SjamanismeSjamanisme og helbredelse. Et historisk perspektiv

Sjamanisme

Saker som omtaler sjamanisme

Moderator: Asbjørn

Forumregler
Reglene her er som ellers i forumet.

Du finner forøvrig mer om sjamanisme her : http://www.sjamanforbundet.no
og på Facebook {Link}
Svar
Brukeravatar
Asbjørn
ADMIN
ADMIN
Innlegg i tema: 1
Innlegg: 7572
Registrert: 05 apr 2005 01:39
Kjønn (valgfri): *U*
Sted: Florø
Har likt: 1026 ganger
Blitt likt: 1349 ganger
Kjønn:
Zodiac:
Kontakt:

#557428 Sjamanisme og helbredelse. Et historisk perspektiv

Legg inn av Asbjørn » 14 mai 2019 19:09

NOU 1995: 6
Helse- og omsorgsdepartementet
12 Sjamanisme og helbredelse. Et historisk perspektiv
https://www.regjeringen.no/no/dokumente ... 9873/sec31

Innledning
Sjamanisme er en del av den samiske kulturtradisjon som har å gjøre med holdninger til sykdom og helbredelse. Selv om mye av den gamle kunnskapen er gått tapt, må vi anta at den representerer forestillinger som er en del av samisk kultur og historie, og som i en viss forstand preger folks dagligliv og tenkemåte.

Om samisk sjamanisme.
Man kan følge beretninger om sjamanistiske helbredelser hos samene gjennom et tidsrom på ca. 900 år. Det er uttrykk for en stabil praksis og en stabil fortolkningstradisjon. Denne stabiliteten er opprettholdt gjennom en muntlig tradisjon, og ført videre i arv mellom generasjoner. Den måten tradisjonen omtales på, bærer imidlertid preg av at de er sett gjennom øynene til kristne handelsmenn og misjonærer. Dette er i mindre grad tilfelle med de svenske kildene, som understøtter tendensene i de norske. Ut fra de kilder som er tilgjengelige, kan man således trekke opp sannsynlige rammer for det samiske virkelighets- og menneskebildet.

Svenske kilder reflekterer samenes generelle forestillinger om reisen til dødens land som var levende så sent som på 1930-tallet. Disse forestillingene har vesentlige likhetstrekk med strukturen i de såkalte nær-døden-opplevelsene. Sjelen går gjennom en tunnel fram til et lys. Her oppdager man at dødens land er et varmt og godt sted å være, og man møter igjen slektninger og venner fra jordelivet. Dette ligner også beskrivelsen i den tibetanske dødeboken, Bardo Thodol. I samisk tradisjon skjelnes det heller ikke klart mellom gode og dårlige steder i den andre verden.

Selv om informasjonen er ufullstendig, kjenner vi en grunnstruktur for sjamanhistoriene som gir konturene av en bestemt religiøs praksis. Andre kulturer har også forestillinger fra reiser til andre verdener eller andre virkelighetsplan.

Den samiske sjamanen reiste til andre virkeligheter først og fremst for å berge mennesker ut av dødsmaktens grep. Sjamanen hadde den nødvendige mentale kraft, og han disponerte de nødvendige hjelpeånder som trengtes for å kunne gjennomføre en slik reise. Han kunne sende sjelen sin til dødsriket, og han kjente dødsriket godt nok til å finne fram. Sjamanene var utvalgte og innvidde som foretok sine reiser til det hinsidige i kraft av sin evne til bevissthetsforandringer. Joik og tromming var hjelpemidler for å bringe sjamanen i en tilstand hvor en slik sjelereise var mulig. Reisene ble foretatt for å avhjelpe ulike kriser som rammet enkeltpersoner, familier eller samfunn. Krisene ble opplevd som en ubalanse med omgivelsene. De kunne være resultat av sjelelige forstyrrelser, som igjen var utløst av krefter fra de utenomjordiske virkelighetsplan som sjamanen oppsøkte. Når sjamanen kom tilbake, var han informert om hvilke offer som ble krevd i dødsriket for at balansen i de levendes verden skulle kunne gjenopprettes.

Sjamanistiske ritualer kan fortolkes som en måte å ta i bruk ekstraordinære mentale krefter på. Til grunn for ritualene ligger en virkelighetsforståelse som forholder seg til ulike bevissthetsplan i mennesket. Noen viser til at dette stemmer overens med moderne nær-døden-opplevelser, mens andre finner fellestrekk med psykoterapeutiske helbredelsesmetoder. En type bevissthetsforandring er nødvendig for å komme i kontakt med andre virkelighetsplan. Å mestre en slik bevissthetsforandring er den sentrale sjamanferdigheten. Sjamanisme som fenomen innebærer en spesiell fortolkning av disse bevisshetsforandringene, og en bestemt anvendelse av kunnskapene, særlig knyttet til helbredelse av sykdom.

