Bjørn skrev:Jeg diskutterte noe på et annet forum og en person nevnte noe han hadde lest på en Amerikansk webside om skyggefolk. Jeg måtte bare sjekke dette for det minte meg så sterkt om noe jeg selv har opplevd. Jeg trodde jeg hadde opplevd noe uvanlig, men det viser seg at mange har sett eller blitt angrepet av disse skyggefolkene. Opplevelsene andre har hatt er skremmende like det jeg hadde en natt for mange år siden.
Dette skjedde i 1992 da jeg var 21, arbeidsløs og bodde hjemme hos mora mi og broren min. Vi bodde i syvende etasje av en OBOS blokk fra syttitallet i en drabantby i Oslo.
Jeg skulle akurat til å legge neg da jeg følte at jeg ikke var alene i rommet. Jeg regnet med at dette var bare innbildning, så jeg slo av lyset og krøp under dyna. Etter en stund hørte jeg tung pusting fra toppen av bokhylla mi. Det var månelyst ute og skinnet fra gatelyktene lyste gjennom vinduet, så det var ikke helt mørkt i rommet. Mellom den øverste raden med bøker og taket så jeg et område som var merkbart mørkere en rommet ellers, det var nesten som om mørket var tettere der. Pustingen kom fra en liten skygge som på en måte stirret på meg. Måten den pustet på fortalte meg at den hadde onde hensikter. Selvfølgelig slo jeg på lyset i håp om at den skulle forsvinne, men den var ennå der selv om jeg nå ikke kunne se skyggen lengre. Pustingen var like tydelig som om det skulle ha vært en annen person i rommet sammen med meg. Mora mi sov i rommet ved siden av og broren min i rommet på den andre siden. Jeg kunne ha ropt om hjelp, men jeg følte meg litt dum fordi jeg var redd for lyder i mørket
Jeg satt nå på kanten av senga og hørte skyggen hoppe ned på gulvet. Lyden av den når den landet på teppet virket fjernt og dempet i motsetning til lyden av pustingen som var bare så alt for tydelig. Jeg merket at den nærmet seg ved den syklige onde pustingen dens og kulden som strålte fra den. Når den var like i nærheten strakk jeg ut hendene og følte omrisset av den ved den tydelige temperaturforskjellen mellom den og rommet. Den var mye kaldere enn luften ellers i rommet og circa en meter høy. Den virket som et veldig kompakt lite vesen. Den beveget seg snikende selv om den må ha vært klar over at jeg var oppmerksom på den. Når den var helt inntil meg trakk jeg beina opp i senga og trakk dyna rundt meg fordi det var blitt kjølig og jeg ville egentlig ikke ha noen nærmere kroppskontakt med vesenet.
Etter en stund hoppet vesenet opp i senga mi. Jeg visste at det var ingen fysisk måte jeg kunne stoppe det fra å komme nærmere, så jeg begynte å hviske til det: "Du kan ikke skade meg, du er bare luft, du har ikke lov til å være her." "Gå vekk, jeg vil ikke hjelpe deg, du kan ikke tvinge meg til noe jeg ikke vil." "Du får ikke ta plass i min sjel eller sinn." Det virket som dette provoserte den skikkelig og pustingen ble mer agressiv. Jeg la meg på ryggen og prøvde å sove for å vise den at den ikke hadde makt over meg og ikke kunne true meg fysiskt.
Vesenet krabbet opp på brystet mitt og jeg følte tyngden av den og kulden som presset på brystet mitt. Den kom helt opp til ansiktet mitt og la hendene rundt halsen min. Jeg snudde hodet til siden for å slippe å ha anskitet rett opp i dens. Den pustet som en pervo mens den prøvde å kvele meg. Det var ukomfortabelt, men den klarte ikke å legge noe virkelig press rundt halsen min. Det virket som den hadde korte bein og store føtter for den satt ikke på knærne som et menneske ville gjort. Armene var så lange at de må ha nådd bakken når den sto oppreist og fingrene var dobbelt så lange som menneskefingre. Jeg kunne kjenne fingrene veldig tydelig rundt halsen min og det virket som den bare hadde tre fingre og en tommel på hver hånd. Jeg fortsatte å gjenta inni meg: "Gå vekk, du får ikke ta plass i sjelen eller sinnet mitt." Jeg falt til slutt i søvn og vesenet forsvant gradvis omtrent som minnet av en drøm. Det var siste gang jeg så dette vesenet og jeg er overbevist om at jeg klarte å drive det unna ved å ta kontroll over situasjonen og ikke la den true eller skremme meg. Jeg er glad jeg skrudde på lyset så jeg ikke kunne se den ellers tror jeg at jeg hadde flippa fulstendig ut. Det var virkelig nok med lyden, kulda og følelsen av kroppen dens. Jeg er glad jeg ikke fikk se den i ansiktet på nært hold.
