre opplever så mye grusomt at de ikke klarer det, og det skjønner jeg godt. Fortell moren som mistet alle barna sine at hun må velge å tro. Tror du hun kan det? Det tror ikke jeg.