Sjamanreisen kan altså forstås som en bestemt tilstand av endret bevissthet. Det er forsket endel på dette fenomenet som kalles endret bevissthetstilstand. Hjerneaktivitet er målt under meditasjon og under påvirkning av trommer, og det er konstatert fysiske forandringer, f.eks. frigjøring av selvproduserte morfin-lignede substanser under transen. Dette gir oss imidlertid ingen kunnskap om det som foregår når bevisstheten er aktivisert annerledes enn i den såkalte normalbevisstheten. Forståelsesmåten vil være kulturelt bestemt. Sjamanisme kan defineres som en fortolking av transeerfaringer. Transen, eller ekstasen, fortolkes i den samiske kulturen som kommunikasjon med guder, ånder og døde. Transen var en forutsetning for gjennomføringen av en sjelereise til et annet bevissthetsplan. Joik har fungert som transefremkallende middel, ofte brukt sammen med sjamantrommen. Dette er nok noe av bakgrunnen for det kristne forbudet mot joik, som har holdt seg opp i vår tid. Joikens funksjoner kan kanskje sammenlignes med den bruk av mantra-ord i form av rene lyder som gjør seg gjeldende i enkelte indiske meditasjonstradisjoner.

Noaiden, den samiske sjamanen, er utstyrt med andre sjelskrefter enn den vanlige same. Han mestrer sin sjel, og er i en viss forstand immun overfor døden. Denne immuniteten bruker noaiden til det beste for fellesskapet. Mens den syke pasientens sjel ufrivillig var fanget i dødsriket, reiste noaidens sjel dit av eget ønske for å finne ut hvilke offer som var nødvendig for å gjøre den syke frisk. Noaiden kan reise til dødsriket på grunn av sin evne til å være til på et ikke-materielt bevissthetsplan, og på grunn av evnen til å skifte ham. Han kunne forvandle seg til sine hjelpedyr i krisesituasjoner, f.eks. til en hval eller til en rein, og var også beskyttet av den kraften disse hadde.

Den samiske sjamanen hadde flere funksjoner i det gamle samiske samfunnet. Det arbeides i dag med å bringe denne kunnskapen fram i lyset. Noiaden var siidaens åndelig overhode. Han fungerte som åndelig veileder og rettleder i moralske spørsmål for enkeltpersoner og grupper i siidaen. Han gikk inn i tvister mellom grupper og personer, og overvåket at siidaens (samebyens) tradisjoner ble overholdt. Han var helbreder, sosialkurator og historieforteller, og hadde således en viktig rolle som videreformidler av samisk kultur.

Sjamanens funksjoner utfylte funksjonene til siida-overhodet; siida-isit, som mer tok seg av praktiske og næringsmessige spørsmål, og av rettighetsspørsmål. Siida- isit var leder av siida-forsamlingen, og så bl.a. til at siidaens regler mht. bruk av land og vann ble overholdt. Fangst skulle skje i pakt med tradisjonene, og fordeling av fangstutbytte skulle skje etter faste kriterier. Innsats av arbeidskraft såvel som økonomiske byrder ble fordelt mellom medlemmene i siidaen. Både noaiden og siida-isit var viktige formidlere av samisk kultur.

Endringene på 1700—1800-tallet representerte derfor på flere måter brudd i en kulturell tradisjon.

Kulturskiftet på 1700-tallet.
Den kristne misjonen forårsaket den samiske sjamanismens undergang som kulturfenomen. Sjamanismens manglende motstandskraft mot misjonen kan ses i sammenheng med at det ikke er en enkelt sak å finne kulturelt livskraftige løsninger på menneskets muligheter til å integrere og ta i bruk ulike bevissthetsplan. Selv om sjamanene ga menneskene gode løsninger i en del av livets forhold, inneholdt denne kulturen også muligheter til oppløsning. Sjamanen uttrykte og delte en umiddelbar opplevelse som han hadde en tradisjonell fortolkningsramme for, og som var kjent for de han kommuniserte med. Han hadde ikke noe annet intellektuelt redskap enn tegningene på runebommen. Ved hjelp av den kunne han fastholde, viderutvikle og abstrahere tradisjonen. I kristen tradisjon står troen på den hellige skrift, og ikke ritualer, i sentrum. I samisk sjamanisme er symbolske handlinger avgjørende. Det samiske virkelighetsbildet er sterkere bestemt av sjamanens transeerfaringer, enn av begrepsmessig avklarede trosforestillinger. Virkelighetsbildet har ikke blitt systematisert, selv om det har vært en klar kontinuitet i fortolkningene. Dessuten kan det tenkes at manglende forståelse og kunnskaper hos menigmann for sjamanens transeopplevelser kan ha beredt grunnen for kristendommen.