Historien slutter ikke egentlig her. Et år senere møtte jeg min drømmekvinne (vi er fortsatt sammen etter tolv år) og jeg flyttet inn med henne. Hun hadde en sønn som var fem år den gangen. Vi hadde vært sammen to eller tre måneder og jeg hadde ennå ikke fortalt noen om min opplevelse ettersom jeg trodde det måtte være en form for halusinasjon. En natt kom guttungen skrikende inn på vårt rom og fortalte at han hadde våknet og sett en liten mann som stirret på han over kanten på senga. Han klarte ikke beskrive han nærmere enn at han var liten og så slem ut. Han nektet å gå inn på rommet sitt i en hel måned og ennå idag husker han vesenet selv om han har kategorisert det som et mareritt.
Hva disse vesnene enn er, så var denne ihvertfall ond tvers igjennom og jeg tviler på om noen av disse skyggefolkene har gode hesikter. Det hender av og til at jeg ser noe i øyekroken, en slags unvikende skygge. Jeg føler at de studerer oss med missunnelse og hat, og bare venter på en svak person som de kan klynge seg fast til og næres av som en slags parasitt.
Jeg bare lurer på om det er andre i Norge som har hatt slike opplevelser. Har du hatt følelsen av at noen stirrer på deg og når du snur deg ser du bare en uklar skygge som forsvinner inn i et hjørne uten at du virkelig kan være sikker på at det var noe? Har du våknet og sett en mørk skygge som stirrer på deg, men som forsvinner før du får våknet skikkelig? Har du våknet av at noen har hendene rundt halsen din eller noe tungt som klemmer ned på brystet ditt? Ser du spinkle flaggermusaktige skygger som krabber langs taket eller veggene i halvmørket? Jeg vet jeg ikke er gæern, men hvor vanlig er dette egentlig? Disse skyggefolkene finnes også i vanlig menneskestørrelse og gir seg noen ganger ut for å være avdøde slektninger, men du kjenner dem igjen på den ondskapen de utstråler.
Jeg har lest her at mange snakker om disse skyggene som hjelpere, unnskyld at jeg spør men er dere splitter pine gærne? Jeg får hvertfall ikke noen god følelse av disse skyggene. Jeg har et gammelt hus på tomta mi fra 1873 og det er hvertfall en slik skygge der inne som jeg klarer å overse når det er dagslys, men når det blir mørkt er dens tilstedeværelse så kraftig at jeg kan ikke være der inne. Det virker som den er modigere og mer truende når den har mørket på sin side. Uannsett virker disse skyggene veldig stedbundne og denne virker hvertfall veldig misstroisk og vil forsvare reviret sitt. Jeg synes disse mest minner om åndelige vampyrer som livnæres av livskraften og frykten til mennesker.
hei eg er ei jente på 15 år.
Eg har opplevd søvnpalyse nesten kvar dag etter bestemora mi døyde 5 januar. Det begynnte med når eg skulle legge meg og eg hadde skrudd av lyset på rommet. Eg høyrer fyst nokon merklege lyder, so ser eg til slutt ei jente/dame, kledd i svart og hadde tynt svart hår og nokon merklege hender, og stirrande auge.
Fyst prøvde eg og late som at eg ikkje såg ho, og lukka igjen auga for og få ho til og gå vekk, men so høyrde eg at ho kom nermare, og eg lata opp auga. Ho såg meg inn i auga og sa at ho skulle vise meg noke, og vist ikkje ho viste meg det kom det til og skje noke gale med nokon eg var glad i.. og då lagde vi på ein måte ein avtale om at ho ikkje skulle gjer meg noke gale berre vise meg noke.
Ho kom nærmare og når ho sto ein halv meter i frå meg klarte eg ikkje og bevege meg og eg klarte ikkje og rope på hjelp. Det såg ut som ho hang over meg og ho snakka eit merkleg språk og såg veldi glad ut. Og so føltes det ut som om ho kom inn i meg.
og eg såg på ein måte tilbake i tid, frå då ho dama levde.
Etter ho hadde vist meg dette, var det på ein måte at eg våkna opp. Og då hadde eg store problem med og bevege meg. Det gjekk sikkert 10 minutter før eg klarte og bevege meg.Når eg klarte det skulle eg gå opp trappa for og hente meg eit glass vatn, men eg eg høyrte so masse rare lyder og stemmer og so hugsa eg ikkje meir, anna ein at eg datt i trappa. Det var fyste gongen, dei andre gongane har det ikkje vert so gale.
Men eg lika ikkje og ha det pga. Eg får ikkje til og sove so fort og det følest ut som
"blackout"
