
Jeg flyttet dit i februar 2008 og leide en leilighet i første etasje i et privathus. Huset var ikke veldig gammelt, jeg vil tippe at det ble bygd på 80-90-tallet. Fra dag en i leiligheten følte jeg meg ikke alene, men jeg var ikke redd for å bo der. Få dager etter jeg flyttet inn satt jeg en kveld og så på TV. Ca 2 meter fra TV'en stod stod en kommode, ved samme vegg. Mens jeg så på TV så jeg i sidesynet at en gjenstand (husker ikke hva heter i farta, men en tung liten verktøygreie) som lå midt oppå kommoden plutselig fyker bortover og lander på gulvet, hørte også lyden når den traff gulvet. Jeg tenkte ikke så mye over det, bare skvatt litt.
Noen uker etter så satt jeg også å så på TV. Jeg hadde begge bena oppi sofaen, knærne bøyd mot bryste, så hælene var mot rumpen, skjønner?

Det skjedd ikke ting daglig i leiligheta, som jeg merket. Men i begynnelsen (i mars kanskje) gikk brannalarmen 3 ganger i løpet av 3 dager, uten grunn. Huseier kom hver gang og spurte hva som skjedde, jeg hadde ingen forklaring. Jeg befant meg alltid rett ved brannalarmen når den startet, maks 1-2 meter unna fra veggen hvor den hang helt øverst. Dette skjedde også i min forrige leilighet i andre enden av landet, 3 ganger i løpet av noen uker, uten forklaring mens jeg var like ved alarmen. Der skjedde det ikke noe annet, men jeg følte meg ikke helt alene der heller.
En kveld på våren/sommeren i 2008 satt jeg ved pc'en ganske lenge og ble veldig støl i kroppen. Jeg reiste meg fra stolen og stilte meg midt på stuegulvet for å strekke hele kroppen. Dajeg strakk ut armene traff min høyre arm noe jeg ikke kunne se. Jeg ble ikke redd der og da, og ble stående og se ut i løse lufta for å se om jeg kunne se noe, så selvsagt ingenting.
Resten av året og ut i 2009 skjedde det ikke så mye mer, bortsett fra at kjøkkenskapene noen ganger var alle åpnet når jeg kom inn på kjøkkenet. Alle på kun øverste rad, det skjedde kanskje 3-4 ganger. Høsten 2009 våknet jeg midt på natten en gang av en mannestemme som sa "du?" i øret mitt, jeg kjente den kalde pusten. Jeg stivnet, turte ikke åpne øynene og lå livredd til jeg sovnet igjen. Det var ikke en ekkel stemme, men ekkelt var det!
Desember 2009 hadde jeg en lørdag før jul vært i byen og spist på en restaurant, drakk ikke alkohol. Jeg kom hjem i 23-24- tiden og ble sittende å se en film. La meg derfor ganske sent. Rett etter jeg lukket øynene fikk jeg en voldsom følelse av at noen var i rommet, jeg åpnet øynene og så noe foran meg, men det var ganske mørkt. Jeg satte meg opp med en gang og begynte å forkusere, og etter noen sekunder kunne jeg se at det var en liten gutt som stod oppi senga ved mine føtter, han stod med ryggen til! (betyr det noe??) Han var kanskje 6-7 år, hadde mørkt hår og en gammeldags lys pysjamas på seg, sånn skjortestoff med striper loddrett. Da ble jeg livredd, lukket øynene, la meg ned og sparket som en galning med bena for å få han ut av senga. Åpnet øynene og han var borte. Jeg har alltid hatt søvnproblemer og bruker lang tid på å sovne, etter dette sovnet jeg ca med en gang og sov kjempe godt. Kanskje han var der for å hjelpe meg til å sovne?

I januar 2010 våknet jeg en søndag i 8-tiden av banking i soveromsveggen min, veggen ved fotenden. Jeg stusset over hva huseier driver på med så tidlig, og kom på at det er en yttervegg, altså ingen rom på andre siden. På andre siden er det et blomsterbed, og da var det masse snø. Det hørtes ut som en hånd som banket, ikke noe hammerslag. Det var garantert ingen nabo som snekret på sitt hus, for det har jeg hørt før der og det blir ikke samme lyden, og ikke i min vegg! Jeg ble mer og mer irritert, og syntes at det var merkelig. Etter ca 15 min med bankingen stod jeg opp, mens jeg reiste meg fra sengen sa jeg tilfeldigvis høyt "dette gidder jeg ikke høre på, jeg står opp!". Da ble det stille. Jeg følte også at noen lo av meg, sånn "haha, nå fikk vi deg ut av senga", så jeg snudde meg når jeg var på tur ut døren, men så ingenting. Jeg følte at det var en voksen mann, eller kanskje gutten? Jeg gikk ut etter jeg hadde kledd på meg for å se etter fotspor i snøen, det var ingen!
Jeg flyttet i slutten av april, trivdes ikke i Oslo, ikke pga "samboerne mine". Hadde jeg følt meg redd der hadde jeg ikke holdt ut i 2 år, og hadde jeg trivdes i Oslo så kunne jeg flyttet innad i Oslo. I slutten av mars 2010 hadde jeg planlagt at jeg skulle begynne å pakke for flyttingen ca en uke senere. Jeg hadde besøkt ei venninne og kom hjem på kvelden, måtte på do og gikk rett på badet. Der var det mange hyller på hver side av speilet, og den hyllen øverst til venstre hadde tømt seg! I den hadde det kun stått parfymeflasker som da stod sammen på gulvet, ingen lå og ingen var knust. Det var såpass høyt at de ville vært knust om de datt (kanskje ikke alle), og hvis det feks var et jordskjelv eller en annen risting av huset, hvorfor var det kun EN hylle i hele leiligheten som var tømt? Jeg ble ikke redd, men skjønte at det var en av "samboerne", jeg følte også at hun (?) ba meg om å begynne å pakke. Jeg begynte å pakke når jeg hadde planlagt det, og det ble stress! Angrer på at jeg ikke hørte etter

Jeg trur at det kan ha vært flere ånder der, iallefall en mann og en gutt. Men følte at tømmingen av hyllen og åpning av skapdørene var det ei dame som stod bak. Ja jeg vet ikke.. Men kjempe skummelt å bo der var det ikke. Forresten så sa folk som besøkte meg at de ikke likte å være der, uten at jeg hadde sagt noe. Så jeg fikk lite besøk av levende mennesker

Den nye leiligheten jeg flyttet inn i følte jeg med en gang at er "ubebodd", og merker nå hvor mye overvåket jeg faktisk hadde følt meg i den forrige leiligheten, siden det er ingenting her. Jeg bor her ennå, og INGENTING mystisk har skjedd, ingen brannalarm eller banking i veggen