Den sjamanistiske kulturen er uttrykk for en fortolkning av religiøse erfaringer som er ukjent for de fleste mennesker i den vestlige kulturkrets i dag. Samene har ikke hatt noen annen måte å forsvare ektheten i fortolkningen på enn ved at den har virket, eller folk har opplevd at den har virket. Møtet mellom den kristne misjonen og den samiske sjamanismen kan uttrykkes som møtet mellom religionsutøvelse forankret i religiøse erfaringer bekreftet ved at nye mennesker gjør de samme erfaringene, og religionsutøvelse forankret i en prestelig skrifttradisjon som folk blir opplært til å tro på. Med misjonen ble en annen type kulturell fortolkningsramme dominerende innenfor det samiske kulturområdet. Virkelighetsbildet ble ikke lenger legitimert ved noaidens autoritet, men ved kirkens og embedsmennenes teologiske fortolkninger av Bibelen.

Ifølge instruksen for misjonærer i Finnmark fra 1723 hadde misjonærene bl.a. som oppdrag å kartlegge hedenskapen blant samene. Det de så, satte de imidlertid inn i sin egen referanseramme. Misjonærenes fortolkninger av de muntlige historiene om utvelgelsen til noaide-kandidater er ett eksempel. De oppfattet historiene som eksempler på hvordan djevelen herjet med de stakkars samene. Senere har andre trodd at historiene skildret anfall av sinnssykdom forbundet med hallusinasjoner. Disse fortolkningene har hatt betydning for vår oppfatning av sinnssykdom hos samene fram til ganske nylig.

Predikanten Lars Levi Læstadius forholdt seg til den samiske kulturen på en annen måte enn kirkens misjon. I sin forkynnelse lånte han begreper fra samisk kultur og fra sjamanismen. Hans forkynnelse hadde sterkere referanser til den samiske forestillingsverden, og var lettere å sette inn i en samisk fortolkningsramme.

Kulturskiftet fra samisk sjamanisme til kristendom falt sammen med omveltninger i næringsgrunnlaget på 1600 — 1700-tallet, i første rekke karakterisert ved en overgang fra veidesamfunnet til reinnomadismen. Flere faktorer kan således ha medvirket til å endre de samiske samfunnenes sosiale organisasjon, og til å virke kulturelt oppløsende, bl.a. ved å forandre noaidens rolle som åndelig overhode for siidaen, såvel som siida-isits rolle som siida-leder.

Noaidens virksomhet fortsatte en tid, men i andre og mer skjulte former. Hans virksomhet ble ikke lenger et anliggende for hele siidaen, og hans funksjoner ble gradvis redusert. Det ble et privat og skjult anliggende å oppsøke ham. Noaiden var ikke lenger sosialkurator eller rådgiver i moralske spørsmål på en måte som hadde gjennomslag i det samiske samfunnet. Hans sosiale og samfunnsmessig sammenbindende funksjoner forsvant. Kunnskapene om religion og helbredelse, og de kunnskaper som lå bak funksjonene som historieforteller og kulturell fortolker, kunne ikke lenger videreføres som før.

Misjonsvirksomheten bidro til å forandre den samiske samfunnsstrukturen. Noaiden og siida-isit ble nøytralisert på forskjellige måter. Siida-isits ansvar som siidaleder forsvant. Han fikk forskjellige funksjoner for nasjonalstatene. Vi kan finne han som ble lappelensmann. Han ble representant for statsmaktene som etterhvert etablerte seg i siidaens funksjoner. Med de nye norske funksjoner og oppgaver var han fortsatt en leder innen siidaen, men han hadde ikke den samme samlende funksjon og makt som tidligere. Lappelensmannen måtte forholde seg til norske myndigheter, og ble etterhvert nøytralisert som samisk overhode.

I flere samiske samfunn var presten ofte identisk med ordføreren eller en annen verdslig myndighetsperson. Likeledes kan vi finne prestefrua som sykepleier eller sosialkurator. Mye av samenes holdninger til lokal administrasjon, lege og sosialarbeider kan føres tilbake til dette.

Holdninger og kunnskaper i dag.
Kulturskiftet innebar en usynliggjøring og en fornektelse av religiøse erfaringer av den typen som noaiden representerte. Usynliggjøringen gjaldt i forhold til den norske befolkning, og i utstrakt grad også samer imellom. I den grad opplevelser av lignende sort som sjamanens transeerfaringer har funnet sted i senere tid, har de neppe blitt snakket om, av redsel for mistanke om galskap. Den sosiale kontrollen av tillatte og ikke-tillatte opplevelser, har gjort at slike religiøse erfaringer har det iallefall tilsynelatende vært få eller ingen som har hørt om, eller formidlet kunnskap om.

I den grad det lykkes samiske (og samiskspråklige) forskere å få nedtegnet denne viten, vil vi kunne se i hvilken grad fortolkningsrammen for disse opplevelsene i dag er svært annerledes enn de opptegnelsene vi har fra 1700-tallet. Erfaringer fra andre kulturer viser at når opplevelser blir normalisert og brakt inn i et vanlig kommunikasjonsfelt, har det vist seg at dette er noe ganske mange mennesker har hørt om, eller opplevd. De har bare ikke fortalt det til noen.

Misjonen synes altså å ha ført til et avgjørende kontinuitetsbrudd i en lang samisk religiøs tradisjon, som deretter ble henvist til å leve i det skjulte, i den grad den da ikke ble glemt. Det er ikke lenger tale om noaider som samler hele samebyer for å lære dem opp i tradisjonene, og som utfører ritualer i nærvær av hele siidaen, eller ritualer i en krets av innvidde personer som hadde tilknytning til den som sjamanreisen ble gjennomført for, og som ofte var en syk person.

Det vil være umulig å framstille den religiøse erfaring i seg selv. Den blir synliggjort slik den nedfeller seg i den religiøse tradisjonen. Den enheten som opprinnelig eksisterte mellom komponentene i den samiske sjamanens religiøse praksis forsvant med noaidens posisjon og hans åndelige og samfunnsmessige funksjoner. Hver for seg har likevel enkelte av de forskjellige komponenter som tidligere var knyttet til den religiøse praksis på forskjellige måter levd videre.

Selv om man i dag har en viss kjennskap til runebommens funksjoner, så har man forholdsvis liten innsikt i runebommens symboler. Joiken er i dag en viktig komponent i samisk kultur, men den knyttes ikke lenger til religiøs praksis. Det samiske religiøse verdensbildet og menneskebildet har i en viss forstand levd videre i fortellertradisjonen. Det eksisterer en etikk for riktige og gale handlinger som oppfattes som særskilt samisk, selv om den ikke er nedskrevet. Forestillingene om offerpraksis og en samisk gudeverden har levd videre bl.a. forbundet med de gamle offerplassene, som ofte har form av hellige fjell eller hellige steiner. I den grad de religiøse transeerfaringene levde videre, ble de privatisert og forbeholdt de som hadde psykisk kraft til å stå alene med slike opplevelser. Det dreide seg ikke lenger om religiøse erfaringer i samsvar med en kollektiv fortolkningsramme. I viss forstand har nok samene også fortsatt å oppleve virkeligheten i overenstemmelse med de gamle kulturelle forestillinger, selv om det er vanskelig å finne mål på dette. Helbredelse uten sjamanenes dype transeopplevelser kan også ses i denne sammenheng. Helbredelse har fortsatt å skje uten bruk av noaidens runebomme, og uten reise til dødsriket og andre bevissthetsplan, men ut fra en evne til kontakt og kommunikasjon med andre virkelighetsplan som har iverksatt krefter sterkere enn sykdommen.

Det er spørsmål om i hvilken grad den samiske sjamanismen representerer en holdning til og en fortolkning av livet som angår mennesker fra den samiske kulturkrets på det eksistensielle plan selv i dag. Sjamanistiske erfaringer gjenspeiler seg bl.a. i de samiske eventyrene. Store deler av eventyr- og sagntradisjonene er knyttet til fortellinger om noaider. Det synes klart at samiske eventyrs egenart er bestemt både av tilpasninger til det ytre miljøet, og av verdier med dype røtter i samisk livsform. En klar sammenheng mellom eventyr og sjamanerfaringer kan ikke uten videre vises, men strukturen på visse reisehistorier, gjerne med seier over naturlige motstandere, tyder på at disse eventyrene kan ha fanget opp en sjamanistisk fortellertradisjon. Det finnes fortolkninger av hvordan det såkalt sjamanistiske verdensbildet fremtrer som praktiske realiteter i samenes liv. Samer markerer f.eks. ofte at de stiller seg uforstående til forestillingen om det rasjonelle menneskets mentale overlegenhet, og markerer på den måten et annet menneskebilde og en annen kulturell referanseramme enn folk fra den vestlige kulturkrets.

Avsluttende bemerkninger.
En viss kunnskap om samiske sjamanistiske tradisjoner kan også inngå som del av en bredere forståelse av samisk kultur og samiske holdninger til sykdom og helbredelse hos helse- og sosialarbeidere som arbeider i samiske områder. Særlig for mennesker fra en annen kultur enn den samiske, må det være viktig å unngå mystifisering, og å sette denne viten i perspektiv. Viktigst må det være å utvikle dette som en samisk kulturell kunnskap for og hos samer.

Det vil være mulig å konsenterere en forskningsinnsats innenfor felter som sjamanisme og folkemedisin, enten i form av kulturhistoriske studier, i form av tverrkulturelle sammenligninger, eller i form av referanser til nyere medisinsk forskning. Det må imidlertid være opp til samiske forskere og forskningsinstitusjoner å vurdere hvorvidt dette er områder som bør prioriteres innenfor rammen av en samisk forskningspolitikk. Man må anta at slike vurderinger bør gjøres i forhold til målsettinger om styrking av den samiske kulturelle bevissthet, og om videreformidling og styrking av samisk kultur.

Framstillingen bygger hovedsakelig på opplysninger fra Brita Pollan, Samisk sjamanisme, 1992, og fra intervju med historiker og lærebokforfatter Aage Solbakk.

Kommentar Sjamanistisk Forbund er idag et forbund som bygger ikke bare på samisk sjamanisme, men sjamanisme fra hele verden.
Forbundet har samarbeid til mange land, og mange lands sjamaner.
Det betyr at man bygger opp igjen den trosretning som var før kristendommens angrep på norsk sjamanisme, både den samiske, og den norrønne.
Det er mange tema innenfor sjamanismen som ble kalt "djevelskap" av de kristne, da de ikke forstod hva det egentlig dreier seg om, og forklarte det med djevelskap, siden det ikke passet i egne dogmer.
Men sjamanismen er den første naturtro, trosretning hvor naturen, planter, dyr, mennesker, osv henger sammen på en måte som gjør at mennesket er en del av naturen, og ikke over den.
Det åndelige aspektet i sjamanismen er mer komplisert enn kristendommens "3enig gud", og har mange nyanser.
Dessuten, innenfor sjamanismen har man ikke absolutt krav om å "være snill", men man bør følge hjertet / samvittigheten.
Se mer på https://www.sjamanforbundet.no
Antall ord: 2934

       

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links

Ønsker du din egen nettside ?
Morris
Standard bruker
Standard bruker
Innlegg i tema: 1
Innlegg: 301
Registrert: 15 nov 2012 14:05
Kjønn (valgfri): Humanoid ♂
Har likt: 50 ganger
Blitt likt: 67 ganger

#557432 Re: Sjamanisme og helbredelse. Et historisk perspektiv

Legg inn av Morris » 16 mai 2019 11:34

Asbjørn skrev:
14 mai 2019 19:09
Men sjamanismen er den første naturtro, trosretning hvor naturen, planter, dyr, mennesker, osv henger sammen på en måte som gjør at mennesket er en del av naturen, og ikke over den.
Det åndelige aspektet i sjamanismen er mer komplisert enn kristendommens "3enig gud", og har mange nyanser.
Jeg har jo tidligere nevnt noe om sjamanismen: her i siste kommentar (21 des 2018 20:12) snarvei:http://www.paran.no/forum/phpbb3/viewto ... nn#p556963.

Jeg kan si litt mer om hvorfor skriften sier at det er slik om de åndelige ting. Først antyder Paulus i 1.Kor.15. hvor hele kapitlet handler om oppstandelsen, som et antall ganger er nevnt er på den siste/ ytterste dag. I dette kapitlet nevnt i v52 ved den siste basun. Og om det åndelige i versene 42-49: Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

Søken etter åndelighet kan man godt si er mer komplisert enn både kristendom og mennesketenkt (forgjengelig) sjamanisme er, grunnet at hele løsningen er tiltenkt kun èn i fremtid som kaller seg alfa og omega. Det gis derfor ikke rom for bløffmakere eller pengeinnkrevere som er mer av det forgjengelige slaget, så sant den siste Adam lover evig liv ved omega. Vi kan ved hjelp av dette skille mellom ekte sjamaner og uekte: For så sier Herren: Dere ble solgt uten betaling, og uten penger skal dere løses ut. (Jes.52.3, 55.1)
Antall ord: 422

       

Link:
BBcode:
HTML:
Hide post links
Show post links

Svar

Gå tilbake til «Sjamanisme»